I stedet for å lytte, forklarer man. I stedet for å anerkjenne, korrigerer man. Iranernes kamp møtes ikke med tillit, men med forbehold – som om frihet først må godkjennes av et ideologisk råd utenfor landet.
Denne holdningen er særlig fremtredende i deler av venstresiden og marxistiske miljøer, der kampen for frigjøring lenge har vært forstått som noe som må følge bestemte historiske og teoretiske lover. Når iranere protesterer, men nekter å ramme sin erfaring inn i begreper som klassekamp, antiimperialisme eller strukturell analyse av Vesten, oppstår uroen. For hva gjør man når de undertrykte ikke taler med den stemmen man har lært å gjenkjenne?
Da løftes pekefingeren.
Moralske og eksistensielle termer
Iranere blir forklart at de misforstår sin egen situasjon. At de er historieløse. At de lar seg manipulere. At deres lengsel etter sekularisme, individuell frihet og personlig ansvar er uttrykk for «vestliggjøring» snarere enn en indre, historisk forankret erfaring. Med ett er de ikke lenger politiske subjekter, men bærere av falsk bevissthet.
Dette er ikke nytt. Det er en gammel paternalistisk impuls, bare med et nytt språk. Der kolonimakten en gang hevdet å vite hva som var best for «de innfødte», hevder nå den ideologiske tolkningsmakten å vite hva som er best for «de undertrykte». Resultatet er det samme: Fratakelse av stemme, ansvar og dømmekraft.
Det virkelig urovekkende for disse miljøene er ikke mullahregimets brutalitet i seg selv. Det er at iranere formulerer sin motstand i moralske og eksistensielle termer, ikke i strukturelle. De snakker om verdighet før system. Om frihet før teori. Om ansvar før forklaring. Dette språket lar seg ikke enkelt absorbere i marxistisk analyse, og derfor forsøkes det disiplinert.
Å eie sitt eget liv
Man advarer mot «hva som kan komme etterpå». Man relativiserer nåtiden i frykt for fremtiden. Slik blir et eksisterende tyranni indirekte beskyttet, ikke fordi det er rettferdig, men fordi alternativet er uforutsigbart – og uforutsigbarhet er farlig for ideologier som krever kontroll over historiens retning.
Men iranernes kamp er ikke et akademisk problem. Den er ikke en hypotese. Den er ikke et case. Den er et levende uttrykk for menneskets grunnleggende krav om å eie sitt eget liv. Å kunne velge, tale, feile og stå til ansvar – uten mullaher, partier eller intellektuelle formyndere.
Når iranere insisterer på dette, avslører de en dypere konflikt enn den politiske: Konflikten mellom frihet som erfaring og frihet som teori. Mellom individets moralske intuisjon og ideologiens behov for orden.
Den intellektuelle panikken oppstår i dette spennet. Når de som hevder å kjempe for frigjøring, plutselig møter mennesker som ikke vil frigjøres på kommando.
Og kanskje er det nettopp derfor pekefingeren løftes. Ikke fordi iranere ikke vet sitt eget beste – men fordi de vet det uten å spørre.