Min forakt for grupperinger som Hamas, Taliban og dets like lar seg ikke bortforklare, og det har jeg heller ikke noe behov for. Det i motsetning til politikere med sin urokkelig tro på dialog med «alle» som et vidundermiddel under fanen «internasjonalt diplomati». Faktum er at for noen burde dialogens tid være forbi, men det sier selvsagt en del om troen på egne dialogevner.
Vi så det da Arbeiderpartiet, den gang med utenriksminister Anniken Huitfeldt i spissen, nå ambassadør i USA med en president hun forakter, inviterte Taliban til Norge etter at utenlandske styrker trakk seg ut av krigen i Afghanistan. Intensjonen med besøket var etter sigende å forhindre en enda verre humanitær katastrofe og at kvinnenes kår i Afghanistan skulle bli verre med Taliban ved makta. En forsker ved Institutt for fredsforskning klarte også å fortelle oss at vi både har kunnet, og ved det daværende besøket kunne, «stole på Taliban i relativt stor grad».
Bar så det råflotte møte på norsk jord, med privatfly og luksushotell, noen frukter? Ikke engang tenk på nei, for det gjorde det: Fruktene puttet Taliban i egne lommer i form av våre skattepenger.
Dermed var det enda mer duket for å iverksette Talibans «foretrukne» Afghanistan.
Det «rette muslimske klimaet»
I går kunne Nettavisen og NTB bringe en ny lidelseshistorie om Afghanistan, der innpakningspapiret er organisasjoners behov for mer penger, men det skjer noe helt annet i Afghanistan som fortjener langt større oppmerksomhet.
Da Taliban gjenvant makten i Afghanistan i 2021, sa de at restriksjonene knyttet til kvinner, blant annet muligheter for utdanning og jobb, var midlertidige, og lovet å oppheve dem når det «rette muslimske klimaet» var etablert.
Det var akkurat dette det lydhøre, hengivne internasjonale diplomatiet bet på.
Siden vi snakker om Taliban burde man kunne tolke deres budskap mer presis, for hva er et «rett muslimsk klima» for dem? Jo, det er et samfunn der kvinner er mest mulig usynlige, og som sagt så gjort: De midlertidige restriksjonene ble opphevet og erstattet med enda strengere restriksjoner – som dertil innføres med kirurgisk presisjon. Det handler ikke bare om utdanning og jobb, men alt fra skrittene kvinner kan ta til volumet på stemmene deres. Det er bare å slippe fantasien løs på hvordan noen kan bli usynliggjort i et samfunn, og du kan med stor sannsynlighet anta at Taliban allerede har innført det.
Så kan man forledes til å tro at afghanske kvinner fanget i Talibans klør sitter med hendene i fanget, lar seg blir slått helseløse og voldtatt etter menns forgodtbefinnende, men da kjenner man kvinner dårlig. Visst finnes det kvinner som kun kan karakteriseres som ofre, men det finnes også kvinner som ikke lar seg stoppe av dem som er selverklærte budbringere og bødler for Allahs ord.
Handling
En av dem som utfordrer regimets kontroll over kvinner er «Fahr Parsi» (som hun selvsagt ikke heter, da hun ikke ber om å bli henrettet).
Om ettermiddagen den 15. august 2021 sorterte Parsi bøker på kvinnebiblioteket i Kabul da Taliban stormet byen. Biblioteket hun hadde, da som jusstudent, grunnlagt sammen med et medstudent fra universitetet i 2019, måtte stenge i all hast. Denne natten ble samlingen på om lag 4.000 bøker flyttet til et hemmelig sted i Kabul.
Parsi skjønte at bøker er et mål for Talibans ideologiske krig, og de har da også konfiskert bøker fra offentlige biblioteker i Herat og Kabul, spesielt hvis innholdet er i konflikt med Talibans ideologi. Zalmai Forotan, en såkalt bibliotekinspektør for Taliban, fortalte BBC Persian i november 2024 at bøker med «ideologisk eller religiøst kontroversielle temaer» eller som viste bilder av «levende vesener», ville bli undersøkt og konfiskert.
Resultatet skjønner vi alle. Da ikke bare som ledd i at kvinner intet skal lære og forstå, men også fordi en uopplyst befolkning er langt lettere å styre enn en belest og derav kanskje kritisk tenkende – og, hjelpes, handlingsorientert befolkning.
Handlingsorientert er stikkordet for Parsi. Hun og en annen organiserte en leseklubb på WhatsApp og Telegram, og forvandlet dermed det tidligere fysiske biblioteket til et slags digitalt motstandsnettverk.
Dette viser hvordan vi blir tatt på sengen så og si hver gang, da vi har en tendens til å tro (manipulert som vi er?) at mesteparten av såkalte u-land er tilnærmet huleboere helt frakoblet fra den industrielle og teknologiske utviklingen.
Ikke gitt opp
Den digitale leseklubben er blitt godt mottatt av tusenvis av kvinner i Afghanistan, men det er samtidig en stri tørn med å kunne akseptere nye medlemmer. De må nøye sjekkes slik at ikke Taliban-spioner slippes inn. Deltakerne oppfordres også til ikke å diskutere politikk av frykt for Taliban-overvåking, da selv spredningen av tekster er farlig nok i seg selv. Men til tross for risikoen, øker etterspørselen etter bøker, ikke minst romaner og motiverende tekster, antakelig som en flukt eller som næring til å fortsette livet.
Mens Parsi og hennes likesinnede står overfor risikoen i Afghanistan, har afghanske kvinner i eksil opprettet nettverk for å hjelpe jenter og kvinner som er i landet. I for eksempel Tyskland koordinerer aktivisten Maryam Amwaj en Telegram-gruppe med andre kvinner fra europeiske land, der hun organiserer lesesirkler for jenter/kvinner i Vest-Afghanistan.
Shahrbanu Haidari, en afghansk kvinnerettighetsforkjemper og forsker i eksil i Storbritannia, sier at disse bokklubbene er en av mange former for motstand som dukker opp over hele Afghanistan.
– Afghanske kvinner har ikke gitt opp; de har bare endret måten de gjør motstand på, sier hun i et telefonintervju med spanske El Pais.
– Selv om du ikke ser dem demonstrere i gatene i Kabul, betyr ikke det at de har sluttet å protestere. Det betyr at Talibans undertrykkelse har intensivert seg, og at kvinner har tilpasset seg den nye situasjonen.
Ifølge Haidari har dynamikken endret seg etter at rapporter om vold og seksuelle overgrep mot kvinner i Taliban-fengsler har spredt seg. Hun understreker at underjordiske leseklubber sprer seg blant kvinner over hele Afghanistan.
– Det er en form for bevisst motstand mot Talibans kampanje for å ta over afghanske jenters sinn, en kamp om bøker og ideer.
Samtidig er afghanske kvinners kamp stadig mer ensom. Det internasjonale samfunnets oppmerksomhet til andre kriser gjør at afghanske kvinners kamp bli stadig mer isolert.
Men vil disse kvinnene gi opp? Da kjenner man sterke kvinner dårlig – og det er nettopp det Taliban gjør. De tror alle kvinner lar seg kue og styre til evig tid. Det kan bli deres akilleshæl, og lite ville ha gledet meg mer.
(Denne saken er med utgangspunkt hos Egab i samarbeid med en rekke medier, her spanske El Pais)