Arbeid og utdanning

Aftenpostens metode i integreringsdebatten: fokus på unntak med suksess

Det er alvorlig at Aftenposten gang på gang publiserer artikler og kommentarer der integreringen fremstilles som tilnærmet ubetinget suksess. Denne gangen skal vi forledes til å tro at det finnes en suksessoppskrift for enslige mindreårige asylsøkere. Men en svale gjør ingen sommer.

De etablerte mediene har i lang tid oversett og bagatellisert problemene med innvandring og integrering. Mye tyder på at de trodde på politikernes eventyrfortellinger om innvandringens berikelse, både kulturelt og økonomisk. Dessuten var det helt utenkelige – fra de «nøytrale og objektive» mediene – å vinkle sakene slik at Fremskrittspartiet kunne tjene på det.

Men ettertiden har vist at Carl I. Hagen hadde rett da han tidlig påpekte problemer den ikke-vestlige innvandringen ville føre med seg, men de etablerte mediene står fremdeles på sitt: Det vil si – de tier om de generelle problemene, og blåser opp enkelthistorier. I tillegg har det kommet til andre som de kan «hate», ingen nevnt, ingen glemt.

Så hvordan parkere brysomme «motstandere», som prøver å få frem realitetene med innvandringen og integreringen? Jo, en vanlig måte er å rette fokuset på positive unntakstilfeller. Framstillingen av disse individuelle tilfellene nærmer seg «fake news», for det er og blir unntak.

Fenomenet Paulos

Robiel Paulos (21) kom alene til Norge med to klesskift og en drøm. Nå er han en av 80 prosent enslige mindreårige asylsøkere som jobber eller studerer. Hva er suksessoppskriften? spurte Aftenposten for noen dager siden.

Det korte svaret, er følgende: Oppskriften for Paulos’ suksess er 1) Norges liberale innvandringspolitikk, spesielt for enslige mindreårige asylsøkere (EMA), 2) statens enormt rause pengebruk og 3) Robiel Paulos selv.

Men det svaret gjelder ikke for samtlige av de øvrige 80 prosentene, selv om Aftenposten skal ha oss til å tro det.

Robiel Paulos kom til Norge for fem år siden, altså i 2016 som 16-åring, fra Eritrea.

«Pass på! Vær forsiktig.» Det sa moren til ham den dagen han la ut på sin aller første reise: Gjennom Sahara, via mange land, over Middelhavet til Europa.

Med andre ord har Paulos familie. Moren sendte han ut på en farlig ferd i den store verden, enten for oppsparte eller lånte penger, og antakelig ved hjelp av menneskesmuglere. Det vet vi ikke, for Aftenposten nevner ikke den delen av hans historie med ett ord. Det som imidlertid er på det rene er at Norge er pålagt å garantere for at barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot sin vilje. Videre plikter myndighetene å bidra til at barn som har kommet hit til landet på grunn av flukt kan gjenforenes med sin familie, enten i Norge eller i hjemlandet. Dette fremkommer i FNs barnekonvensjon (artikkel 10) som er inkorporert i norsk lov (2003). Det betyr igjen at EMA kan utløse familieinnvandring, som igjen er en gulrot for å sende forsvarsløse barn ut i verden som et anker for resten av familie. Men ikke alle EMA får opphold med flyktningstatus, flere kan få opphold på humanitært grunnlag – som ikke kvalifiserer til familiegjenforening (men selvsagt unntak her også).

Hvilken oppholdsstatus Paulos har vet vi ikke, men vi vet at mange flykter fra militærstaten Eritrea der også tenåringer i ung alder kan tvinges til en eller annen form for militærtjeneste, dertil på ubestemt tid, men gjerne for lang tid. Desertører straffes hardt, de kan fengsles for lang tid og endog henrettes. Så gjenforening med familie i Eritrea var antakelig ikke et alternativ.

Det er mange eritreere som finner veien til Norge som EMA, og mange kom i perioden 2014-2016, ifølge SSB. Blant de 9.344 EMA som var bosatt ved inngangen til 2019 var eritreere på andreplass, de utgjorde 15 prosent, på førsteplass var EMA fra Afghanistan (46 prosent). På tredjeplass finner vi EMA fra Somalia (12 prosent).

Men ingen må tro at dette ikke koster. Det kan være at det koster for Paulos også, da fordi eventuelt gjenværende familie kan kreve eller forvente at han sender penger «hjem».

Kostnadskrevende

EMA er spesielt kostbar, og jo yngre, desto mer kostnadskrevende. Under folkevandringskrisa i 2015 kom det hele 5.480 EMA til Norge. Rundt 1.100 av dem skal ha vært under 15 år.

