Seksten år tilbake publiserte NRK en artikkel om den norske støtten til terrorgruppen Hizbollah.
Norske eksperter har hjulpet Hizbollahs virksomheter på flere områder. Brennpunkt-dokumentaren «På innsiden av Hizbollah» (regi: Odd Karsten Tveit) belyser Norges kontakter med Hizbollah, og har funnet og filmet et av organisasjonens hemmelige, underjordiske kommandosentra.
Brennpunkt-dokumentaren ligger fremdeles tilgjengelig på NRKs nettsider. Mens USA og andre vestlige land terrorlistet militsen som bedrev omfattende selvmordsaksjoner, støttet Norge terrorgruppen. Hatet mot Israel er slik sett ikke noe nytt i norsk sammenheng, det kan spores tilbake til selve den israelske statsdannelsen og har aldri forsvunnet. Tvert om har det vokst seg stadig større.
Programmet finner du her.
Man er nødt til å forstå det politiske bakteppet når man ser partilederdebattene i forkant av valget for å skjønne hvorfor debattene ser ut som en konkurranse om hvem som kan utvise størst hat overfor Israel.
Mandagens NRK-sendte debatt kunne like gjerne vært sendt fra Qatar, det sørlige Libanon eller Gaza, der fordømmelsen av Midtøstens eneste demokrati var nær unison. Et blekt forsvar framsatt av Frp-leder Sylvi Listhaug ble grundig dunket ned av de andre partilederne. Selv mistet jeg tellingen over hvor mange ganger ordet «folkemord» ble uttalt. Men det vesentlige er altså å huske at denne politiske linjen ikke er noe nytt. Det er noe gammelt.
Hva gjelder Arbeiderpartiet spesielt, anså de opprettelsen av en jødisk stat som verken mulig eller rettferdig rett etter krigens slutt i 1945. Partiets forslag var en ikke-sionistisk løsning: assimilering av jødene i deres respektive europeiske land.
Samarbeidet med Hizbollah
Norges engasjement i Libanon begynte på 1980-tallet, midt under borgerkrigen (1975–1990) og den israelske invasjonen i 1982, som ga opphav til Hizbollahs fremvekst som en reaksjon på okkupasjonen. Norske myndigheter og organisasjoner, inkludert Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen, har siden bidratt med det som omtales som humanitær hjelp til sivilbefolkningen i områder kontrollert av Hizbollah.
NRK Brennpunkt-dokumentaren fra 2009 avslørte at norske bistandsmidler, kanalisert gjennom UD, har støttet sosiale prosjekter som sykehusbygging, opplæring av sykepleiere og medisinsk utstyr i Hizbollah-kontrollerte områder – og sto klare til å lappe sammen sårede terrorister. Ambassadør Odd Wibe uttaler i dokumentaren at Norge søkte å dekke nisjeområder med kompetansebehov, og dermed styrket Hizbollahs sosiale infrastruktur. Norges støtte har styrket Hizbollahs sosiale kapital, som igjen finansierer dets militære virksomhet.
Norsk Folkehjelp, som har vært til stede i Libanon siden 1982, har fokusert på minerydding og nødhjelp, inkludert samarbeid med lokale partnere i Hizbollah-dominerte regioner. I en uttalelse fra 2024 understreket landdirektør Claudio Feo at organisasjonen støtter internt fordrevne i hele Libanon, inkludert palestinske flyktningeleirer, uavhengig av hvem som kontrollerer området. Dette arbeidet har blitt finansiert med norske midler, med årlige bidrag på opptil 500 millioner kroner til Libanon – eller Hizbollah om du vil, for Norge har valgt å anse terrorgruppen som et «demokratisk parti». Sistnevnte ble for øvrig understreket også i NRKs artikkel fra 2009, og det er nøyaktig samme argumentasjon statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) bruker om terrorgruppen Hamas. De er valgt i et lovlig gjennomført valg, ergo er de et demokratisk parti.
Da Sjeik Hassan Nasrallah tok over som leder for i 1992 ble Hizbollah politisk uavhengig av Iran, og Hizbollah utviklet seg til å bli Libanon viktigste demokratiske parti.
Jens Mjaugedal og Flyktninghjelpen samarbeider med kontrollerende organisasjoner, uansett politikk.
