De gjenværende gislene som ble kidnappet til Gazastripen under terrorangrepet 7. oktober 2023 har fremdeles ikke blitt besøkt av Røde Kors, mens NRKs programleder og Røde Kors-leder Ulmo selv har størst fokus på drepte hjelpearbeidere på Gazastripen. Dersom hjelpearbeidere skulle drepes fordi de er hjelpearbeidere, ville det være under enhver kritikk, men krigen på Gaza har så langt vist at både hjelpearbeidere, pressefolk og sykehusansatte i realiteten er Hamas eller skjuler terrorister. Det har i norske medier gått sport i å skrive om slike ansatte som om uniformene de bærer, enten det er pressevest, hjelpearbeiderjakker eller legefrakker utelukker muligheten for at de bedriver terror – selv om bevisene for det motsatte framlegges. At det begås feil i krig ganske enkelt fordi de krigførende er mennesker, nevnes heller aldri.
Ulmo forteller også uten å blunke om private samtaler med Hamas, og om de stakkars familiene de har kontakt med i Gaza – de pårørende til terrorister som sitter internert. Det er trist, kan Ulmo fortelle, for Israel vil ikke la Røde Kors besøke fangene. Dermed får Røde Kors verken fortalt familiene hvordan det går med fangene eller gitt dem nødhjelp, forklarer han på NRKs direktesendte nyheter onsdag formiddag.
Det er vinklingen og vektingen av informasjonen som formidles som er det påfallende. Det er en så skjev formidling at det er påfallende, men så underlig er det egentlig ikke når man ser på hva Det Internasjonale Røde Kors på Gaza er. Det er en politisk vektet organisasjon direkte knyttet til terrororganisasjonene på Gazastripen.
Parallell
Som vi tidligere har belyst har Røde Kors politiske og historiske bias som fortsatt påvirker organisasjonens prioriteringer. Den som ønsker en gjennomgang kan lese saken Røde Kors’ svik: Historien gjentar seg i Gaza.
Røde Kors sviktet jødene under 2. verdenskrig. Hjelpeorganisasjonen visste allerede i 1942 om hva jødene ble utsatt for, men besluttet å ikke si noe. Det tok mange tiår før de gikk ut med en offentlig beklagelse.
På ICRCs hjemmesider kan man lese om avgjørelsene under krigen og om beklagelsen. Faksimilen fra nettsiden med bildet av den utsultede jødiske fangen bringer tankene til bildene av de utsultede gislene Rom Braslavski og Evyatar David som har dukket opp siste uke. De ble begge kidnappet under terrorangrepet mot Israel 7. oktober 2023 – og Røde Kors har fremdeles ikke besøkt noen av dem.
De to mennene er til forveksling like. Den ene foreviget under det største folkemordet i verdenshistorien, den andre, Rom Braslavski, er hans speilbilde i dag.
Akkurat som Røde Kors lot seg diktere av nazistene under 2. verdenskrig, lar organisasjonen seg diktere av islamske terrorgrupper i dag. Det vil si; de går lenger i dag enn de gjorde under krigen, og det bygger på et langvarig ideologisk og politisk samarbeid.
Det man kunne høre Ulmo forklare på NRK sist onsdag om bildene av de utsultede gislene, var likevel så påfallende at jeg måtte spole tilbake i sendingen og høre det om igjen for å være sikker på at jeg hørte rett. Men jeg hørte riktig; Røde Kors-sjefen sier uten å blunke følgende:
– I helgen (forrige helg, red.) ble det publisert videoer av to gisler. Det jeg vil si om det er at for det første så skal privatlivet til gisler og andre i fangenskap beskyttes. Vi kritiserer det at videoene ble publisert. For det andre er gisseltaking forbudt under folkeretten, så alle gisler skal egentlig settes fri.
Privatlivet skal beskyttes? Etter snart to års publisering av nærbilder av lidende på Gaza, framholdes et krav om privatliv når det gjelder videoopptak av gisler som er i ferd med å sultes til døde? Det er et hykleri uten sidestykke. Hva med å kommentere at det ikke er lov etter folkeretten å sulte folk i hjel, å tvinge folk til å grave sin egen grav, å torturere folk? Nei, det kommenteres ikke. Tilstanden til gislene og hva de utsettes for forblir et ubeskrevet blad i NRK.
Palestinsk Røde Halvmåne
Opprettelsen av Palestinsk Røde Halvmåne, en organisasjon som nå er anerkjent av Det internasjonale Røde Kors, var langt fra en upolitisk handling. Leser man på organsisasjonens arabiske nettsted, forklarer de selv (min utheving i teksten):
Palestinsk Røde Halvmåne ble offisielt etablert som et nasjonalt selskap 26. desember 1968. Selskapet begynte å tilby helsetjenester gjennom en liten klinikk i den palestinske flyktningleiren Schneller i Jordan. Det fikk juridisk status i kraft av en beslutning fra Det palestinske nasjonalrådet under dets sjette sesjon som ble holdt i Kairo 1. september 1969. Etter denne datoen ble det en viktig helse- og sosialinstitusjon innenfor Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, som omfattet titusenvis av palestinske, arabiske og utenlandske kadrer, medlemmer og frivillige.