En EMA som bosettes som 15-åring vil utløse tilskudd i seks år, til fylte 20 år. Ut fra statistikk hos Eurostat, UDI og Migrationsverket, samt Finansdepartementet, anslo vi en kostnad per barn under 15 år per år på 1,5 millioner kroner (i 2015). Over en seksårsperiode utgjør det en kostnad på over 9 millioner kroner per barn. Totalt for de 1.100 barna snakker vi om nesten 10 milliarder kroner på seks år.

EMA mellom 15 og 17 år er mindre kostnadskrevende, ifølge IMDis tilskuddssatser i 2020. Den er på i underkant av 1,2 millioner kroner per barn. En EMA på 17–20 år har en tilskuddssats på i underkant av 751.000 kroner.

Av de resterende 4.400 EMA som kom i 2015 kan vi for enkelthets skyld bare forholde oss til det laveste tilskuddet (751.000), og da snakker vi over 4,5 millioner kroner per barn over en seksårsperiode. For de 4.400 er det anslagsvis i underkant av 20 milliarder kroner på seks år. Det tilsier at bare for de som kom i 2015 er de direkte utgiftene rundt 30 milliarder på seks år. I tillegg er det slik at satsene økes hvis EMA har nedsatt funksjonsevne eller atferdsproblemer, til i underkant av 2,6 millioner kroner per år for de under 17 år og i overkant av 2,1 millioner kroner per år for de over 17 år.

De skyhøye kostnadene finner vi også igjen i statsbudsjettet. I revidert nasjonalbudsjett (RNB) 2020 var det særskilte tilskuddet til kommunene for bosetting av EMA på 1,7 milliarder kroner, samt 119 millioner kroner til barnevernets omsorgssenter, i sum over 1,8 milliarder kroner dette året. Det høye tallet er ikke minst interessant fordi det ifølge IMDi bare ble bosatt 137 EMA i 2019, og 12 innen RNB 2020 ble framlagt. Det forteller oss at mange av EMA utløser store utgifter over flere år.

Så er det selvsagt flott at Paulos har klart seg bra, og i dag både studerer og jobber – akkurat som 80 prosent av de andre enslige mindreårige asylsøkerne som har kommet til Norge i perioden 1996 og 2018 var i jobb eller utdanning i 2018, om vi skal tro Aftenposten. Men tallet er misvisende. Så kan det jo legges til at SSB er «flinke» til å forlede hvis en bare leser overskriftene.

De øvrige 80 prosent

For det første er det store variasjoner blant ulike landgrupper både hva gjelder jobb og utdanning, i tillegg til at det handler om botid. Samtidig vil jo botid handle om hvor mye penger staten allerede har «investert» i den enkelte EMA. Men viktigere er det hva tallet «80 prosent» forteller oss.

Egentlig sier taller svært lite. Det er en sekkekategori som er som skapt for late journalister og politikere – og perfekt for å forlede oss til å tro at det meste går bra. At det er lite som er til hinder for å ta imot langt flere flyktninger, ikke minst EMA.

I SSB-rapporten som Aftenposten selv lenker til, kommer det også frem hvor mye de ulike jobber, i alle fall hvis en kan stole på avtalt arbeidstid. SSB har sett på avtalt arbeidstid for lønnstakere blant dem som har kommet kom som EMA i perioden 1996–2018, og som har nådd alderen 18–29 år ved inngangen til 2019. «Avtalt arbeidstid omfatter det man forventer å arbeide ifølge arbeidskontrakten, og man tar ikke hensyn til merarbeid, overtid og ulike typer fravær», presiserer SSB.

For EMA totalt er det 43 prosent i denne aldersgruppen som jobber fulltid. At det er høyere enn for andre mindreårige flyktninger (de som kom med foreldrene) i samme aldersgruppe, som ligger på 38 prosent, gjør jo ikke akkurat saken i sum bedre. Det er i tillegg klare kjønnsforskjeller for andelen hel- og deltidsansatte blant lønnstakerne. For mannlige EMA er 45 prosent i heltidsarbeid, mens for kvinnelige EMA er andelen 26 prosent.

Andelen i fulltidsstillinger øker med botid, men spørsmålet er om det er nok til den «suksessen» som Aftenposten vil ha det til. For botid under fire år, er det åtte prosent av lønnstakerne som jobber heltid. Blant dem med botid fire–sju år er andelen 38 prosent, mens botid i mer enn sju år er heltidsandelen på 59 prosent.

