Ja, hva er galt med dem? spør Allister Heath i en kommentarartikkel hos Telegraph (betalingsmur). Han ramser opp «syv dødelige feil».
Men først: Tror eliten virkelig på sine egne ord om at krigen mot det iranske regimet er en katastrofe? At vi står overfor dommedagen? At dette er Donald Trumps endelige ydmykelse? Det vi med sikkerhet vet, er at ingen kjenner utgangen på det som utspiller seg i Midtøsten, med Iran som episenter, mener Heath.
De syv dødelige feilene som vestlige kommentatorer, akademikere og politikere begår, er disse:
Feil 1
Man klarer ikke å akseptere Irans massive nederlag etter den verste terroren mot jøder i moderne tid, pogromen 7. oktober 2023. Det iranske regimets tiår lange plan for å bli den regionale maktfaktoren i Midtøsten er filleristet. Iran har kastet bort titalls milliarder dollar, deres militære stedfortredere i Midtøsten er vingeklippet, landet lider under økonomisk depresjon, den iranske landjorden har blitt utsatt for 20.000 bomber, flyforsvaret er vingeklippet, marinen har sunket, missilene er nær utradert, det militære-industrielle komplekset like så, og det samme gjelder atomvåpen-kapasiteten.
Iran har mislykkes med å skyte ned et eneste amerikansk eller israelsk fly og med å senke et eneste skip. Iran er degradert som en regional supermakt og fremstår mer som en piratstat, sier Heath. Landet klarer kun å avfyre noen missiler og droner mot sivile mål og å true skipsindustrien i Hormuz-stredet. Ja, konflikten i Hormuz er et stort problem for verden, men den er ikke i nærheten av å ligne på et amerikansk nederlag. Om Trump klarer å åpne stredet igjen, gjenstår å se. Vi vet i dag ikke utgangen.
Feil 2
Den andre myten er at Trump sliter fordi han har feilet i sin strategi. Vel, det var slående at han raskt tok ut lederen Ali Khamenei. Det er slående å oppleve hvordan Iran ikke klarte å overrumple det amerikanske og israelske forsvaret.
Det har også overrasket den vestlige eliten at gulfstater har skutt ned den ene iranske missilen etter den andre og at både Saudi-Arabia og Emiratene har beveget seg nærmere USA. Dessuten har de amerikanske militære tapene, inkludert drepte soldater, vært langt lavere enn mange forventet. Muligens har Trump-staben undervurdert muligheten for det vi har sett, sier Heath; angrepene på Qatars energiressurser. Det samme kan gjelde den raske blokaden av Hormuz. Samtidig kan det være at Trump anså en blokade av Hormuz som en naturlig del av det som ville utspille seg, mener Heath, men det kan også være at Trump ikke forutså at stredet ville bli blokkert så raskt. Det kan også være at Trump skulle sendt flere militære ressurser til Midtøsten før han satte i gang angrepene. Men innsatsen så lang er uansett enorme.
Feil 3
Heath peker på Europas «iboende defaitisme», altså en iboende opplevelse av nytteløshet, en form for nederlagsstemning. Mange i Vesten mener nå at alt annet enn en total amerikansk seier over det iranske regimet, er en seier for revolusjonsgarden og et nederlag for USA. Et slikt premiss ville være det samme som å utelukke enhver vestlig makts evne til å vinne en krig. Faktum er at USA og Israel har lyktes med å utradere store deler av Irans kapasitet. «Regimeendring ville vært en triumf, men det er ikke en forutsetning for seier (og det kunne skje på et senere tidspunkt)», skriver Heath.
Feil 4
Den fjerde feilslutningen er knyttet til kritikeres patologiske Trump-hat. De som karakteriserer Trump som en populist, kritiserer han samtidig for å føre en upopulær politikk. «Hvis USA dreper en iransk leder, fortelles vi at dette styrker regimet; hvis noen overlever bekrefter det USAs svakhet. Uansett hva USA gjør er det feil», resonnerer Heath.
Irans gjenværende lederskap beskrives som brilliante strateger, mens Trump antas å være en imbesil (en person men moderat psykisk utviklingshemning, red). Irans ekstreme forhandlingsposisjoner tas naivt til inntekt for at regimet kommer til å vinne i stedet for å se at dette er en bløff.
Feil 5
Det har hersket en bred enighet i Vesten om at vi alle skulle ofre oss for Ukraina, ikke minst finansielt. Den femte vestlige feilen er at man stiller seg motsatt i forhold til Iran. Hvorfor er det greit at staten kanaliserer enorme summer til Ukraina, men ikke at penger brukes på å bekjempe et avskyelig regime?
Feil 6
Den sjette feilen må forklares med den smittefarlige antisemittismen blant den vestlige eliten. Mange såkalte «analyser» de siste årene har implisitt dratt inn forestillingen om de jødiske/israelske «blodsugerne», jøder som barnemordere, antydninger om Sions vises protokoller og konspirasjonen om at Trump er under kontroll av Netanyahu, Israels som et rasistisk apartheid og kolonisator.
Trump har i mangfoldige år hatt et horn i siden til Iran. Allerede i 1988 snakket han om å «gjøre noe med øya Kharg». Like fullt fremstilles han i dag som en bøllete diktator og også en nikkedukke for Netanyahu, en Netanyahu har full makt over. «Ja, israelerne ønsket krigen», men USAs president er lederen av krigen. Hvis Trump bestemmer seg for å avslutte krigen, vil Israel følge etter.
Feil 7
Hvorfor bryr ikke den «rettenkende» venstresiden seg om menneskerettighetene til det undertrykte iranske folket? Hvorfor ser de ut til å more seg over at at iranske regimet ikke har falt? Og hvorfor nekter så mange på høyresiden å ta del i å kappe hodet av det iranske regimet?
Dette er også vår krig. Det faktum at vi ikke kan se det, at vi er overbevist om at (krigen) vil mislykkes, er et forferdelig tegn på vår moralske degenerering.
Allistar Heath, redaktør av The Sunday Telegraph: «In the Iran war, the West’s defeatist elites are making seven mistakes», 25. mars 2026.