Med rundt 72 prosent av stemmene talt opp ligger Netanyahus blokk i skrivende stund på 54 mandater, opposisjonsblokken på 48 og de arabiske partiene på 18. Det trengs 61 av Knessets 120 plasser for å sikre et flertall. Tallene er foreløpige og kan endres når flere stemmer telles.
Netanyahus Likud er største enkeltparti, men et stort parti er ikke det samme som en ferdig regjering. Opposisjonen har samlet flere partier med ulik politisk bakgrunn rundt ønsket om å erstatte ham, men heller ikke den har et flertall alene.
Netanyahu har vært Israels lengstsittende statsminister, og valget ble i stor grad en folkeavstemning om hvorvidt han skal fortsette. Opposisjonen har vært opptatt av at det var han som satt ved makten under Hamas-angrepet 7. oktober 2023 og den påfølgende krigen. Eisenkot og andre opposisjonsledere hevdet etter valgdagsmålingene at velgerne hadde gitt uttrykk for et ønske om politisk skifte. Men slike erklæringer avgjør ikke hvem som kan samle støtte i Knesset.
Ulike veier videre
Det første inntrykket fra valgdagsmålingene var at begge hovedblokkene manglet flertall. I morgentimene i dag styrket Netanyahus blokk seg, men står fortsatt et stykke unna de 61 mandatene som trengs. Opposisjonen står dermed overfor et vanskelig valg; forsøke å danne en regjering med støtte fra arabiske partier, søke en form for samarbeid på tvers av blokkene eller risikere at forhandlingene ender i en ny valgkamp. I israelsk politikk er også støtte utenfor regjeringen omstridt, særlig når sikkerhetspolitikken står øverst på dagsordenen.
Jerusalem Post skisserer ulike muligheter:
Utsiktene til en enhetsregjering som involverer Netanyahu og Eisenkot har virket usannsynlig, ettersom Eisenkot har avvist å tjene under Netanyahu, inkludert i en rotasjonsregjering. Andre opposisjonsledere har også utelukket å slutte seg til en koalisjon ledet av statsministeren.
Eisenkot har bedt om at lederen for det største partiet i opposisjonsblokken skal bli kandidat som statsminister, selv om det ikke er kunngjort noen avtale om ordningen i blokken.
De siste målingene hevet også muligheten for en minoritetsregjering som kunne vinne en tillitsavstemning i Knesset uten å ha et absolutt flertall på 61 seter. Imidlertid kan motstand i blokken mot å stole på arabiske partier komplisere en slik ordning.
Den politiske fastlåsningen kan til slutt føre til et nytt valg, selv om partiene fortsatt kan komme til enighet gjennom koalisjonsforhandlinger.
Valgdeltakelsen ble oppgitt til 77,7 prosent da valglokalene stengte, noe som er høyere enn ved valget i 2022. Det viser en sterk mobilisering, men høy deltakelse betyr ikke nødvendigvis at én side har fått et klart mandat. Når velgerne fordeler seg mellom flere blokker og partier, kan utfallet bli at forhandlingene etter valget får nesten like stor betydning som selve valgresultatet.
Uønskede arabiske samarbeidspartnere
I NRKs dekning av valget blir det i morgentimene vist et kort opptak av Netanyahus tale.
– Vi må etablere en sterk høyreregjering, det er det som må til. Det må være forbudt, rett og slett, å sette Israel i fare ved å danne regjering med støtte fra antisionistiske arabiske partier, sier Netanyahu.
Også opposisjonsleder Eisenkot har vært tydelig på at det er uaktuelt å danne koalisjon med de arabiske partiene.
NRK har (selvsagt) invitert sin tidligere Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold til å kommentere, og på spørsmål fra studio om hvorvidt det er overraskende at Netanyahu får så stor oppslutning som han gjør, kan Wold brodere et bredt teppe:
– Han er jo en politisk trollmann og en magiker. Og han er også veldig slu og smart, durkdreven politiker. Noe av det siste han skremte velgerne med var at «nå kan dere se at venstreradikale kvinner overtaler palestinske kvinner til å stemme. Så han bruker den type retorikk for å skremme folk.
En mer nærliggende tolkning av Netanyahus uttalelser er at han beskriver det som skjer. De arabiske partiene er ifølge opptellingen hos Jerusalem Post på 18 mandater, og er en betydelig gruppe i et parlament med 120 plasser. Ønskede samarbeidspartnere er de langt i fra for noen andre enn ytre venstre, og venstresiden har laber oppslutning.
Inntil koalisjonsforhandlingene er avklart, står Israel igjen med en velkjent, men alvorlig situasjon med et valgresultat som viser tydelig politisk mobilisering, men ikke en tydelig vei til styring.