Da den danske valgforskeren Kasper Møller Hansen bestemte seg for å undersøke valgdeltakelsen i kommune- og fylkestingsvalg blant innvandrere og etterkommere, var det med forventning om at det demokratiske engasjementet naturlig ville øke med hver generasjon.
Han måtte raskt innse at han tok feil – i alle fall når det gjelder dem med ikke-vestlig bakgrunn.
For innvandrere med opprinnelse fra vestlige land er det derimot en oppadgående kurve. For etterkommere av vestlige innvandrere stemmer de bare 4,9 prosentpoeng mindre enn velgere med dansk opprinnelse.
Valgdeltakelsen ut fra generasjoner viser at med opprinnelse fra vestlige land stemte 34,7 prosent av førstegenerasjon (de som statistisk blir definert som innvandrere). For andregenerasjon var det økt til 58,7 prosent og for tredjegenerasjon var den kommet opp til 69,9 prosent. Etniske dansker har en valgdeltakelse på 74,8 prosent.
«En helt perfekt integrasjonsprosess», kaller Møller Hansen det.
Vender ryggen til demokratiet
Så er bildet helt annerledes når det kommet til innvandrere og deres etterkommere med opprinnelse fra ikke-vestlige land.
Kurven er rett og slett flat. Økningen i valgdeltakelsen – eller det som kan kalles en demokratisk integrasjonsprosess – er ikke-eksisterende.
40,5 prosent. 40,0 prosent. 40,9 prosent.
Etterkommere av ikke-vestlige innvandrere, om det så er 2.generasjon eller 3.generasjon, stemmer ikke mer enn foreldrene eller besteforeldrene gjorde.
Møller Hansen sier det er «dypt bekymringsfullt».
For valgforskeren er det «lille krysset» så viktig fordi det er «et symbol på at vi aksepterer det representative demokrati og samfunnsmodellen». Han tolker manglende valgdeltakelse til at «de ikke har inngått vår samfunnskontrakt».
Møller Hansen mener det er «utrolig problematisk» fordi det risikerer å ha en effekt når politiet eller andre myndigheter kommer inn i områdene der de bor.
– Hvorfor skal de lytte til dem hvis de ikke er en del av samfunnet? De vender ryggen til demokratiet og til vår sosiale modell, og da får du hele pakken med parallellsamfunn og fallende sammenhengskraft.
Tillit til demokratiet?
I flere tiår har Kasper Møller Hansen vært en av Danmarks mest fremtredende valgforskerne i Danmark. Han er professor ved Københavns Universitet, og han er mannen bak den store studien av valgdeltakelse i kommune- og fylkestingsvalg (som heter kommunal- og regionsvalg på dansk), som i Danmark (som i Norge) ikke krever dansk statsborgerskap. Dette er femte gang han har gjennomført studien, men det er første gang han har undersøkt valgdeltakelsen blant tredjegenerasjon med innvandrerbakgrunn.
Rapporten er detaljert og det er mulig å se forskjellene i valgdeltakelse mellom ulike grupper i hver kommune, i tillegg til forskjeller mellom enkelte land innenfor hver kategori.
Blant velgere med opprinnelse fra ikke-vestlige land rangerer Sri Lanka, Pakistan, Filippinene, Somalia og Tyrkia relativt høyt, mens for eksempel Kina, Afghanistan og Libanon ligger lavere.
Uansett grunn til valgdeltakelse eller ikke så tjener ikke vi som samfunn på det – hvis man faktisk bryr seg om demokratiet og fellesskapet.
Egen kategori for 3. generasjon
Tallene er gull verdt, i alle fall for tallnerder. Verre er det nok for politikere som helst vil drive politikk basert på følelser.
Disse tallene er faktiske. De er anonyme, men representerer hver og én av de stemmeberettigede i Danmark. Dette betyr at det ikke er noen skjevhet/fordommer fra respondentene i et spørreskjema, eller noe tolkningsproblem. Og viktigst av alt: Ingen statistisk usikkerhet.
Men i Danmark, som i Norge, er det politisk provoserende å undersøke tredjegenerasjon med innvandrerbakgrunn som en egen gruppe. I dag deler Danmarks Statistik (DST) ganske enkelt befolkningen inn i innvandrere, etterkommere og personer med dansk opprinnelse. Dette betyr at 3. generasjon med innvandrerbakgrunn fremstår som etniske dansker i den generelle befolkningsstatistikken. Akkurat det samme gjør vårt eget SSB, bare med enda mer «komplisert» språkbruk (SSB kaller det selv «presist»): innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og øvrig befolkning.
I Danmark har dette har ført til en politisk debatt om hvorvidt det også bør være en egen kategori for 3. generasjon. Det bor nærmere 42.000 barn av etterkommere (altså 3. gen, 2025-tall) i Danmark. De har hovedsakelig røtter i ikke-vestlige land, og akkurat nå er majoriteten primært med opprinnelse fra Tyrkia og Pakistan, men også Jugoslavia.
Denne kategoriseringen gjør det selvsagt vanskelig for politikerne og andre å overvåke hvordan integreringen går på parametere som utdanning (noen som fikk med seg de elendige resultatene fra Pisa-undersøkelsen, som stort sett gjelder hele Vest-Europa, unntaket er vel Estland og tildels Finland), sysselsetting og kriminalitet for 3. generasjon. Og så kommer det velkjente spørsmålet: Når er en egentlig dansk (norsk eller annet) nok? Svaret burde være innlysende, om det så gjelder innvandrere eller etterkommere i uansett generasjon og uansett opphav. Vi gjentar til det kjedsommelige: Hvorfor er stort sett alle adopterte i Norge absolutt norsk nok? «Norskhet», «danskhet» eller annet er altså et valg.
Men i Danmark, som i Norge, finnes disse dataene (hos DST eller SSB).
Man må vite om problemene
SSB publiserte (i det nå nedlagte Samfunnsspeilet) i desember 2013 en artikkel som ga en detaljert oversikt over Norges befolkning fordelt på 30 ulike kategorier etter hvor personen selv er født, hvor foreldrene er født og hvor besteforeldrene er født, omtalt av oss blant annet her. Denne inndelingen er selvsagt ikke tilfeldig. For det var akkurat det som (i sin tid) ble definisjonen på etnisk norsk, nemlig at du var født i Norge, begge foreldrene dine var født i Norge og alle fire besteforeldrene var født i Norge. Men da innvandringen skjøt fart, spesielt den ikke-vestlige, ble det jo stigmatiserende å snakke om etnisk norske.
At artikkelen kom fra SSB i 2013 var neppe heller tilfeldig. For da HRS i 2012 på en et befolkningsfremskrivningsseminar etterlyste hos SSB etnisk norske, var «svaret» fra SSB: Hvilken gruppe er det? Men da visste vi allerede at SSB satt på tallene fordelt på de 30 kategoriene, noe vi fortalte om i en artikkel i 2012 (hvor også gruppene forklares).
Og det er altså slike tall fra DST som valgforsker Kasper Møller Hansen har tatt utgangspunkt i og analysert.
– Hvis vi ikke kjenner tallene, kan vi ikke gjøre noe med dem. Siden vi først gjorde analysen blant innvandrere og etterkommere, har det blitt gjort mye arbeid for å øke valgdeltakelsen for disse gruppene. Men en kan ikke løse et problem hvis en ikke vet at det finnes, sier Møller Hansen.
Det er en ond spiral når lav valgdeltakelse går i arv gjennom generasjoner. De politikerne som velger fakta vekk til fordel for føleri og håp gjør samfunnet en bjørnetjeneste.