Denne påstanden sier langt mer om miljøet den kommer fra enn om menneskene den forsøker å forklare.
Det er et argument som først og fremst oppstår i en bestemt type vestlig akademisk diskurs, hvor politiske holdninger ofte tolkes som identitetsmarkører. I slike miljøer kan støtte til bestemte posisjoner fungere som moralske adgangstegn. Men å projisere denne logikken på iranere som lever med konsekvensene av et teokratisk regime, er en alvorlig misforståelse.
Iranere som ønsker et sekulært samfunn forsøker ikke å bli noe annet enn seg selv. De forsøker å bli frie.
En teori om Iran – uten Iran
Personer som Vali Nasr har i flere tiår vært sentrale stemmer i vestlige analyser av Iran. Hans generasjon av akademikere bygget sine karrierer på å forklare den islamske republikken: dens ideologi, dens stabilitet og dens plass i regionen.
Problemet er at mange av disse analysene begynner med en teori – ikke med landet slik det faktisk er.
Iran blir redusert til et pent, elegant analytisk modellbilde: en stat formet av religiøs identitet, geopolitikk og postkoloniale spenninger. Modellen er ofte sofistikert og akademisk tilfredsstillende.
Men den har stadig mindre å gjøre med virkeligheten.
For virkeligheten i Iran i dag er et samfunn hvor millioner av mennesker i økende grad vender seg bort fra den religiøse identiteten staten har forsøkt å påtvinge dem i mer enn fire tiår.
Dette ble tydelig for hele verden under protestene etter dødsfallet til Mahsa Amini. Protestene handlet ikke bare om en kvinne som døde i moralpolitiets varetekt. De handlet om et samfunn som i stadig større grad avviser en stat som kontrollerer klær, tanker, moral og livsvalg.
Når slike bevegelser ikke passer inn i de etablerte akademiske modellene, oppstår et sammenstøt mellom teori og virkelighet.
Altfor ofte velger man da å forklare bort virkeligheten.
Når sekulære iranere patologiseres
Det er i denne sammenhengen påstanden om «å ville være hvit» dukker opp.
I stedet for å spørre hvorfor så mange iranere ønsker et sekulært og normalt samfunn, forsøker enkelte kommentatorer å forklare fenomenet psykologisk. Iranere som vender seg bort fra islam fremstilles som mennesker som skammer seg over sin egen kultur eller som forsøker å tilpasse seg vestlige normer.
Dette er ikke analyse.
Det er en form for kulturell mistenkeliggjøring.
For ønsket om frihet er ikke et vestlig særtrekk. Det er en universell menneskelig erfaring.
Når et folk etter 45 år under et teokratisk system ønsker å leve i et samfunn hvor religion ikke styrer staten, er ikke det et uttrykk for identitetskrise.
Det er et uttrykk for historisk erfaring.
En sivilisasjon eldre enn islam.
Hovedfoto: Solmaz A. Refling, facebook