Bare for å ta det med én (og n’te) gang: Nei, en innvandrer er ikke en innvandrer. Men du kan være sikker på at jo mørkere vedkommende er i huden og jo mer fremmedkulturell vedkommende er, jo mer innvandrer blir vedkommende oppfattet som.
Og allerede her har jeg brukt flere «forbudte» ord.
Ikke tilhenger av et flerkulturelt samfunn
Da HRS startet op i 2001 tok vi et standpunkt: Vi er for et fleretnisk og flerreligiøst samfunn, men ikke et flerkulturelt samfunn, ref. også boken vi skrev i 2003: Feminin integrering. Utfordringer i et fleretnisk og flerreligiøst samfunn. Derfor gikk vi ut i Berlingske samme år og tok til ordet for verdimessig assimilering, en kronikk som vakte betydelig oppsikt i den da konservativ-liberale regjeringen.
Nå 23 år senere tar Frederiksen en HRS. I BTs podkast «Borgerlig Tabloid», her gjengitt fra Berlingske, sier statsministeren Mette Frederiksen at hun ikke er tilhenger av et flerkulturelt samfunn der kulturer likestilles.
– Jeg er europeer, danske og aalborgenser. Og jeg er heller ikke tilhenger av en stor befolkningsutskiftning. Jeg tror på at det skal være en sterk majoritetskultur.
Hun ønsker rett og slett «et Danmark som er dansk».
Som det selvutslettende vesteuropeiske folket vi er, vil selvfølgelig journalistene vite hva hun mener med «dansk». Hun skulle vel aldri mene en majoritetskultur av etniske dansker? Men det er akkurat det hun mener.
– Ja men, vi er jo et dansk samfunn, og vi er en opprinnelig stamme som er etnisk dansk. Det endrer seg jo når folk kommer hit. Men det er nødt til å være slik at det også i fremtiden er et Danmark hvor der er en sterk majoritetskultur.
Redingtons avkoding
Nå er det mange som mener at Mette Frederiksen er en kynisk og kalkulerende politiker som sier det som er ønskelig – men bare gjør det som er nødvendig. Samtidig er vi nok en del som er mer komfortabel med en kynisk politiker som vil ta rasjonelle avgjørelser, enn en drømmer som styres av følelser og tar irrasjonelle avgjørelser.
Noa Redington er en politisk kommentator, journalist og tidligere rådgiver for eks-statsminister Helle Thorning-Schmidt, og han har delt intervjuet på X med følgende kommentar: «Gadd vite om statsministeren egentlig vet hvilket kodespråk hun bruker? Det tror jeg…».
Dermed har Redington gjort koblingen klappet og klar, slik som mainstream media (MSM) og en rekke politikere i en årrekke har gjort: «Befolkningsutskiftning» (fra The Great Replacement og videre inn i Eurabia-teorien) er en høyreekstrem konspirasjonsteori: En slags styrt og villet prosess, der ulike grupper, typisk eliter og politikere, står bak en hemmelig plan for å erstatte den opprinnelige befolkningen med en annen (hvit mot svart og/eller kristne mot muslimer).
At begrepet vel så godt – avhengig av kontekst – kan brukes som en beskrivelse av påviselige demografiske endringer, er visstnok helt utenkelig. Å tillegge den danske statsministeren slike holdninger som politisk kommentator Redington prøver seg på, burde føre til at han selv ble latterliggjort (også av sine journalistvenner).
Endring over tid
Språkbruken i innvandrings- og integreringsdebatten har gjennomgått store endringer over tid.
Tidligere kunne vi snakke om generasjoner av innvandrere, slik som 2. og 3. generasjon, som gjorde det enklere å følge utviklingen på ulike indikatorer for ulike generasjoner. Men nei, da kunne noen føle seg støtt, så det ble omdefinert (av SSB) til «norskfødte med innvandrerforeldre» og 3. generasjon ble definert som norske (som nå skal hete «majoritetsbefolkningen»). For dem som følger utviklingen over flere generasjon (typisk i land med langt lengre innvandringshistorie) vet man imidlertid at folk i eksempelvis 3. generasjon kan bli mer islamtro og mer kriminelle enn sine forgjengere. Det skal vi liksom ikke vite, og det blir vanskeligere å få tak i når man ikke foretar nødvendige skiller.