I tillegg, som HRS dokumenterte i et notat fra 2012, så faller ikke-vestlige menn generelt tidlig fra arbeidsmarkedet. Allerede fra 35-årsalderen begynner pilene å peke nedover på nasjonalt plan (Sysselsetting Norge og Oslo, s. 8).

Et av de viktigste målene for integreringspolitikken er nettopp å sikre økonomisk selvforsørging gjennom deltakelse i arbeidsmarkedet. Hvis mange bare har delvis tilknytning til arbeidsmarkedet, vil de samme også kunne ha lav inntekt. Med SSBs inntektsstatistikk for husholdninger som kilde fremkommer de som kom som EMA har lavt inntektsnivå sammenlignet med det generelle inntektsnivået i hele befolkningen i samme alder, og også lavere enn de med flyktningstatus som kom med foreldrene.

Lave inntekter – trenger økonomisk støtte

For EMA i alderen 18–29 år utgjorde medianinntekt etter skatt per forbruksenhet 58 prosent av inntektsnivået i den jevnaldrende befolkningen i 2018, ifølge SSB. Til sammenligning utgjorde inntektsnivået blant andre flyktninger, i samme alder, 68 prosent. Men også her er variasjonene blant landgruppene betydelige. Høyest inntekt finner vi blant EMA fra Sri Lanka, hvor medianinntekt etter skatt per forbruksenhet er nesten 80 prosent av medianinntekten i hele den jevnaldrende befolkningen. For EMA-eritreere ligger det samme på ca. 45 prosent.

Inntektsnivået målt ved medianinntekten forteller om inntektsforskjeller, men gir ikke noe godt bilde av hvordan inntektene er fordelt. Dette har SSB løst ved å benytte såkalte kvartil – det vil si at de har delt opp hele befolkningen i aldersgruppen 18–29 år i fire like store inntektsklasser for inntektsåret 2018 (til sammen 734.641 personer). Da vil 1. kvartil utgjøre 25 prosent av de med lavest inntekt i denne aldersgruppen og i andre enden, 4. kvartil de 25 prosent med høyest inntekt. Deretter fordeles EMAs medianinntekt på disse fire kvartilene.

Den forteller oss for EMA totalt (18–29 år) havner 67 prosent på 1. kvartil (lavest inntekt), 22 prosent på 2. kvartil, 8 prosent på 3. kvartil og 3 prosent på 4. kvartil (høyest inntekt). Men igjen, variasjonene er betydelige. EMA fra Sri Lanka kommer best ut, med 44 prosent på 1. kvartil og 12 prosent på 4. kvartil. For eritreere er de samme tallene henholdsvis 84 og 1 prosent.

Økt botid medfører for de fleste økt grad av økonomisk selvhjulpenhet ved at inntekt fra arbeid øker og ulike former for stønader minsker i inntektsmessig betydning. Men at denne innvandringen koster oss dyrt, må det være liten tvil om.

Blant de som ble bosatt som EMA, og med kortest botid (null–tre år), er introduksjonsstønaden den klart viktigste overføringen, fulgt av sosialhjelp, bostøtte og barnetrygd. For botid 4–7 år har sosialhjelp størst gjennomsnittlig inntektsmessig betydning for husholdningen, men også introduksjonsstønad og ulike ytelser fra folketrygden er viktige typer overføringer. For de med lengst botid (8 år og lenger), får ulike typer overføringer som erstatter tidligere yrkesinntekt økt betydning; sykepenger, arbeidsavklaringspenger, dagpenger ved arbeidsledighet mv.

Vi kan nok trygt slå fast at Robiel Paulos, med jobb, i utdanning, som har kjøpt seg elbil av sparepenger og som nå sparer til leilighet, er unntaket som bekrefter regelen. Vi kan jo også legge til at Riksrevisjonen i 2019 slo fast at integreringstiltak til milliarder av kroner ikke får flere i arbeid.

Så kan vi jo bare tenke oss hva alle andre kostnader som følger med den ikke-bærekraftige innvandringen faktisk koster, som for eksempel offentlige ansatte (i skole, Nav, barnevern, miljøarbeidere) som skal bidra i integreringen, ikke minst infrastruktur, ekstra språkopplæring, helsesektoren og så videre. Listen kan gjøres lang. Samtidig er oljefondet ikke evigvarende. Særlig ikke siden de politikerne som er mest innvandringsliberale, også er de som ivrer mest for å stoppe petroleumsaktiviteten på norsk sokkel. Ja, hva kan vel gå galt?