Denne viktige rollen til foreningen og dens juridiske og korporative status ble bekreftet av presidentdekret nr. (46) fra 1977 og presidentdekret nr. (12) fra 2006. I lys av den humanitære rollen foreningen spiller i å tilby helse- og sosialtjenester til det palestinske folket i hjemlandet og diasporaen, og til alle trengende , og i lys av sitt omdømme og sin fremtredende tilstedeværelse i palestinske, arabiske og internasjonale humanitære aktiviteter, fikk foreningen fullt medlemskap (medlem nr. 184) i Den internasjonale føderasjonen av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger den 22.06.2006, basert på en beslutning fra den 29. internasjonale konferansen for Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen.
Legg merke til året Palestinsk Røde Halvmåne fikk fullt medlemsskap i det internasjonale nettverket – samme år som Hamas vant valget på Gaza.
Fathi Arafat var ikke bare en passiv observatør i brorens politiske kamp. Han spilte en aktiv rolle i opprettelsen av Palestinernes frigjøringsorganisasjon (PLO) i 1964, en paraplyorganisasjon som samlet ulike palestinske fraksjoner for å føre en væpnet kamp mot Israel. Som medlem av Palestinian National Council (PLOs lovgivende organ) bidro han med organisatorisk støtte og brukte sin medisinske ekspertise til å hjelpe væpnede grupper, inkludert ved å etablere feltsykehus for krigere. Dette står i kontrast til den offisielle fremstillingen av ham som en ren humanitær aktør. Fathis doble rolle som lege og PLO-medarbeider undergraver fullstendig påstanden om nøytralitet.
Fathi Arafats forbindelse til Det muslimske brorskapet er godt dokumentert, der forbindelsen ikke bare var at Arafat-familien var i familie med grunnlegger Hassan al-Banna, men også gjennom broren Yassers tidlige kampdeltakelse mot Israel i 1948. Britannica oppsummerer om Yassir Arafat:
Arafat var et av syv barn av en velstående kjøpmann og var i slekt, både gjennom faren og moren, med den fremtredende al-Ḥusaynī-familien, som spilte en stor rolle i palestinsk historie (blant medlemmene var stormuftien av Jerusalem, Amīn al-Ḥusaynī, en nøkkelfigur i opposisjonen mot sionismen under det britiske mandatet). I 1949 begynte Arafat studiene i byggingeniørfag ved Kong Fuʾād-universitetet i Kairo (senere Kairo-universitetet). Han hevdet å ha kjempet som frivillig under den første av de arabisk-israelske krigene (1948–49) og deretter igjen mot britene ved Suez-kanalen tidlig på 1950-tallet, selv om disse påstandene – sammen med andre fakta og episoder fra hans tidlige liv – har blitt omstridt.
Mens han var student i Egypt, ble han med i Unionen av palestinske studenter og fungerte som president (1952–56). Han var også tilknyttet Det muslimske brorskapet, og i 1954, i forbindelse med aksjonen som fulgte etter et attentatforsøk på den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser utført av et av deres medlemmer, ble Arafat fengslet for å være en sympatisør for Brorskapet. Etter løslatelsen fullførte han studiene og ble uteksaminert med en ingeniørgrad i juli 1956. Arafat ble deretter innkalt til den egyptiske hæren, og i oktober 1956 tjenestegjorde han på vegne av Egypt under Suez-krisen.
Fathi, som vokste opp i samme miljø, delte båndene. Det ville ikke vært underlig om det humanitære arbeidet kan ha vært en fasade for å styrke Brorskapets innflytelse i Palestina, spesielt gjennom Røde Halvmånes nettverk. Brorskapets kjente strategi er nettopp å bruke humanitære organisasjoner som et middel til politisk makt.
Og joda, humanitære er de jo på sett og vis. Man kan eksempelvis se denne videoen fra 7. oktober 2023, der ansatte i Røde Halvmåne kommer løpende til for å hjelpe en terrorist som har skadet seg.
Fathis ledelse av Palestinske Røde Halvmåne førte til etableringen av sykehus og klinikker, som Røde Halvmåne-sykehuset i Gaza, som fortsatt betjener tusenvis.
Om han besøkte Norge? Det gjorde han selvsagt. I Aftenpostens nekrolog over Midtøsten-diplomat Hans Wilhelm Longva, er Fathi avbildet under møter med Utenriksdepartementet i 1982.
