Vi har tidligere omtalte «Arne» fra Drammen som ble oppringt av politiet en søndagskveld for et par uker siden til en «bekymringssamtale om hat». Problemet var bare at politiet ikke ville fortelle Arne hva de var bekymret for, bare at de hadde fått tips fra Kripos.
Selv mener Arne at det handler om hans meninger på sosiale medier, som han sier er helt innenfor loven. Han forteller til HRS at politiet fortalte de hadde sjekket rullebladet hans, der var det ingenting å hente, for Arne har aldri gjort noe kriminelt.
Så hva var det egentlig politiet ville? Det er vanskelig å vite, all den tid de ikke vil være konkret.
Det tyder på at politiet i arbeidet mot netthets og hatytringer har lagt seg på en praksis med forebyggende forhåndsregler eller kanskje enda verre: forhåndssensur.
Etter saken om Arne er vi blitt kontaktet av flere, blant annet en far som forteller om politiets bekymring for hans 16-årige sønn. Som i «Arnes» tilfelle anbefaler vi at faren (og sønnen) blir anonym. Knyttet til sønnens unge alder har vi anonymisert dette intervjuet mer enn Arnes.
Innkalt til møte med politiet
Sønnen, la oss kalle han «Ola», var akkurat fylt 16 år da faren fikk en telefon fra politiet. Her fikk Olas far høre at politiet var «bekymret for sønnen». Men hva bekymringen gikk ut, fikk han ikke vite. Far, eventuelt mor eller begge, og Ola, ble i fars tolkning «innkalt» til et møte med politiet.
Far forteller at mor ikke ønsket å være med på møtet. Dette handler om at hun mener at sønnen ikke har noe annet valg enn å holde seg unna byen/steder der det kan oppstå konflikter, forteller far.
– Hvilke konflikter er det mor sikter til?
– Min sønn har blant annet opplevd to ransforsøk. Av somaliske gjenger. Begge gangene har det gått fint med han, men like fint har det ikke nødvendigvis gått med dem han var sammen med, forteller far, og fortsetter:
– Problemet er at ungdommen ikke nødvendigvis «blander seg». Tvert imot, de er sammen med «sine egne» og det oppstår stadig gnisninger mellom gruppene eller gjengene.
– Men her opplever hvite, norske gutter at de er taperne uansett. De kan ikke si hva de mener, for da oppfattes de som fremmedfiendtlige eller rasister, sier far.
Underlig seanse
Det endte med at far og sønn gikk til møtet med politiet, som ikke ble avholdt på en politistasjon, men på rådhuset. Ifølge far, ble møtet en underlig seanse.
– Vi fikk ikke vite hva politiets bekymring gikk ut. Opplevelsen var heller at vi var der for at vi – eller sønnen min – skulle fortelle. At de egentlig ikke hadde noe konkret. Ola fikk blant annet spørsmålet «Hva tenker du at du kan gjøre for ikke å havne i en sånn situasjon?», sier far.
– Hva mente politiet med «en sånn situasjon»?
– Når du spør slik, så slår det meg at det vet vi jo faktisk ikke. Vi tolket det til at vi i det hele tatt var i dette møtet med politiet. Men det er jo helt umulig å svare på slike svevende spørsmål.
– Det politiet imidlertid var svært nøye med å presisere, var at det var viktig at vi forsto at «politiet ser svært alvorlig på dette». Men så kom det, direkte vendt mot Ola: «Du har ikke gjort noe galt».
– Men å fortelle hva det konkret handlet om knyttet til Ola, det gjorde politiet ikke. Det var en merkelig situasjon. Da vi kom fikk vi for øvrig høre at «det var fint at vi kom», men det var etterfulgt av «strengt tatt er det ikke valgfritt», forteller far.
De kan ta deg
Som i «Arnes» tilfelle er det påtakelig at 16-årige «Ola» ikke skal få vite hva politiets «bekymring» går ut på. Mens Arne er en voksen mann med kone og barn som kunne konfrontere politiet med sin frustrasjon, er Ola en ung gutt som antakelig har en helt annen respekt for politiet. I alle fall fremdeles, det kommer vi tilbake til.
Ikke er det helt enkelt for far heller, for selv om han opplever å ha god kommunikasjon med sønnen sin og stor tillit til han, kan han jo ikke vite 100 prosent at det ikke kan ha falt noen ord i samtaler på sosiale medier som nettopp var det politiet bekymret seg for. Derfor vokste da også frustrasjonen i møtet.
