Da søksmålet mot UNRWA var et faktum, var Leni Stenseth, daværende visegeneralkommissær for UNRWA, en av de få FN-ansatte som ble eksplisitt navngitt. Da New York Times i fjor skrev en lang artikkel om søksmålet, framkom det at det ikke er tvil om hvorvidt Stenseths UNRWA hjalp til med å veksle og overføre kontanter som ble brukt til Hamas-terror. Søksmålet strander på hvorvidt Stenseth og de andre nevnte kan straffeforfølges, fordi en traktat gir FN-tjenestemenn immunitet.
«Hamas utførte ikke disse grusomhetene uten hjelp», heter det i søksmålet. Det ble «hjulpet og oppmuntret» av høytstående tjenestemenn i byrået som i over et tiår finansierte Hamas’ «terrorinfrastruktur» og visste at de «forsynte Hamas med amerikanske dollar i kontanter som de trengte for å betale smuglere for våpen, eksplosiver og annet terrormateriell».
Juliette Touma, en talsperson for byrået, sa mandag at de kjente til søksmålet, men «ikke har blitt forkynt for noen rettslig prosess». Hun la til: «FN, inkludert UNRWA, har immunitet mot rettslige prosesser, i likhet med FN-tjenestemenn, inkludert de som tjenestegjør i UNRWA.»
Leni Stenseth, nå høyt posisjonert i regjeringens utenriksdepartement, var navngitt i søksmålet fra de overlevende og etterlatte. Hennes tilknytning til terrorister går langt tilbake. Hun har tidligere hatt stillingen som Norges ambassadør i Libanon 2019–2020 og vært assisterende generalsekretær i FN, og da UN Watch presenterte sin svært godt dokumenterte rapport i januar i år, var Stenseth også beskrevet.
Tidligere visegeneralkommissær Leni Stenseth dro personlig til Gaza i juni 2021 for å bøye seg for Yahya Sinwar, Hamas’ terrorsjef, hjernen bak massakren 7. oktober. Hamas hadde vært sinte på UNRWA etter at deres daværende Gaza-direktør Matthias Schmale, en ivrig tilhenger av den palestinske fortellingen, utilsiktet innrømmet i et TV-intervju at israelske angrep på Hamas under krigen i mai 2021 var «svært presise». Intervjuet ble bredt delt av Israels tilhengere. Hamas var rasende og erklærte Schmale som en persona non grata og orkestrerte mobbprotester for å true ham. Stenseth fjernet lydig Schmale fra stillingen sin, kastet ham under bussen for å blidgjøre Sinwar, og kalte Schmales intervju «uforsvarlig». Hun dro for å besøke Sinwar i Gaza for å personlig takke ham «for hans positivitet og ønske om å fortsette samarbeidet for å legge til rette for organisasjonens arbeid på Gazastripen». Stenseth er nå generaldirektør i Norges utenriksdepartement, UNRWAs mest ivrige statlige støttespiller. Stenseth bruker sin nåværende stilling til å finansiere grupper som driver lobbyvirksomhet for UNRWA, som Chr. Michelsens Institutt, som uetisk ble valgt til å gjennomføre den «uavhengige gjennomgangen» av UNRWA ledet av Catherine Colonna.
Norge og Hamas
At Norge er i særstilling i internasjonal sammenheng, er udiskutabelt. Norge oppretter, leder og/eller involverer seg i så å si alt som finnes av internasjonale fora, enten det er i EU, Midtøsten eller FN, der offernarrativet om palestinerne dyttes fram – og der terror effektivt dysses ned.
Historien er alltid den samme: Israel er undertrykkende, palestinerne er uskyldige lidende, og det jobbes hardt og iherdig for at sistnevnte skal få sin egen stat. Så hardt jobbes det faktisk, at Norge har tatt på seg ansvar for å utvikle terrorgruppers fagforeningsarbeid. Det er lett å glemme at PLO består av mer enn Fatah, det er flere politiske fraksjoner i den palestinske selvstyremyndigheten, og grunnen til at det aldri utstedes nyvalg på Vestbredden er åpenbar: Palestinerne ønsker langt mer krigerske ledere enn hva sittende Fatah-representant Mahmoud Abbas er.
Norge durer i vei, ikke bare leder vi Giverlandsgruppen, det som omtales som AHLC- Ad Hoc Liaison Committee og er en sentral del av selve den palestinske selvstyremyndigheten. Norge pludrer aktivt med terrorgrupper. Det famøse opptaket av Jonas Gahr Støre som lyver om kontakt med Hamas tilbake i 2010 er bare en bit av et større bakteppe, der den norske regjering i dag ikke er redd for å si høyt at de snakker med Hamas.
Har valgt side
Da hovedstaden i går, 1. mai, var dekket av palestinske flagg, hadde statssekretær i Ap, Andreas Motzfeldt Kravik, fått anledning til å gå ut med sitt budskap i Dagbladet.
Faksimilen viser budskapet:
Parallelt brukte Kravik dagen på å vitne i den internasjonale domstolen. Enda et norsk initiativ i Hamas’ favør. Han fikk med det i enda en artikkel i Dagbladet viet til seg:
Dagens seanse i ICJ er en oppfølgning fra desember, da Norge ba straffedomstolen vurdere om Israel bryter folkeretten ved å hindre nødhjelp til de over to millioner palestinerne på Gazastripen.
– Vi gjør ikke dette for å «ta Israel», men fordi vi må verne FN og humanitære aktører i konfliktsoner. Vårt syn er at folkeretten brytes om FN, humanitære aktører og stater ikke får slippe til for å hjelpe de sivile, sier Kravik.
