Arabiske folk opprinnelig fra Den arabiske halvøy har gjennom historien utvidet sitt område betydelig. I dag omfatter Den arabiske liga 22 medlemsstater, fra Mauritania i vest til Irak i øst. Store norske leksikon skriver:
Den arabiske liga er en politisk organisasjon som ble dannet i Kairo i 1945. Organisasjonen består av 22 medlemsland fra den arabiske verden, inkludert Palestina. I de første årene arbeidet ligaen primært for å sikre selvstendighet for arabiske land fortsatt under kolonistyre, deretter for å fremme arabisk enhet gjennom politisk og praktisk samarbeid mellom medlemslandene.
Motivasjonen til å «fremme arabisk enhet» er resultatet av tidlige muslimske erobringer på 600- og 700-tallet, der arabiske hærer under Rashidun- og Umayyad-kalifatene erobret store deler av Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Spania. Umayyad-kalifatet var den andre av de fire store kalifatene som ble opprettet etter Muhammeds død . Kalifatet ble styrt av Umayyad-dynastiet. Prosessen førte til både islamisering og arabisering av befolkninger som tidligere hadde andre språk, kulturer og religioner, som berbere, koptere, assyrere og andre.
Britannica beskriver hvordan arabisk språk og islam gradvis ble dominerende gjennom en kombinasjon av militær erobring, administrativ kontroll, skattepress (jizya for ikke-muslimer) og sosiale incentiver. I Egypt gikk den opprinnelige koptiske kristne befolkningen fra å utgjøre majoriteten før erobringen i 639–646 e.Kr. til å utgjøre rundt 10 prosent i dag, ifølge de fleste estimater. Lignende demografiske endringer skjedde i Nord-Afrika, der berberbefolkningen ble delvis arabisert over århundrer.
Kolonialisme og likhet for loven
Vestlig kolonialisme på 1800- og 1900-tallet innførte ofte sekulære lover og prinsippet om likhet for loven i koloniene, noe som kolliderte med tradisjonell islamisk rett, sharia, der muslimer historisk har hatt en overordnet status over ikke-muslimer (dhimmi). Dette skapte motstand blant mange muslimer, som så det som et brudd på islamsk orden. Da de europeiske maktene trakk seg ut etter andre verdenskrig, ble mange av disse reformene reversert og betydelig svekket i flere nye stater.
Man trenger ikke være historiker for å peke på at dette bidrar til integreringsutfordringer i Vesten i dag. Muslimer som kommer til Europa eller Nord-Amerika møter et samfunn der alle grupper behandles likt for loven, uavhengig av religion. Dette kan oppleves som ydmykende for de som er oppdratt med en teologi der islam ses som den endelige og overlegne religionen. Resultatet er ofte lettkrenkethet og en tendens til å skylde på vestlige verdier for egne problemer, snarere enn å reflektere over egne, interne kulturelle faktorer.
Fredsoppgjøret etter første verdenskrig
Det osmanske riket, som var alliert med Tyskland under første verdenskrig, tapte og gikk i oppløsning. I fredsoppgjøret etter krigen, spesielt gjennom San Remo-konferansen i 1920, skulle områder i stor grad gis tilbake til opprinnelige befolkninger eller organiseres som mandatområder under Folkeforbundet.
Jødene var den eneste urbefolkningen som fikk internasjonalt anerkjent rett til et nasjonalt hjem i Palestina gjennom Balfour-erklæringen (1917) og San Remo-vedtaket. Andre grupper som kurdere, assyrere, berbere og koptere, fikk ingen egne stater. Områdene ble i stedet fordelt mellom arabiske ledere og nye arabiske stater.
Dette skapte langvarige konflikter. Kurdere (ca. 30-40 millioner) er fortsatt splittet mellom flere stater uten egen nasjonalstat. Assyrere og andre kristne minoriteter har gjennomgått betydelig forfølgelse. I Egypt utgjør kopterne i dag som sagt rundt 10 prosent, etter århundrer med press og konverteringer.
Skyld møter skam
Vestlige samfunn er preget av en skyldkultur, der individets samvittighet, ærlighet og selvrefleksjon står sentralt. Dette har røtter i kristen tradisjon og opplysningstid.
Islamske samfunn er derimot ofte preget av en skam- og æreskultur, der fasade, gruppens ære og unngåelse av «å tape ansikt» er avgjørende. I slik kultur er selvkritikk mindre utbredt, og problemer tilskrives ofte eksterne krefter, slik vi er kjent med etter massemigrasjon til Europa. Ingen kan ærlig hevde at de ikke har fått med seg anklager om «Vesten», «sionismen» eller «islamofobi» som årsak til muslimers problemer. Dette gjør dialog vanskelig og i mange tilfeller helt umulig, med mindre man som store deler av politikere adopterer den samme analysen i «inkluderingens» ånd.
