«Sumaya Jirde Ali er en norsk-somalisk debattant, poet, forfatter og feminist. I juni 2021 ble hun ansvarlig redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. Som redaktør i Fett har hun frontet en inkluderende, interseksjonell feminisme», heter det på Wikipedia, som også lister opp Alis meritter. De er ikke få, gitt hennes relativt unge alder på 25 år.
- Zola-prisen 2018
- Den norske Forfatterforenings Ytringsfrihetspris 2018
- Amalie Skram-prisen 2021
Videre spares det ikke på hederlig omtale av den unge norsksomaliske kvinnen i begrunnelsene for øvrige utmerkelser.
I 2017 ga hun ut diktsamlingen Kvinner som hater menn. Samme år ble hun kåret av lokalavisen Bodø Nu til «Årets Bodøværing». Avisens ansvarlige redaktør, som også var juryleder, begrunnet kåringen som følger:
«– Sumaya er en utrolig viktig stemme for veldig mange unge kvinner, som tidligere har slitt med å finne forbilder som taler deres sak. Hun har gått i bresjen for en utvikling der unge, muslimske kvinner i større og større grad tør å delta i samfunnsdebatten. Og hun er en utmerket representant for Bodø.»
I januar 2018 ble hun tildelt Zola-prisen. Juryformann Karl Eldar Evang viste til at Sumaya Jirde Ali hadde utpekt likeverd for alle samfunnsborgere til en av sine hjertesaker, og berømmet henne for ikke å ville gi andre mennesker definisjonsmakten over henne selv. I februar 2018 kåret gratisavisen NATT&DAG henne til «Årets stemme». Da avisen kunngjorde hvem den kåret til Årets stemme 2017, skrev den blant annet:
«Der enkelte i norsk offentlighet mest av alt frykter politisk korrekthet, lever Jirde Ali med voldsalarm, drapstrusler og en strøm av rasistisk hets. Da hun i sommer ba Listhaug ta avstand fra hetsen hun mottok i Listhaug-fansider på Facebook, skrev sosiolog og forfatter Halvor Fosli at hun som innvandrer ikke burde «kritisere de innfødte hardt og nådeløst» og at hun som ungdom burde «gå på forelesninger, ikke forelese selv». Det er åpenbart motsatt. I mange av vår tids viktigste debatter – for eksempel om flerkultur, identitet og religion – gjør Jirde Alis bakgrunn, personlighet og evner henne spesielt egnet til å forelese.»
I det norske demokratiet er det åpenbart at Ali skal kunne debattere og kritisere både hvem og hva hun vil, og verken ung alder enn innvandringsbakgrunn er legitime argumenter for å be henne dempe seg. I etterkant av Bar Boca-episoden og den påfølgende anmeldelsen av komiker Atle Antonsen er det likevel verdt å framholde en annen verdi som står sterkt i det norske demokratiet – og som Ali bør bite seg merke i gitt sin rolle som forbilde: Sannhet.
Bred pensel
Et samlet medie-Norge har gitt Sumaya Jirde Ali støtte etter å ha lest hennes skremmende beskrivelse av hvordan komiker Atle Antonsen behandlet henne på Bar Boca. Ikke en eneste offentlig person har tatt side med Antonsen, og Antonsen selv har lagt seg langflat og unnskyldt offentlig for det han har gjort.
Vi har også skrevet artikler til forsvar for Ali, og i Dagen derpå poengterte jeg at det verste ved episoden var den hensynsløse adferden Atle Antonsen angivelig utsatte henne for.
Jirde Ali kunne hatt mot til å ta imot unnskyldningen fra Antonsen og sette seg inn i hva ironi er og betyr, og snarere, på samlende og kvinnesolidarisk vis, anmelde ham for brudd på Straffelovens §266.
Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.
Han har jo skremt vannet av henne, skreket til henne og holdt tak i henne. Vis meg den kvinnen som ikke hadde blitt redd i den situasjonen, der en aggressiv, drita, diger fyr henger seg på deg og skriker. Det er totalt uakseptabel adferd uansett hvem som utsettes for den.
Da nyheten om henleggelsen av saken kom fredag, ble jeg umiddelbart overrasket. Ikke over at de rasistiske ytringene ble ansett å ikke være «kvalifisert krenkende», men fordi også anmeldelse av den hensynsløse adferden åpenbart var henlagt. Det var vanskelig å tenke seg at statsadvokaten synes det er «innafor» at en stor mann oppfører seg både truende og fysisk mot en kvinne.