Knytter Brorskapsbånd
Den norske forbrødringen med PLO er langvarig. Det samme gjelder Røde Kors og det internasjonale bistandsarbeidet, som i overveiende grad har vært knyttet opp mot revolusjonære «grasrotbevegelser». I Arbeiderbevegelsens arkiv finner man historien og omfattende kilder til alt fra kommunistisk vedtatt «internasjonalt og revolusjonært Røde Kors» til hvordan LO-kongressen i 1981 vedtok støtte til PLO og palestinsk fagbevegelse.
Det norske bistandsprosjektet er et politisk prosjekt. ArbArk skriver videre:
I 1946 etablerte Norsk folkehjelp Europahjelpen sammen med Røde kors. Europahjelpen ga humanitær hjelp til de krigsherjede landene, særlig Finland, Hellas, Frankrike, Italia, Jugoslavia, Polen, Romania, Ungarn, Tyskland og Østerrike. To store innsamlingsaksjoner i 1947 og 1948 innbrakte 13.5 millioner kroner. I 1952 ble Europahjelpen lagt ned, og Røde kors, Norsk folkehjelp, Kirkens nødhjelp og Redd barna gikk sammen om å etablere Det norske Flyktningråd (fra 2005 Flyktninghjelpen). I dag er Norsk folkehjelp internasjonalt kjent for sitt arbeid med minerydding, og her hjemme for antirasistisk arbeid og drift av asylmottak. Organisasjonen har omlag 100 lokallag over hele Norge, og alle LOs over 900.000 medlemmer er kollektivt tilsluttet.
Tja, hvorvidt Norsk folkehjelp er mest kjent hjemme for antirasistisk arbeid eller for sin egen Palestina-aktivisme, er sannelig ikke godt å si. I dag sitter Hamas-tilknyttede Raymond Johansen som generalsekretær og viderefører den etterhvert standardiserte bistandsaktivismen. Allah elsker Raymond, het det i VG tilbake i 2007, da Johansen satt som statssekretær i den daværende Ap-regjeringen og knyttet bånd med Hamas-leder Ismail Haniyeh.
I dag opplyser Røde Kors på sine egne nettsider at «Norges Røde Kors jobber gjennom Palestinsk Røde Halvmåne og Den internasjonale Røde Kors-komiteen på Gaza og Vestbredden» og at de finansierer feltsykehus der.
Og slik alt henger sammen med alt, kan man også se hvordan Fathis samarbeid med FN startet i kjølvannet av seksdagerskrigen i 1967, da Røde Halvmåne raskt søkte partnerskap med FN, spesielt gjennom FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA). UNRWA, etablert i 1949, hadde allerede etablert skoler og helseklinikker i flyktningleirer, og Fathis arbeid komplementerte disse innsatsene ved å tilby akuttmedisinsk hjelp og ambulansetjenester. Røde Halvmånes anerkjennelse av Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-komiteen styrket dette samarbeidet, da FN ofte koordinerer med Røde Kors-bevegelsen i humanitære kriser. Fathis organisasjon ble en viktig samarbeidspartner for UNRWA i både Gaza og Libanon.
Det finnes knapt noe mer notorisk Hamas-tilknyttet organ enn nettopp UNRWA, og snakker man om finansiering, så har vel ingen land støttet UNRWA med mer per capita enn hva Norge har. Vi kan minne om at Leni Stenseth, nå ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet, tidligere visegeneralkommissær for UNRWA 2020–2023, var en av de få navngitte i søksmålet fra overlevende og pårørende etter Hamas’ terrorangrep.
Apropos hjelp, bistand, helsetjenester og sykehus: Norge er mer involvert i den palestinske saken enn noe annet land i verden. Som det heter på Folkehelseinstituttets nettsider:
Siden 2008 har Folkehelseinstituttet (FHI) vært med på diskusjoner med Verdens helseorganisasjon (WHO) og interessenter i Palestina og Norge om behovet for å bygge kjerneinstitusjoner for offentlige helseoppgaver i Palestina. En vurdering fra 2010, bestilt av WHO med støtte fra det norske utenriksdepartementet, konkluderte med at en nasjonal institusjon ville styrke nødvendige offentlige helsefunksjoner.
En samarbeidsavtale ble signert i Oslo i november 2011 mellom fire samarbeidspartnere:
-
- den palestinske selvstyremyndigheten
- WHO
- det norske folkehelseinstituttet
- det norske utenriksdepartementet
Eksemplene er utallige. Båndene til Brorskapet knyttes på mange arenaer fra norsk hold, der Arbeiderpartiet, LO, NRK og Røde Kors alle har valgt side og sympati. Men for sistnevntes del var det politiske en viktig, helt grunnleggende faktor. Man kan ikke være medgrunnlegger av organisert væpnet motstand og tilsvarende grunnlegger av en hjelpeorganisasjon og forvente å bli ansett nøytral. Det står faktisk ikke til troende.