Ifølge far fortalte politiet at de har etterforskere – eller «folk» – som registrerer det politiet definerte som ungdomskriminalitet på nett.
– I denne forbindelse kom politiet med følgende til Ola: «Husk at det er mange spioner på disse sidene som kan oppsøke deg fysisk eller oute deg på nett», forteller far.
Utsagnet fra politiet er i min tolkning kryptisk. Forsøker de tilnærmet å skremme Ola til taushet? En må jo anta at politiet mente de har fanget opp ett eller annet som Ola har sagt, men man kan jo ikke forsvare seg mot noe en ikke vet hva er.
Olas reaksjon
– Hvordan reagerte sønnen din på dette i møtet?
– Han sa veldig lite. Opplevelsen var at politiet snakket «rundt grøten» og at vi var der for at politiet mer eller mindre skulle tappe informasjon ut av Ola om ungdomsmiljøet. Det gjorde at Ola ikke svarte heller, og det skjønner jeg godt, sier far og fortsetter:
– Når du sitter der tilnærmet «anklaget» og opplevelsen er at politiet ikke har noe å bringe på bordet, men at en heller blir skremt med at noen kan komme å ta deg, da tier en. Ola og vennene hans kjenner godt til hvilke represalier de kan bli utsatt for – de kjenner nok av dem som har fått oppleve det på kroppen – endog familien. Han turte heller ikke å fortelle politiet om ransforsøkene eller alle de gangene han er blitt tilbudt kjøp av narkotika. Det er aldri blitt anmeldt fra vår side.
– Synes du som far det er riktig at dette ikke er anmeldt?
– Nei, men situasjonen er blitt slik. Foreldre kan ikke utsette sine barn for det som oppleves som ytterligere fare. I ettertid har Ola vært klar på at politiet ikke var der for å ta vare på han. Han opplevde ikke møtet som riktig i det hele tatt. Ola opplever at han mister mer og mer av friheten sin, sier far.
– De, Ola og vennene, forteller at det er mer og mer det ikke kan snakkes høyt om. For eksempel er det tilnærmet utilgivelig å mene at innvandringen bør begrenses. De sier at de opplever det som «underkuede meninger», selv om de selv er bevisst på å ha meninger som er «innafor». Og da snakker vi ikke lovverket, det kjenner de neppe inngående til, men at de oppfører seg skikkelig over alle mennesker, også de med innvandrerbakgrunn. Problemet er vel at de mener at det ikke nødvendigvis er gjensidig.
Respekt for politiet
Far forteller videre at noen uker etter møtet ringte politiet for å høre «hvordan det gikk».
– Jeg ble også spurt om det hadde «vært mer»? Mer av hva? Hvis politiet har folk som ettergår hva som skjer på nett, så vet de vel hva som skjer der. Nei, jeg opplevde det heller som at de skulle fiske etter mer, fastslår far.
– Har sønnen din endret atferd etter møtet?
– Nei, ikke i det hele tatt. Han er på de samme gruppene på internett. Mitt inntrykk er at dette er et fellesskap på nett, et fellesskap av unge som opplever mye av det samme, i et samfunn der ytringsfriheten får dårligere kår.
– Har skolen på noen måter vært koblet inn?
– Nei, ikke i det hele tatt. Min sønn gjør det godt på skolen og har bare fått gode skussmål derfra. De utfordringene som følger av flerkulturen, også inkludert hvordan hvite gutter kan bli herjet med, har aldri vært et generelt tema på skolen heller, forteller far.
Far frykter imidlertid at politiets fremgangsmåte overfor Ola kan bidra til at han og vennene mister respekt og tillit til politiet.
– Da er det virkelig fare på ferde, «mister» politiet den unge oppvoksende generasjonen er løpet kjørt. Hvis unge uten innvandringsbakgrunn får oppfatningen av at innvandrere behandles annerledes enn dem, lover det alt annet enn godt for fremtids-Norge, sier far.
HRS deler de bekymringer som «Arne» og far til «Ola» har. Vi sendte en e-post til justisminister Monica Mæland (H) 7. september der vi på et generelt grunnlag har stilt spørsmål ved politiets praksis i denne form for saker. Vi purret 10. september. Vi følger opp saken.