Mens hele VGs gjennomgang av henleggelsen var viet rasismen og forklaring av henleggelsesgrunnen, var den hensynsløse adferden knapt nevnt. Slik beskrev Ali den selv i sitt Facebook-innlegg:
Han går fra å være en smilende mann til en som skriker «SHUT THE FUCK UP» til meg slik at jeg får spytteklysene hans i ansiktet. Jeg glemmer aldri kraften i stemmen, jeg glemmer aldri aggresjonen som kom ut av intet. Jeg forsøkte å rygge bakover, men vi satt mot veggen.
(…) Jeg ser på situasjonen som om jeg ikke selv sitter der, jeg ser på ham, ser aggresjonen i kroppsspråket, forakten i ansiktet, og det er da jeg blir redd. Antonsen er en stor og kraftig mann. For å nedskalere situasjonen ber jeg Cathrine om å være stille, jeg sier at jeg kan snakke med Antonsen, jeg sier at det går bra. Jeg tror jeg sa det like mye til meg selv som til henne. Vi blir stille. Antonsen blir ikke. «Du får ikke lov til å snu situasjonen.», sier han til meg. «Hvilken situasjon», spør jeg. «SHUT THE FUCK UP», svarer han igjen. Så griper han tak i armen min. Jeg river meg løs.
(…) Like etter dette kommer Maria Stavang inn i baren og hilser på Devold som hvisker henne i øret. Med store øyne veksler hun mellom å se på Antonsen og meg. Det er da jeg ikke klarer mer, jeg merker jeg er sekunder unna totalt sammenbrudd så jeg og Cathrine reiser oss opp. Antonsen gjør det samme. Han står ikke bare i veien, han tar et skritt nærmere og griper tak i meg. Jeg river meg løs og med gråtkvalt stemme ber jeg ham om å ikke å ta på meg. Han ber meg igjen om å holde kjeft før han igjen forsøker ta på meg. «Vær så snill og ikke ta på meg», sier jeg. «Shut the fuck up», svarer han. Da sier Stavang «Atle nei, Atle nei» før hun holder rundt ham og fjerner han slik at vi kan passere. Jeg ser ikke hvor jeg går for jeg er midt i en hysterisk gråt.
To ganger skal Antonsen ha brukt kroppen sin til å sperre Alis bevegelsesrom. To ganger skal han ha grepet fysisk tak i henne med en sånn styrke at hun måtte rive seg løs. Det Ali beskriver er alvorlig og skremmende og definitivt hensynsløst.
Når VG gjengir utdrag fra statsadvokatens begrunnelse for henleggelse, beskriver samme Stavang hendelsen slik:
Stavang, som kom til stedet etterpå, forklarer at hun ble fortalt av samboeren at det var litt opprørt stemning, og hun så at at Ali og venninnen var opprørt.
Mens hun pratet med samboeren kjeftet Alis venninne på Antonsen.
Ali så ut som hun var på gråten, og kvinnene reiste seg for å sette seg et annet sted, har Stavang forklart. Antonsen strakte ut hånden og ba dem bli, men Ali slo bort hånden hans og sa hun ikke hadde lyst til det, står det videre (min utheving).
Mer skriver ikke VG om den hensynsløse adferden, alt det øvrige omhandler de rasistiske ytringene. Tilsvarende nevner Aftenposten knapt den hensynsløse adferden de heller, men oppsummerer med denne setningen:
Statsadvokaten mener det ikke kan bevises at Antonsen har hatt forsett om å være hensynsløs, skremmende eller plagsom overfor Ali.
Med forbehold om at vi ikke har annet å støtte oss på enn VGs og Aftenpostens gjennomgang av statsadvokatens begrunnelse for henleggelse, ser det unektelig ut til at den kjente forfatteren og redaktøren Ali har malt med bred pensel når hun har gjengitt hendelsen på sin Facebook-side. Det ser unektelig ut til at hun har malt med så bred pensel at hendelsen er helt ugjenkjennelig. Avstanden fra brøling, truende kroppsspråk og fastholding til å strekke ut en hånd er ikke bare stor, den er veldig stor.