Samtidig har Norge og andre land bidratt til oppbyggingen etter kampene på grensen mellom Israel og Libanon i 2006. Også Flyktninghjelpen trosser boikotten og samarbeider med Hizbollah:
— Vi gjør akkurat det samme i alle katastrofeområder. Vi samarbeider med de organisasjonene som kontrollerer et område. Hvis du skal komme fram til sivilbefolkningen må du forholde deg til realitetene og ikke til den type politikk, og at de er boikottet, sier utenlandssjef Jens Mjaugedal i Flyktninghjelpen.
Den norske politiske viljen til å se gjennom fingrene på islamsk terror kan vanskelig handle om annet enn et inngrodd hat mot Israel. Man kan ikke unngå å se det når man ser på hva som uttales, hva som vektlegges og hva som ignoreres.
Korrespondenten og forfatteren Robert Fisk har fulgt sjiamuslimenes motstandskamp på nært hold helt fra starten i 1982. Han forteller dette om hvordan de unge muslimene som ønsket å sloss mot den israelske okkupasjonen fikk sine ordre:
— En sjiamuslim ble fortalt at han skulle gå til moskeen hver fredag og høre nøye etter gjennom seremonien. Da skulle han vente til han hørte noen bestemte ord, en gul rose, en rød rose – eller en frase, og når han hørte de ordene, visste han at tiden var kommet for at han skulle utføre sitt selvmordsangrep, forteller Fisk til Odd Karsten Tveit i NRK Brennpunkt.
Hizbollahs første generalsekretær, Subhi Tufaili, forteller i dokumentaren hvordan iranske revolusjonsgardister kom til Libanon for å starte en islamsk revolusjon der.
Revolusjonsgarden og selvmordsbombere som støttes med norsk oppbygging av infrastruktur, der altså. Det er sannelig ikke underlig at norsk meningselite lirer av seg jødehat når dette er offentlig politikk.
Finansierer terror – undergraver alliertes innsats
Det er unektelig slik at Hizbollahs sosiale og militære fløyer er tett sammenvevde, akkurat som Hamas sosiale og militære fløyer er det på Gaza. Og det samme skjer i begge tilfeller: I spenningsfelt mellom humanitære prinsipper og sikkerhetspolitiske realiteter svikter norske politikere å adressere rollen disse gruppene har som terroraktører. De hopper elegant bukk over det og roper i stedet om «sivil lidelse», som om lidelse er noe som utelukkende rammer regionens Hamas- og Hizbollah-støttende muslimer. Hvilken lidelse det iranske regimets terrorproxyer påfører israelske sivile, er ikke bare underkommunisert, det er et ikketema.
Når norske skattebetalere i tiår etter tiår tvinges til å finansiere gjenoppbygging av terrorgruppers infrastruktur er det en politisk avgjørelse tatt uten folkets samtykke.
Den knallharde påvirkningen tiår etter tiår har gjort mange nordmenn blinde for den terroren Israel utsettes for – og ikke minst blinde for hva disse gruppene betyr for egen befolkning.
Mens norsk meningselite og politisk ledelse tilsynelatende har felles anti-sionistiske mål med Iran og dets terrorproxyer, havner Norge stadig på listen over terrorfinansierende aktører. NGO Monitor har oversikt over den norske aktiviteten i Midtøsten, og der dukker også bekymring over Hizbollah-finansiering opp.
Det er sågar utarbeidet en egen rapport om norske Flyktninghjelpen, som i årtier har samarbeidet med Hizbollah – og Hamas. Overskriften på rapporten, som ble publisert i fjor sommer, er Flyktninghjelpens kampanje for å svekke og omgå amerikansk antiterrorpolitikk:
Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland på en konferanse i desember 2020 organisert av det franske departementet for Europa og utenrikssaker: «Unntak fra antiterrorlover og sanksjonsregimer … Vi trenger generelle humanitære unntak.» Han la til: «Vi trenger at dere kjemper for at det ikke blir noen kontroll av de endelige mottakerne av humanitær hjelp.»
Antiterrorforskrifter søker å redusere potensialet for at bistand ment for uskyldige sivile vil bli beslaglagt av terrorister og andre væpnede grupper, noe som vil forlenge konflikter og forverre humanitære kriser. Som ulike studier og konflikter har vist, brukes en rekke bistandsavledningstaktikker av terrororganisasjoner som søker å skaffe seg utstyr, forsyninger, midler og annen materiell støtte.
