Når man skriver en bok i 2026 om innvandringens konsekvenser med vekt på verdier, islam, kvinneundetrykking, arrangerte ekteskap som innvandringsverktøy, kjønnslemlelestelse og æreskultur, og totalt ignorerer det banebrytende arbeidet gjort fra før, da kan man nok ha et ærend som ikke fremstår som særlig redelig.
Hadde Magnus vært en uredd mann med stor M så hadde han ikke gjort hva han nå har gjort på over 300 sider i Innvandringens skyggesider.
Bruker stuerene kilder
To sentrale politikere som ignoreres totalt er Carl I. Hagen og Christian Tybring-Gjedde (sistnevnte også med boken som tok et kontant oppgjør med innvandringspolitikken og det håpløse tankesettet bak, Mens orkesteret fortsetter å spille, 2014). Man burde ikke klare å skrive en bok der det tas et oppgjør med feilslått innvandringspolitikk, og derav integrering, ved å ignorere de to viktigste stemmene innen partipolitikken de siste tiårene.
Magnus fremstår som redd for å bli definert som befengt med noe rasistisk. Det gjennomsyrer i alle fall boken og dermed også hans valg av kilder og hvem han vil assosieres med. Sarah Gaulin i LIM og Almir Martin, henholdsvis Arbeiderpartiet og Senterpartiet, trekkes frem gjennom hele boken som sannhetsvitner Magnus kan skyve foran seg, for begge har bakgrunn fra et muslimsk land. Men begge – morsomt – er nok ikke muslimer.
Tross sine erfaringer går Gaulin og Martin i andres opptrådte løype. Dermed gjør Magnus som dem: han sparker inn åpne dører. Gang på gang.
Selektiv «glemsel»?
Magnus skriver på et nivå som gir assosiasjoner til ungdomsskolen, så enkelt og banalt er det tidvis, og så mye gammelt nytt er det som går på repetisjon. Valget av kilder og presisjonsnivået er i blant et mageplask. Som når Gaulin siteres på følgende:
«Det er ingen åpenhet for religionskritikk av islam, og jeg tror de fleste etniske nordmenn også er redde for å kritisere islam», sier Gaulin.
Vel, er nå dette sant? Har Magnus og Gaulin «glemt» Islam. Den 11. landeplage, som ble nærmest en «husbibel» da den kom ut i 2015, og som ble den mestselgende boken om islam i nordisk historie? Det må jeg kunne spørre om, selv om denne boken ble forfattet av meg. Folk over hele Norge strømmet til bokforedragene mine. Og som det ble sagt fra mang et hold: – Endelig kan man begynne å snakke åpent om islam.
Har Magnus glemt Muhammed-biografien til Halvor Tjønn, som også solgte i bøtter og spann og sendte forfatteren ut på bokforedrag i årevis etter den modige utgivelsen i 2011?
Har Magnus glemt Walid al-Kubaisis arbeid tilbake til 90-tallet? Virkelig?
Tiltak som en FrP-er
Gjennom sine nøye valg av det Magnus anser som stuerene kilder, legger han flere tiltak på bordet, direkte og indirekte, som at hijab skal ut av barnehagen og skolen, inkludert på offentlig ansatte der, en debatt som startet allerede i 2003 i Norge.
Magnus vil optimalt stanse at flyktninger som ikke forsørger seg selv, ei heller kan tilfredsstillende norsk, bosetter seg selv og familien i en ny kommune etter offentlig bosetting. Han har til gangs også forstått at «enslige mindreårige asylsøkere» i stort monn er ankerbarn for resten av slekta og at denne kyniske menneskehandelen med unge må stanses kontant. Magnus vil ha innvandringspause, gjerne i en generasjon, fordi kapasiteten på integreringsfeltet er sprengt. Han vil ha bort «gratis» tolketjenester tre år etter ankomst Norge.
Det eneste nye med dette er at det er Magnus som sier det.
Tror virkelig Magnus at Norge med myk og human norsk kultur kan integrere alle dem, typisk muslimer, som sitter med begge beina i æreskulturens brutale verdier? Eller er en mer realistisk analyse at æreskulturen vil videreføres til de neste generasjonene og at det kun er unntakene som klarer å frigjøre seg? Tror han egentlig at vi derfor bør peke på familier der integreringen fullstendig har uteblitt verdimessig, og gi dem en real dytt for å reise hjem igjen?
Tror Magnus at å senke den kriminelle lavalderen til 14 år, som han sier gjennom sosialdemokraten Jan Bøhler som i mangfoldige år støttet oppunder Aps åpne dør-politikk, virkelig vil stanse de unge gjengkriminelle og deres kriminelle gjengledere og klanledere?
Eller tror han at det først er når den virkelig harde konsekvensen tas i bruk – utvisning av hele familien til landet der slekta bor, der de ferierer, der de har eiendommer, er det som vil få foreldre, imamer, klanledere etc til å stanse de unges kriminelle løpebane?
Nei, han tror ikke det. Magnus tar «fullstendig avstand fra alt snakk om remigrasjon». Mon tro hva han sier om fem til 10 år – etter at mange nok «anstendige» personer har tatt til orde for remigrasjon av dem som overhodet ikke vil Norges beste og som tærer brutalt på fellesskapet.
Feighet og umoral
Magnus forteller åpent om sterk intern motstand i NRK, helt opp fra daværende kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, når han har tatt opp innvandringens konsekvenser. Han har rett og slett opplevd å bli brunskvettet av sine kolleger. Vel vitende om at norsk presse er tungt dominert av døve og blinde venstreorienterte journalister uten tilstrekkelig faglig kompetanse på feltet, og som trår takten med de angivelige gode rekkene, har det nok kostet Magnus en del å tegne opp sitt syn på innvandringens konsekvenser mellom to permer. Det skal han ha. Men foruten at lite nytt er lagt for dagen, hadde han tjent på å være mer raus med dem som har gått fremst i den tunge løypa han nå kan traske med lette tursko. Men han visste vel hva han da kunne ha risikert fra de «pene salongene» av utskjelling.
Og Magnus vet vel at majoriteten nordmenn de siste 20 årene (minst) har vært svært skeptiske til ikke-vestlig innvandring, særlig fra OIC-land, Organisasjonen for islamsk samarbeid, der islam er ledestjernen. At folk ikke minst er sjokkert over det innvandrede kvinnesynet fra halvmånens stater.
Han har altså i utgangspunktet folket på sin side. Nettopp derfor skjemmes boken stygt av at han ikke sier rett ut hvilken verdimessige og økonomiske katastrofe innvandringen fra det utvidede Midtøsten har vært.
Altså er debatten om innvandringens konsekvenser fremdeles skjemmet av feighet, umoral og mangel på raushet.
Vi burde ha kommet langt lengre enn dette.
Anders Magnus
Innvandringens skyggesider
Kagge forlag 2026
332 sider