Ironi og rasisme
Det ser unektelig ut til at Antonsen har forsøkt å ta initiativ til å rydde opp allerede mens alle parter fremdeles befant seg på Bar Boca, og at han ønsket at Ali skulle bli sittende ved bordet der de hadde kost seg i forkant av den mislykkede og krenkende rasistiske ironien han framsatte.
At de rasistiske ordene ble sagt i en kontekst der det ikke er trolig at Antonsen ville forhåne Ali har statsadvokaten fastslått i henleggelsen. Det samme pekte jeg på i saken «Dagen derpå»:
Og et ekstremt klønete forsøk på å være morsom var det antakelig også. Det er enkelt å rope «rasist!» etter å ha lest uttalelsene, men selv en drittsekk fortjener at historien gjengis på sannferdig vis.
For høyst sannsynlig bærer Antonsens humor preg av generasjonen han tilhører. Jeg husker selv godt denne formen for humor, den var iboende oss alle sammen for to tiår siden. Antonsens uttalelser til Jirde Ali framstår som et forsøk på ironi, der han snarere skal poengtere at han ikke er rasistisk. De av oss som var unge på 90- og tidlig 2000-tall vil gjenkjenne formen og humoren. Eksempelvis var en vanlig sjekkereplikk «ja, men du var jo ikke fin» – i betydningen «du var fin». Man sa det motsatte av hva man mente, og alle var inneforstått med ironiens egentlige betydning. Slik er det ikke lenger.
Jirde Ali er ung, hun kjenner ikke til ironien og konkluderer, i likhet med svært mange, med at Antonsen er rasistisk.
Men på ett punkt tok jeg feil. For Ali vet godt hva ironi er. Hun har sågar brukt det selv. Den da 20 år gamle samfunnsdebattanten Ali innledet innlegget «Sett deg ned, Listhaug» i Dagsavisen 2017 på denne måten:
Det er virkelig ingenting jeg elsker mer enn symbolpolitikk! Store ord, tomme og hullete planer og krokodilletårer. Masse krokodilletårer. Som minoritetskvinne trekkes jeg ofte inn i andres symbolpolitikk. Det er en ære å være enkeltes alibi når de skal sverte meningsmotstanderne sine (les: jeg er ironisk). Jeg skulle gjerne holdt kjeft men jeg er drittlei denne kjedelige runddansen (min uthev.)
Ali gjør det vanskelig for seg selv når hun på den ene siden skal være hardtslående, beintøff antirasist og på den andre siden sårbar minoritet med rett til å feiltolke og feilgjengi et hendelsesforløp hun egentlig forstår at ikke er vondt intendert.
Det er ingen tvil om hva Antonsen sa.
– Tatt på ordet er det rasistisk, uten tvil. Spørsmålet er om det skal tas på ordet, sier jusprofessor Alf Petter Høgberg til Aftenposten.
Avisen har gått gjennom de omstendighetene som har skapt «usikkerheten som kommer Antonsen til gode»:
- Han forsøkte å få Ali til å bli, da hun reiste seg for å gå.
- Antonsen lo og søkte støtte fra omgivelsene.
- Antonsen sendte Ali en støttemelding fire år tidligere.
- Stemningen skal ha vært god i forkant av utsagnene.
- Påtalemyndigheten mener det er uklart om det var en krangel i forkant av utsagnet.
Ali har visst at Antonsen har vært vennlig innstilt mot henne og hennes antirasismeprosjekt. Derom hersker ingen tvil.
Lave forventninger
I lørdagens utgave av Aftenposten har sosiolog Kjetil Rolness kommentaren Ble hun truffet av en kule?, der han skriver at «Minoritetsaktivister og scenekunstnere forteller offerhistorier. Mediene gjengir dem, uten å sjekke om de er sanne».
Gjennomgangen likner vår gjennomgang av det samme fenomenet i artikkelen Løgnhistorier som medier ukritisk publiserer, og Rolness peker på at det å «fremsette grove, udokumenterte anklager er en arbeidsmetode blant en viss type aktivister».
Men rasismehistorier står i en særstilling, fordi det koster så mye å betvile dem. Noter derfor denne observasjonen fra New York Times-spaltist John McWhorter – også han svart: «Jeg har lenge lagt merke til at påstander om særlig grove og ekstreme rasistiske overgrep, av den typen som høres ut som om de tilhører fortiden, ofte viser seg å ikke være sanne.»
Andre ganger er de det. Som Sumaya Jirde Alis historie om møtet med en full Atle Antonsen på bar – bekreftet av vitner og synderen selv.
