Iran er ikke i fred.
Iran er i krig – på flere nivåer samtidig.
Permanent konflikttilstand
Utad har mullah-styret i over fire tiår bygget en permanent konflikttilstand. Fiendebildene er ikke tilfeldige, de er politisk dyrket: mot USA, mot Israel, og gjennom støtte til væpnede grupper i regionen. Dette er ikke defensiv politikk. Det er en bevisst strategi.
Innvendig føres en annen krig. En stillere, men ikke mindre brutal krig – mot egen befolkning.
Tall og realiteter peker i samme retning:
- Titusenvis av milliarder kroner brukt på militær opprustning, missilprogram og atomrelatert utvikling (ulike estimater finnes, men omfanget er betydelig og dokumentert gjennom flere tiår)
- Samtidig lever titalls millioner iranere under eller nær fattigdomsgrensen
- Barnearbeid er utbredt, og millioner av barn står uten stabil skolegang
Dette er ikke omstridte enkelthistorier. Dette er strukturelle realiteter.
Men bak statistikken finnes en virkelighet som sjelden får plass i vestlige analyser – fordi den er for ubehagelig:
- Fattigdom driver barn ut i arbeid, utnyttelse og i noen tilfeller prostitusjon.
- Det finnes dokumenterte tilfeller av organhandel i Iran, der økonomisk nød presser mennesker til å selge nyrer og andre organer.
Samtidig florerer det alvorlige anklager om kidnappinger og kriminelle nettverk knyttet til organhandel – forhold som er vanskelige å verifisere fullt ut, men som gjentas i rapporter og vitnesbyrd fra et samfunn med svakt rettsvern for de mest sårbare.
Poenget er ikke å sensationalisere.
Poenget er å forstå hva som skjer når en stat svikter.
Prioriteringer
Dette skjer ikke i et fattig land uten ressurser.
Iran har noen av verdens største reserver av olje og gass. Landet har enorme naturressurser og et høyt utdannet folk. Likevel vokser barn opp i søppelhauger.
Dette er ikke et resultat av sanksjoner alene.
Dette er resultatet av prioriteringer.
Når staten investerer i missiler fremfor skoler, i ideologi fremfor velferd, i konflikt fremfor fremtid – da er ikke fattigdom et uhell. Da er den en konsekvens.
Det mest oppsiktsvekkende er likevel reaksjonen utenfra.
I vestlige miljøer finnes det aktører som, i krigens navn, insisterer på å omtale dette regimet som legitimt. De kaller det «anti-imperialistisk». De sier de er «mot krig».
Men hva betyr det i praksis?
Å være mot krig kan ikke bety å ignorere et regimes rolle i å bygge opp konflikt. Det kan ikke bety å se bort fra en stat som systematisk prioriterer militær makt over egne innbyggere. Og det kan ikke bety å snu ryggen til de barna som betaler prisen.
Konflikt gjort til politikk
Dette er kjernen:
Iran er ikke i fred.
Iran er et land hvor staten har gjort konflikt til politikk – og hvor konsekvensene bæres av de svakeste.
Dette er ikke en kamp mellom Vesten og Iran. Dette er en kamp mellom et regime og dets egen befolkning.
Og et regime som fører krig både utad og innover – har ikke krav på moralsk legitimitet.
Ikke i Teheran.
Og ikke i vestlige kommentarfelt.
(Illustrasjonsfoto: YouTube)