Flytninghjelpen har vært en av de ledende internasjonale forkjemperne mot giverpålagte antiterrorforskrifter. Dette gjelder både bestemmelser knyttet til tilgang – som krever at hjelpeorganisasjoner skal få lov til å samarbeide med forbudte grupper – samt valg av lokale partnere og mottakere.
Flyktninghjelpen er ideologisk imot disse restriksjonene, og mener at humanitære aktører – og de alene – bør betros ansvaret for å avgjøre hvilken hjelp som skal leveres, til hvem og hvordan.
Og slik durer og går det – år etter år. Norge sitter på pengesekk og bistandsaktører og kontaktnett – terrorgruppene leverer.
Historien utspiller seg
Skal man trekke noen overtydelige linjer, må man se på handlinger som skjer parallelt. Da Libanon for en uke siden gikk ut med et løfte om å heve innsatsen for å frata Hizbollah sine enorme våpenkapasiteter innen slutten av inneværende år, er det vel vitende om at Norge har dundret løs med enda flere millioner inn i Hizbollah-dominerte områder siden slutten av fjoråret.
Vi kan minnes det målrettede personsøkerangrepet Israel gjennomførte i fjor 18. september. Hezbollah-leder Hassan Nasrallah kalte angrepene en krigserklæring. I november 2024 innrømmet Netanyahu israelsk ansvar. Kort tid senere ble Nasrallah drept i et israelsk luftangrep. Da hadde Norge allerede rukket å overføre 80 millioner ekstra til det terrorstyrte området – det ble gjennomført allerede 2. oktober.
– Regjeringen har derfor besluttet på kort varsel å øke den norske støtten med 80 millioner kroner, sier statsminister Jonas Gahr Støre til kanalen.
Tidligere i 2024 har Norge gitt over 290 millioner kroner i humanitær støtte og langsiktig bistand til Libanon, meldte statskanalen.
Videoene av islamister som nå tar til gatene og lover død og fordervelse og selvmordsangrep er mange, men mest interessant er likevel denne oppdateringen:
Hizbollah-hilsenen. Hva legger du merke til?
Samme gamle, selvsagt, og det kan ikke gjentas ofte nok. Nazistenes samarbeid med muslimene dannet grunnlaget for Palestina-saken, og kommunist-Sovjet plukket opp kontaktnettet etter krigen. Jødeutryddelse var alltid agendaen, fra Nazi-Tyskland via grunnleggeren av Brorskapet, Hassan al-Banna, til hans slektning Yasser Arafat og hans kontakt med KGB. Som filmskaper Pierre Rehov dokumenterer:
I 1964 hadde tanken om et palestinsk folk – noe som inntil da var utenkelig – blitt avfødt i tankene til Yasser Arafat og Egypts president Abdel Gamal Nasser – med hjelp av sovjetiske KGB. Målet var ikke å tilby uavhengighet og velstand til et folk, men å snu verdensopinionen mot Israel. Det tok tid – men det fungerte.
I 1976 var den tidligere nazisten Kurt Waldheim FNs generalsekretær. Under hans ledelse, under press fra den muslimske verden og kommunistiske land, vedtok FNs Generalforsamling resolusjon 3379 og erklærte sionisme som en form for rasisme. Det var en midlertidig seier for palestinerne, som nå var støttet av to leire: Dem med nostalgi for nazi-Tyskland og ytre venstre. Resolusjon 3379 ble strøket i 1991.
Nylig har Mahmoud Abbas, velkjent for sin antisemittisme og doble tale, forsøkt å gjeninnføre denne resolusjonen.
Over hele verden har den palestinske saken blitt et symbol på et folk som er undertrykket av jødene. Men det var Goebbles som sa: «Hvis du forteller en løgn som er stor nok, og du gjentar den mange nok ganger… Til slutt kommer folk til å tro på den».
Det er ikke rart norske politikere holder på som de gjør. De har aldri ønsket noen fred med Israel til tross for at de framsetter påstanden. Man må se på hva folk gjør, ikke på hva de sier. Når man bruker milliarder på å bygge opp infrastruktur for terror, så betyr det at man støtter terroren, det er ikke mulig å tro noe annet dersom man tenker gjennom det.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK