Den kulturelle revolusjonen

SVs nei kan bli Høyres mulighet – men evner de? 

Med SV ute av den rødgrønne regjeringskabalen har Høyre en god mulighet til å redefinere seg som et borgerlig alternativ. Hvorvidt partiet evner å score på åpent mål er derimot et annet spørsmål. 

Strategisk sett er det slett ikke dumt av Audun Lysbakken (SV) å takke for seg etter sonderingsidyllen. Etter pressekonferansene å dømme har det vært en ren bromance mellom de tre partilederne Lysbakken, Støre (Ap) og Vedum(Sp), til tross for at de ikke politisk sett kom i mål. Hadde de gode relasjonene dem i mellom vært avgjørende, ville de gått i forhandlinger etter bare en dag, ble det påstått.

At SV er ute bør være godt nytt ikke bare for SV selv, som vil ha bedre mulighet i opposisjon enn i posisjon, men nyheten bør også glede Høyre, som nå kan redefinere sin egen profil i opposisjon mot en mindretallsregjering.

Hvorvidt det skjer er derimot avhengig av flere forhold. For partiet har – utrolig nok – stortingsrepresentanter som setter SV-politikk høyere enn tradisjonell Høyre-politikk. Det absurde fenomenet illustreres best av Lene Westgaard-Halle, som har twitret uten stopp etter at nyheten om SVs nei ble kjent.

“Svøyre”?

Hvilket parti stortingspolitiker Westgaard-Halle i realiteten bærer i sitt hjerte, er ikke helt godt å si, men at hjertet er nærmere SV enn konservativt er det ingen tvil om.

I tillegg til å twitre et grønt, knust hjerte har Høyre-politikeren også gitt uttrykk for sin egen sorg fordi det nå ikke blir en rødgrønn flertallsregjering (sic).

Men i nettopp denne opplysningen ligger Høyres problem. For på mange måter er det ikke noe annet parti som har båret større preg av det grønne skiftet enn Høyre. Fra å være et næringsparti har Høyre beveget seg til å bli et forbruksparti av dimensjoner. Der partiets distanserte mangel på både venner og uvenner bar et visst preg av høflig distansert logikk, er “nye” Høyre både følelsesstyrt og ulogisk i sin vilje til å ofre nødvendig oljelønnsomhet mot klimapoeng.

Partiet framstår like lyseblått som et forfrossent fjes før det blir rødt idet det kommer inn i varmen. Et SV-Høyre, eller Svøyre, om du vil.

Nå er det ikke bare Westgaard-Halles kinn som gløder røde, den grønne karrierepolitikken har Erna så visst frontet selv, om enn uten knuste grønne hjerter på Twitter.

Åpent mål

Egentlig er SVs nei til å gå i regjering med Ap og Sp et åpent mål for Høyre, som kan bruke opposisjonen til å gjenfinne noen av sine konservative røtter. Den naturlige responsen til Høyre på dagens sonderingsslutt burde være nettopp det logisk kjølige fornuftsargumentet om at en Ap/Sp-regjering er et langt bedre alternativ enn en rødgrønn flertallsregjering.

Det tradisjonelle Høyre ville verdsatt denne opposisjonsposisjonen utfra argumentet om å kunne forankre seg tydeligere på høyresiden av norsk politikk, samtidig som et SV i opposisjon vil kunne hjelpe partiet indirekte ved å belyse den innvandringspolitiske logiske svikten Ap og Sp uten tvil må forholde seg til under budsjettforhandlingene. En bitteliten, veloppdragen jubel burde vært på sin plass.

Håpet om at et konservativt Høyre kan gjenoppstå og score er derimot svært begrenset. Hvordan de skal kunne dra velgere – selv foran åpent mål – er per i dag en gåte. Problemet med verken å ha uvenner eller venner oppstår først når tilstanden overføres fra å gjelde politiske motstandere til å gjennomsyre holdningene mot egne velgere.