Men: Hvis aktivister i andre tilfeller overdriver eller dikter og mediene glemmer kildekritikk, mister de begge troverdighet, og leserne kan begynne å mistro slike fortellinger. Da har alle skutt seg selv i foten.
Men er Alis historie så sann som Rolness hevder den er, bare i kraft av at Antonsen har bekreftet sine egne rasistiske uttalelser? Holder ikke Antonsen i realiteten en beskyttende hånd over Ali når han så til de grader legger seg paddeflat? Hadde Antonsen vært like angrende og trukket seg fra arbeid både i P4-programmet Misjonen og fra neste sesong av Kongen befaler dersom anklagene mot ham var framsatt av noen som ikke tilhørte en «sårbar minoritet»?
Beklager, men så stor tiltro har jeg ikke til Antonsen. Hadde det vært en annen frittalende, tøff i trynet kjendis, som eksempelvis Ane Dahl Torp eller Henriette Steenstrup som hadde gått ut med omtale av en utstrakt hånd som et fysisk overgrep, tiltror jeg Antonsen å ville tatt opp kampen om sannheten. Jeg tror rett og slett det er for belastende å si noe offentlig om at Alis framstilling ikke samsvarer med virkeligheten, både fordi hun har somalisk opprinnelse og fordi Antonsen har lave forventninger til hva Ali har å bidra med i en offentlig diskusjon om temaet.
Ta bladet fra munnen
Krever man stor plass i offentligheten bør man selvsagt ikke avskrives fordi man er ung eller har innvandringsbakgrunn. Men å delta i det offentlige ordskiftet må komme med en forventning om å delta også i etterkant av å ha sagt noe som er feil eller usant. Vi kan ikke stille lavere krav til de offentlige personene som har innvandrerbakgrunn enn til andre personer som ytrer seg i offentligheten. Men det gjøres, slik Rolness poengterer i Aftenposten.
Som vi en rekke ganger tidligere har påpekt, koster det å rippe opp i alt presset og alle løgnene. Og hvis noen tror at det ikke gjør noe med en å bli framstilt som grusomme mennesker, som rasister og hatefulle, så tro om igjen. Men alt er snudd på hodet: det er blitt rasistisk og hatefullt å ikke tro på historier fra minoriteter. Svarer du tilbake på løgnene, framstilles du som den «overlegne hvite mann» som (igjen) tråkker på den stakkars minoriteten. Og nå har de lært – det får ikke konsekvenser. De kan bare fortsette. Det er totalt risikofritt, faktisk kanskje tvert om: det kan løfte dem opp på stjernehimmelen. Vi belyste det sist i saken om den hjerteskjærende historien fra nestlederen i Salam Norge, som angivelig ble skutt utenfor London-pub etter terroren i juni, men som senere ble siktet for falsk forklaring fordi historien var oppspinn.
Men stort sett rammes noen av disse løgnhistoriene. Bare spør oss i HRS – og Hege Storhaug spesielt. Vi er rammet av så mange løgnhistorier via mediene at selv politikerne tør ikke annet enn å tro på det (i alle fall later de som i offentligheten). Men enda verre: en rekke medier vet at det de serverer ukritisk er løgn, bare spør VG da de (via Kadafi Zaman, nå TV 2) spredte en rekke løgner om HRS med historier fra Kadra, Saynab og Nadia (bare google i vei). Siden har det gått slag i slag med slike løgnhistorier. Bare spør Dagbladet da de brukte omtrent en hel sommer på oss med løgner fra Amal Aden. Dagbladet visste bedre, de hadde selv hørt lydopptaket fra det siste møtet vi hadde med Aden.
Ekte inkludering og ekte antirasisme bør til syvende og sist handle om å stille samme krav og samme forventninger til alle som deltar i offentlig debatt. For egen del er jeg skuffet over at Sumaya Jirde Ali tilsynelatende har malt med så bred pensel at Antonsens handlinger er helt ugjenkjennelige, både fordi jeg føler meg ført bak lyset, men også fordi slike bredpenslede historier generelt svekker tilliten til andre minoritetskvinners historier. Det er fryktelig synd, for det er en gruppe som trenger samfunnets støtte når de forteller om overgrep de er utsatt for. Er Ali redelig, tar hun bladet fra munnen og forteller hvordan vi endte der at en utstrakt hånd ble til et grep hun måtte rive seg løs fra.