I møtet mellom skyld- og skamkultur kan det være på sin plass å minne om Nietzsches mest bitre, men realistiske innsikt i menneskelig psykologi, om ikke annet som et frampek til tiden som ligger foran Europa: den du hjelper ender ofte opp med å mislike deg. I A Genealogy of Morals skriver han «Stor gjeld gjør ikke menneskene takknemlige, men hevngjerrige.»
Dette er en kjerneobservasjon hos Nietzsche. Når du hjelper noen, skaper du en ubalanse i makt og en form for gjeld. Mange mennesker tåler ikke å føle seg underlegne eller forpliktet over tid. I stedet for takknemlighet oppstår det en ubevisst eller bevisst resentment, et nag som vender seg mot hjelperen. Hjelpen minner mottakeren om sin egen utilstrekkelighet. Over tid rasjonaliserer de naget ved å finne feil ved hjelperen («han hjalp meg bare for å føle seg overlegen», «han er egoistisk», osv.). Dermed blir hjelperen til en fiende. Man kan eksempelvis se hvordan det utspilte seg i kjølvannet av revolusjonen i Iran i 1979.
Nietzsche er ikke sentimental om medmenneskelighet. Han advarer mot blind velgjørenhet og naiv tro på at godhet alltid møtes med godhet. Mennesker er drevet av vilje til makt, også i relasjoner.
Islamsk ekspansjon er et faktum
De tidlige muslimske erobringene var militære ekspansjoner som førte til politisk, religiøs og kulturell dominans. Arabisk ble administrasjonsspråk, islam ble statsreligion, og ikke-muslimer ble underlagt dhimmi-status med jizya-skatt og begrensede rettigheter.
Gjennom oljepenger, migrasjon, lobbyvirksomhet og institusjonelle avtaler som eksempelvis Giverlandsgruppa for Palestina, som Norge leder, har arabiske og islamske aktører fått betydelig innflytelse på europeisk politikk. Støtte til palestinske fraksjoner inkludert Hamas, og fokus på «inkluderende islam» fremfor konfrontasjon med ekstremisme, svekker vestlig suverenitet og sikkerhet. Milliarder i bistand går til regimer og grupper som undertrykker minoriteter, mens Vesten samtidig importerer problemer gjennom migrasjon.
Mens Vesten historisk førte med seg prinsipper om rettsstat og likhet, møter man i dag motstand når man forsøker det samme i muslimske samfunn. Resultatet blir at man tilpasser seg sharia-inspirerte normer i stedet for å kreve integrering.
Vi har tidligere poengtert at Europa har valgt islam uten å si det til egen befolkning, og kan gjenta følgende:
Skal man virkelig få sikkerhetsgrøssninger, kan man lese Håndboken for europeisk forsvarspolitikk, hvor man får en reell forståelse for hvorfor verden koker. Når det kastes milliarder på korrupte, undertrykkende regimer, samtidig som man innfører den «sikkerhetspolitikken» de samme regimene sitter med – altså forbud mot regimekritikk, er det dømt til å gå galt, slik vi viste i saken Cecilie Hellestveit: – Islamsk ekstremisme er blitt «vår egen Frankenstein». Vi har latt dette skje.
Norge jobber altså ikke med beskyttelse av kristne som utsettes for folkemord, men skal belære Boko Haram i fantasifosteret «inkluderende islam». Det er så man må gni seg i øynene. Men Hellestveit hadde enda mer oppsiktsvekkende svar på lager. Vi må forstå Boko Haram, for de er lei seg på grunn av at Vesten har vært «kolonialistiske», fastslås det.
Politikken gir seg utslag i at både EU og Norge kaster penger på de samme som massakrerer og/eller grovt undertrykker og henretter sin egen sivilbefolkning. Det skjer over alt. Hellestveit la heller ikke skjul på det i intervjuet vi refererte fra. Alle involverte vet det er sånn, men de gjør seg «fredstanker» om at dersom islamister får hjelp, så blir alt bra på sikt.
Derfor blir det da også argumentert for at Det Muslimske Brorskap og dets terrorgrupper som Hamas må gis innpass i politikken for at det på sikt skal bli demokrati i Midtøsten. Det er vanvittig, men slik argumenteres det nå fra norsk meningselite.
Den islamske ekspansjonen er et faktum, det er bare strategien som er annerledes enn de tidligere koloniale prosjektene.