Her er «verne FN og humanitære aktører» det vesentlige. der FN er notorisk demoniserende overfor Israel, det samme er «humanitære aktører» som Røde kors, Flyktningehjelpen, Leger uten grenser og så videre, i det nær uendelige. Selv Tor Wennesland, Norges spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten 2021–2025, har vedgått at det er en ubalanse i måten Israel blir behandlet på i FN-systemet.
Dobbeltmoral er ingen moral
Det er igjen de tre D-ene som gjør seg gjeldende; demonisering, delegitimering og doble standarder. Hanni Afshar påpekte det godt på Facebook 1. mai, med et vedlagt bilde av en hijab- og palestinaskjerf-antrukket Mariam Hussein (SV), som holdt appell med LOs røde fane hengende foran talerstolen.
FASCISME
I dag på Youngstorget var scenen igjen satt for venstresidens årlige friluftsteater. Midt blant røde faner og symbolske paroler sto stortingspolitiker Marian Hussein – iført hijab – og holdt en flammende appell mot fascisme. Navnene Trump og Netanyahu, ble ropt ut. Og publikum? Et ekstatisk hav av naive, hvite, progressive nordmenn jublet taktfast – side om side med fascistiske Hamas-sympatisører. De klappet for kvinnen i hijab som advarte mot autoritær ideologi, uten å ense det absurde i forestillingen foran dem.
For Hussein representerer ikke bare et parti som vegrer seg for å ta et oppgjør med islamisme – hun tilhører også en minoritetsgruppe i Norge som topper samtlige negative statistikker: Arbeidsledighet, trygdeavhengighet, kvinneundertrykking, sosial kontroll, vold i nære relasjoner, radikalisering og gjengkriminalitet. Og hun står der, med hijab, og advarer mot fascisme. Hva skal man kalle det? Satire? Skamløshet? Eller bare total blindhet?
For hijaben er ikke bare et klesplagg. Det er et politisk symbol – brukt av regimer og kulturer hvor kvinner er annenrangs borgere. Der unge jenter tvinges til å dekke seg til fra puberteten. Der brudd på kleskoder straffes med bøter, fengsel – eller død. Hijaben representerer alt det vi i Vesten har brukt generasjoner på å bekjempe. Likevel står hun der – midt i hovedstaden på Youngstorget – og får applaus. For hva? For å kalle Netanhyahu og Trump fascister.
Det hele skjer med støtte fra en venstreside som for lengst har forlatt sine prinsipper – og erstattet dem med antisemittiske slagord, fascistiske bølle tendenser i våre gater og tåkeprat om «woke». Venstresiden elsker å peke på jødene, Trump og FrP som trusler mot friheten. Men når en kvinne i hijab – et symbol på systematisk kvinneundertrykking – står på talerstolen og snakker om frihet – er det moralsk kollaps.1. mai handler om frihet fra undertrykkelse. Det må også bety frihet fra religiøse og kulturelle systemer som binder, knebler og kontrollerer. Hvis ikke har vi glemt hva denne dagen egentlig handler om.
Den sittende regjerings innsats, både nasjonalt og internasjonalt, for renvasking av terror og for straffeforfølgelse av det eneste demokratiet i Midtøsten, er påfallende og ubehagelig å bevitne. Jøder kan ikke lenger gå trygt dersom de bærer markører som avslører at de er jøder, det ropes om intifada i gatene, og det er et hat som ikke adresseres av regjeringen, tvert om er regjeringen med på å hisse det fram.
Intifada
Hovedillustrasjonen til denne saken illustrerer godt hvordan det ligger an. Her oppfordres det åpent til intifada. Intifada er terror. Det blir som da Ap-veteran Thorbjørn Jagland med store bokstaver brukte langfredag i år til å rope på løslatelse av Marwan Barghouti. Hatet kommer ovenfra like mye som det kommer fra gateplan.
Jeg skrev langfredag på min egen Facebook-side at dette resonnementet viser kjernen av det verste i Arbeiderpartiet:
År etter år har Barghouti blitt løftet som en potensiell fredens mann som skal bli skal bli garantisten for en tostatsløsning. Sammenlikningen med Nord-Irland er hinsides all anstendighet, men igjen: Dette er partiet som framstiller det som om alle mennesker er like. Man kan si mye om Nord-Irland, men landet var da heller ikke bebodd av væpnede islamister med vilje til å jakte babyer.
Igjen spilles det på nordmenns naivitet og ekstremt elendige kunnskapsnivå om konflikten – innpodet gjennom tiår etter tiår. NRK spiller selvsagt ball, det er ikke lenge siden de kjørte en lang Urix-episode om at Marwin Barghouti kan «samle palestinerne». Og ja, han kan det.
Israel anser med rette Barghouti som en betydelig trussel på grunn av hans rolle som leder i Fatah-bevegelsens væpnede gren, Tanzim, og hans tilknytning til Al-Aqsa- Martyres’ Brigades under den andre intifadaen. Han er populær, spesielt blant yngre palestinere, som ser ham som prinsippfast sammenlignet med det nåværende lederskapet i PA, og hvis han løslates kan han mobilisere så det svinger. Hans evne til å forene Fatah, PFLP og Hamas er et løfte om alt annet enn fred. Det koker der nede.
Barghouti ble opprinnelig tiltalt for direkte ansvar for 37 terrorangrep med et utall drepte uskyldige israelere. Han ble «bare» dømt for fem drap, for å finne bevis for annet enn at han orkestrerte de andre klarte ikke retten. Fem livstidsdommer fikk ha, en for hvert av de fem mordene han ble funnet ansvarlig for. I tillegg er han altså dømt for det mislykkede selvmordsangrepet ved Malcha Mall og medlemskap i en terrororganisasjon.
Arbeiderpartiet har institusjonalisert antisemittismen. Og de går globalt med den.
(Hovedillustrasjon: Foto av Cindy Toube Skar, med tillatelse)