I 2013 kom innvandringsregnskapet til Finansavisen. Det burde ha ført til en total omveltning av norsk innvandringspolitikk. Kostnadene særlig ved innvandringen fra den islamdominerte verden er enorme, i dag kanskje så mye som over 400 milliarder kroner i året.
Men politikerne og MSM valgte å se en annen vei. Som de oftest gjør når det meldes om ubehag ved innvandringen.
Like etter landsmøtet til Ap i april 2025 – under migrasjonskrisens allerede voldsomme oppkjøring – meldte vi følgende:
På åpningen av Arbeiderpartiets landsmøte 16.april lanserte Jonas Gahr Støre Aps nye uansvarlige linje: 10.000 syrere skal hentes til Norge og det vil koste oss i underkant av 2 milliarder kroner over to år, fastslo Støre. Regnestykket er selvsagt like kreativt som Støre selv. Finansavisen kommer til minimum 44 milliarder, sannsynligvis 70 milliarder. For det beløpet kunne vi hjulpet alle de syriske flyktningene.
«Ikke noe problem, mente Støre»
Det er nettopp denne hårreisende mangelen på fakta fra politisk ledelse, her ved notoriske Støre og Ap, som har preget norsk innvandringspolitikk. Alle som har sjekket fakta med ærlige øyne og et åpent sinn, har i årevis kjent til ikke minst de begredelige sysselsettingstallene for land tilhørende OIC (Organisasjon for islamsk samarbeid). De bunner denne statistikken og topper NAV-utbetalingene. Det er ikke nødvendig å repetere tallene. Det interessante er hva Anders Magnus avslører i sin nye bok, Innvandringens skyggesider, anmeldt av oss her.
Magnus gjengir nettopp de katastrofale sysselsettingstallene, og peker deretter på hva Støre i et intervju med ham i Dagsrevyen like før Ap-landsmøtets vedtak i 2025 sa.
I forkant av intervjuet i studio spurte jeg ham (Støre) om det ikke kunne bli vanskelig å få så mange syrere i jobb. Ikke noe problem, mente Støre, for syrerne var så høyt utdannet. Det var så mange leger og ingeniører blant dem, og de kunne gå rett inn i jobber i Norge.
Gahr Støre hadde falt for myten om at syriske flyktninger var «velutdannede» og «drømmeflyktninger».
Hvor hadde Støre denne ideen fra? Jo, blant annet fra den svenske finansministeren den gang, Magdalena Anderssson (S), som i nettopp 2015 uttalte at 30 prosent av de syriske flyktningene «hadde høyskoleutdanning». Andersson var muligens også manipulert fra akademisk hold, som i Norge. Som historieprofessor og «Syria-ekspert» i Norge, Knut S. Vikør, forteller Magnus. På TV2-nyhetene samme år sa Vikør følgende:
«Med høy utdannelse og ressurssterk bakgrunn vil mange av syrerne kunne bidra i Norge fra dag én».
– Hvorfor ikke 100.000, mente Høyres Norman
Også forsker Jørgen Carling ved Institutt for fredsforskning (Prio) bidro så godt han kunne med myteskapingen den gang. Syrerne ville være enkel å integrere fordi de var så ressurssterke, mente han, viser Magnus:
«Dette vil kunne være positivt for det norske samfunnet. Hvis vi får en større flyktninggruppe bestående av ressurssterke muslimer som blir velintegrerte kan det bidra til å bygge broer og gi oss et sterkere flerkulturelt samfunn.»
Høyres Viktor Norman, tidligere statsråd, var ikke «dårligere» i sine spådommer. Professoren i samfunnsøkonomi (sic) kom midt under migrasjonskrisen med denne oppfordringen i et innlegg i Dagens Næringsliv:
«Norge bør tilby seg å ta imot 100.000 flyktninger fra Syria. Vi har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere.»
Magnus spurte Norman i en epost om hva som var «det vitenskapelige grunnlaget» for de 100.000 fra Syria til Norge.
Norman svarte ham aldri.
Det sier veldig mye om hvilken forståelse av virkeligheten som den politiske og akademiske eliten forsøkte å presse ned på befolkningen.
De kastet fram ganske utrolige fortellinger om syrerne, for på den måten å sukre pillen for folket og komme i forkjøpet av eventuell motstand mot flere flyktninger. Budskapet var at innvandring uansett er et gode for samfunnet vårt. Og jo flere, jo bedre.
Vår tids Stockman
Knapt noen politiker ga kraftigere beskjed under migrasjonskrisen enn FrPs stortingsrepresentant den gang, Christian Tybring-Gjedde. Og det gjorde han dertil i Stortinget 19. juni 2015 da Syriavedtaket ble debattert og votert over. Tybring-Gjeddes ord er av historisk kaliber, derfor gjengir vi dem ord for ord:
«Ærede president. Og kjære godhetens apostler.
Dugnad er det blitt kalt.
Dugnad – et flott norsk ord. I 2004 kåret til Norges nasjonalord. Nærmest uangripelig. «Et felles utført og vanligvis ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet». Og hvem kan vel være mot noe så vakkert og selvoppofrende?
Men hva er det egentlig flertallet bedriver i denne saken. Jeg ser ikke tegn til noe frivillig arbeid. Jeg ser heller ingen innsats for fellesskapet.