Noen mener imidlertid at dette er helt unødvendige skiller som er til hinder for det «fargerike fellesskapet og mangfoldet». Så er sistnevnte blitt kritisert for å gjøre det vanskeligere å diskutere problemer (ops, utfordringer?) knyttet til «parallellsamfunn og negativ sosial kontroll» – som igjen er nye begreper det strides om. Parallellsamfunn kan oppfattes som stigmatiserende og fokuset flyttes bort fra for eksempel fattigdom og trangboddhet. Negativ sosial kontroll indikerer press, tvang og begrensninger som hindrer enkeltpersoner å leve frie liv som typisk handler om frie valg av partner, utdannelse, klær og/eller religion. Dette kan igjen raskt kobles til islam og ergo blir kampen mot negativ sosial kontroll en kamp for å forhindre at det knyttes til muslimer. Som når Bufdir hevder at «denne praksisen ikke primært er grunnet religion, men handler vel så mye om kultur og tradisjoner» og dermed arrangerer såkalte fagdager for negativ sosial kontroll i kristne miljøer. Selvpiskingen vil ingen ende ta.
Et annet fy-ord er «ikke-vestlig innvandrer», og det er forståelig, da dette begrepet er upresist og favner hele grupper fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Men her tok SSB motsatt variant enn da de fjernet generasjonsbegrepene. De gikk heller over til mer geografisk presise inndelinger.
I samme kategori finner vi «flerkulturell» da det var ment å fortelle at innvandrere kunne være bærere av flere kulturer samtidig, og for å gå bort fra bindestreks-nordmann (som norsk-pakistaner). Men så ble begrepet flerkulturell (hvor mange kulturer kan en bære med seg?) kritisert for å dekke over reelle utfordringer knyttet til kultur og religion.
Assimilering
Så har vi det tabubelagte «assimilering». Motstandere av begrepet hevdet hardnakket at det indikerte et krav om å gi slipp på sin egenart, sin kultur og sin livsstil og bli «helt norsk». Og at ansvaret for tilpasningen utelukkende ligger hos de innvandrede. Norske myndigheter har i over 40 år hatt integrering, ikke assimilering, som sitt offisielt mål.
I 2004 ble endog «inkludering» løftet frem som et overordnet politisk mål, som skulle fortelle at deltakelse i det norske samfunnet var en toveis prosess. Og at «etnisk norske» hadde et stort ansvar for at innvandrere ikke ble ekskludert. Men etter den store folkevandringskrisen i 2015 mistet inkludering noe av sin glans.
Da Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ble opprettet i 2006, av initiativtaker Erna Solberg, ble «mangfold» innlemmet i navnet for å speile den nye politikken om at hele samfunnet skulle tilpasses en «mangfoldig befolkning».
Som nevnt tok HRS sats i 2003 og hevdet følgende:
Ikke-vestlige innvandrere må assimileres inn i demokratiets grunnpilarer: Prinsippene om likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet.
Det handler ikke om å bli «helt norsk». Det handler om å bli demokrat. Og humanist.
Remigrasjon
I den siste tids kodespråk finner vi «remigrasjon» eller «repatriering». De som er negative til tankegangen om tilbakevending eller hjemsendelse kobler det straks til høyreekstreme bevegelser der det påstås at begrepene benyttes som en omskriving av tvangsretur og masseutvisning av innvandrerbefolkning (altså både innvandrere og deres etterkommere). Som når Klassekampens Bjørgulv Braanen i fjor slaktet ideen under tittelen «Krever massiv etnisk og religiøs rensing» med henvisning til «Det nye ytre høyre».
At remigrasjon/repatriering handler om frivillig retur (endog med økonomisk støtte fra skattebetalerne) eller om å returnere kriminelle eller personer uten lovlig opphold, passer ikke inn i det etablerte kodespråket som fremheves både av MSM, forskere og en rekke politikere.
Så kan det også være verdt å merke seg – for dem som er opptatt av nyanser – at statsminister Mette Frederiksen ikke sier «den store befolkningsutskiftningen», men «en stor befolkningsutskiftning». Videre har Frederiksen vist seg standhaftig når det kommer til islam der hun gjentatte ganger har slått fast at en tolkning der koranen settes over demokratiske lover, er fullstendig uforenlig med det danske demokratiet. Hun anklager muslimske miljøer for å svikte sitt ansvar når det gjelder å bekjempe negativ sosial kontroll og kriminalitet blant unge muslimer. I tillegg tar hun tar kraftig avstand fra alle former for muslimsk tildekking, som hijab, nikab og burka.
«Jeg har ingenting positivt å si om det muslimske hodetørkleet (hijab, red.). Ingen av dem», sier hun nå og kaller dem «symboler på religiøs undertrykkelse».
Mens her på berget har vi stadig dem som tanketomt og historieløst i fullt alvor påstår at muslimene er Europas og Norges nye jøder.