Jeg ser et forslag helt uten personlige konsekvenser for de som kommer til å vedta det. Jeg ser raushet med andres penger, men ingen personlige belastninger eller konsekvenser.
Jeg ser et stortingsflertall som beholder sine godtgjørelser og pensjoner. Jeg ser ingen villighet til å redusere eget bruk av offentlig velferd for å gi til andre. Snarere tvert i mot.
Jeg ser et tverrpolitisk stortingsflertall som alle ønsker mer til alle. Innenlands som utenlands.
Jeg ser et stortingsflertall som i liten eller ingen grad vil erfare eller oppleve konsekvensene av sitt eget vedtak.
Jeg ser politikere som bor i nabolag nesten blottet for flyktninger og innvandrere.
Jeg ser politikere som har sine barn plassert i skoler hvor flyktninger og innvandrere er en sjeldenhet.
Ja, ofte er det slik President, at de som har minst berøring med flyktninger privat er de som er mest rause i det offentlige rom.
Jeg ser et stortingsflertall som i moralsk indignasjon stiller seg til doms over hjerterå egoister som meg. Folk som i verdens rikeste land våger å snakke om økonomisk og kulturell bærekraft.
Jeg ser et stortingsflertall som ble bondefanget av Landsmøtenes euforiske begeistring og som uten samfunnsanalyser eller kostnadsberegninger igangsatte en nasjonal dugnad av godhet.
Jeg ser et medie-Norge som spiller med. Et medie-Norge som enstemmig støtter opp under dugnaden. Et medie-Norge som synes det hele er en strålende ide. Konsensusen er total. Alle er innenfor. Mediemangfoldet som skulle være et instrument for ulike meninger er satt på autopilot hvor den samme meningen gjentas mangfoldige ganger. Helt til den alternative ytringen forsvinner eller omgjøres til nettroll.
Og jeg ser et samstemt organisasjons-Norge. Dominert av tidligere politikere – på venstresiden naturligvis. Felles for dem alle er at de er finansiert av skattebetalerne. Disse organisasjonene er alle rause tilhengere av å hente syriske flyktninger til Norge og de fnyser av hjerterå mennesker som meg.
Det er ingen regjering som går av på en sak som handler om å hjelpe mennesker i nød lød det fra høyeste hold. Det er en avsporingsmanøver. Så vidt meg bekjent finnes det ingen i denne salen som ikke ønsker å hjelpe mennesker i nød – verken i Norge, Syria eller andre steder i verden.
Politisk handler denne saken om hvor ugrasiøst og åpenlyst man kan bryte inngåtte avtaler. Og deretter nærmest peke nese til den parten som holdt seg til avtalen.
Faktuelt handler den om et flertall som ønsker å hjelpe 13 600 mennesker i nød til Norge og et mindretall som ønsker å hjelpe 1 million mennesker i nød i de nødstiltes nærområder.
Livstidskostnaden for flertallsdugnaden er av SSB beregnet til 7 millioner kroner per flyktning eller 95,2 milliarder kroner totalt. Tall fra SSB publisert i går viser for øvrig at syrere i Norge har en sysselsettingsgrad på 26,4 %. Den laveste av samtlige 136 land i statistikken.
95,2 milliarder er så ufattelig mye penger at de kunne ha hjulpet alle verdens 60 millioner flyktninger dersom hjelpen ble gitt i flyktningenes nærområder. Istedenfor velger man å hente 13.600 flyktninger til vårt lille velferdsparadis. Flertallet viser ikke hvor de 95 milliardene skal hentes. De nevner ikke hvilke velferdstilbud som skal kuttes eller hvilke skatter og avgifter som skal økes. I asyl- og innvandringspolitikken stilles ikke slike spørsmål, President.
Pengene skal skaffes til veie som ved et trylleslag.
Målet var aldri å hjelpe flest mulig, President.
Tallet ble målet. 10.000. Man kunne like gjerne ha sagt 20 eller 50.000. Helt uten samfunnsanalyser eller kostnadsberegninger. Man bruker ikke kalkulator på godhet.
Mantraet var at «vi må gjøre begge deler». Et argument helt tomt for innhold. Et argument som kun er gyldig dersom det ikke lenger er behov for, eller ikke er praktisk mulig å hjelpe i nærområdene.
Men det er det, President. Behovet er enormt.
Debatten som skulle dreie seg om å gi hjelp og skape verdighet for de som flykter ble til et spørsmål om innvandring. Et ja eller nei til økt innvandring til Norge. Dog ikke flere enn 10 000. Det må jo være grenser for dugnadsånd.
I Ibsens Folkefiende tar Dr. Stockman et oppgjør med flertallstyranniet eller den «forbannede kompakte, liberale majoritet» slik han uttrykket det. Han velger å holde fast og kjempe for sannheten og konkluderer med at «Den sterkeste mann i verden det er han som står mest alene».
I denne saken velger FrP å stå alene – vel vitende om at vi har fornuften, tiden og folket på vår side.
Det vet også flertallet: derfor avviser de med ulik begrunnelse å spørre folket om råd.»
Anders Magnus hadde vært tjent med å peke på den framsynte Tybring-Gjedde, som alltid har hatt fakta i front, det samme gjelder FrP. I redelighetens navn.
Hovedbilde: HRS