Alt som foregår nå innen kriminalitetsbilde i Norge har vært forutsigbart, og det vil fortsettelsen også være. For ingenting er annerledes enn i Sverige for om lag 15 år siden, derfor vet vi også hvordan fortsettelsen vil bli, bare at fortsettelsen vil skje i raskere tempo enn hos nabolandet. Og bare for å ha sagt det; nedre grense for barn som utnyttes i kriminalitet går ikke ved 12 år. I 2022 ble det for eksempel kjent i Sverige at barn på 7-8 år ble rekruttert av kriminelle gjenger.
Kort oppsummert er erfaringene fra Sverige: Først kniv, så håndgranater, deretter bomber, for så det vanligste; skytevåpen. Først voksne, deretter ungdom, så også barn. Først angripes enkeltindivider som et ledd i kontroll med områder, deretter starter krigen mellom klandominerte gjenger for å eie de samme områdene – der politiet ikke lenger har legitimitet. I krigen om narkomarkeder og annen kriminell virksomhet starter «utryddelsen», der fiender eller noen som angivelig står i uoppgjort gjeld kidnappes, tortureres eller drepes, eventuelt rammes noen i dennes nærhet. Samtidig infiltreres ulike samfunnsinstitusjoner, det gjelder også – eller kanskje i særdeleshet – virksomheten av ulike barnevernsinstitusjoner eller andre typer offentlige hjelpetiltak.
At det hele finner sted i det offentlig rom der uskyldige kan rammes er ikke til å unngå, da de er en del av vårt samfunn. Det såkalte flerkulturelle samfunnet.
Det måtte skje
For jo visst er det innvandret volds- og kriminalitetskultur. Det har bare vært ugjennomtrengelig å få til en skikkelig debatt om det, fordi angsten for å stigmatisere og generalisere sentrale aspekter fra andre kulturer har fått dominere. Vi har oppført oss som om innvandrere ville legge sine kulturelle særtrekk igjen på grensen; vi skulle bli det velfungerende, flerkulturelle vi – fordi de ville ønske å bli som oss.
På samme tid har vi visst at ulike kulturer har ulike oppdragelsespraksiser. I mange kulturer er det helt vanlig å utøve ulike former for vold, skremsel (med for oss usedvanlig grovt språk) og hersketeknikker overfor barn. Vi har bare ikke kunnet ta inn over oss at slike foredreroller er innvandret og har heller ikke kunne diskutere de negative konsekvensene av en slik oppdragelseskultur. Vi har heller snudd det hele på hodet med blant annet å innføre «kultursensitivitet» i barnevernet; kort fortalt at vi skal være sensitive og respektfulle overfor deres kultur.
Faggrupper som sosionomer, sosiologer, pedagoger og psykologer har tegnet og forklart, og politi og politikere har notert flittig. Hvis man har fulgt med såvel i Sverige som i Norge de siste tårene om hva de samme har klart å lire av seg, er det bare én ting å si: Det måtte gå til helvete. Ikke minst det langvarige fokuset på (påstått) diskriminering står i dag i et grelt lys. Vi har vært de «skyldige».
Så nå sitter vi her, omtrent med en håndgranat i postkassa og lurer på hvordan dette kunne skje?
Det måtte skje, og vi har bare sett begynnelsen. Den overordnede forklaringen er det som knapt noen politiker, uansett partitilhørighet, vil innse: Et velfungerende fleretnisk samfunn eksisterer ikke, og kommer heller aldri til å eksistere. Vidt forskjellige kulturer behersker ikke sameksistens, da det ikke finnes et godt nok fundament å bygge på. Det var kanskje her vi trodde «menneskerettigheter» ville utgjøre et slikt fundament, og derfor er da også store deler av vår, altså Vestens, innvandrings- og bistandspolitikk, nettopp onstruert på det enorme nedslagsfeltet «menneskerettigheter», jamfør alle «retten til … «. Men akkurat det skulle vise seg å bli veien til helvete brolagt med gode intensjoner.
Konsekvensene av en uvettig innvandring lar seg ikke lengre skjule, ei heller betale seg ut av slik som Norge har gjort gjennom flere tiår, og da gjenstår spørsmålet: Hva gjør vi nå?
Ansvar har innhold
Noen tillater seg å være overrasket, slik som for eksempel den erfarne helsejournalisten Anne Hafstad, nå spaltist i Nettavisen.
Politiet har altså visst om at vi alle lever med en risiko for kuler og krutt rett utenfor egen stuedør, uten at befolkningen har fått vite særlig mye om det.
Langt mer alvorlig er det at politiet lenge har visst at sårbare barn og unge blir grovt utnyttet av kyniske kriminelle som setter de unges liv og våre liv i fare. Metodene de kriminelle nettverkene bruker overfor de sårbare unge guttene er rå og brutale. Min fantasi strekker ikke til når jeg skal forsøke å forstå det som foregår.
Hafstad har rett i at politiet har visst uten at befolkningen har fått vite så mye. Det handler både om at politiledelsen har tviholdt på sine sosioøkonomiske forklaringsmodeller og at de har ment at de «har kontroll». For eksempel fortalte Kjetil Tunold, leder for etterretningsavsnittet ved Seksjon for organisert kriminalitet i Kripos, i 2023 at politiet har visst at kriminelle nettverk opererte i Norge og at de så en opptrapping – der de fryktet å miste kontrollen i nær fremtid.
Når vi nå lever med «en risiko for kuler og krutt rett utenfor egen stuedør» er det interessant hvilken observasjoner som legges for dagen om de «sårbare barna», som Hafstad kaller dem. Hafstad går imidlertid langt i å frita foreldrene for ansvar. Hun hevder at foreldrene ikke klarer å være de «gode foreldre de ønsker», men med det legger hun den vestlige foreldrerollen til grunn. Det er bare ikke slik det det er. Mange av de samme foreldrene mener de er gode foreldre når de prøver å slå vett i ungene. «For disse barna er det helt sentralt at de har et liv utenfor husets fire vegger og at de fanges opp før det er for sent», fastslår Hafstad, og legger dermed hele ansvaret over på storsamfunnet.
Samtidig har hun rett i at vi «utenfor husets fire vegger» møter disse barna, men da må vi vise oss vårt ansvar bevisst: Vi må møte dem med våre verdier, våre forventninger og våre krav. Det vil igjen kunne føre til at vi kommer i konflikt med foreldrene. Og det må vi tåle.
Sanksjoner
Kommentator i VG, Shazia Majid, innrømmer at «altfor mange foreldre» har sviktet. Hun viser blant annet til at foreldrene til 13-åringen som er tatt etter granatangrepet på Bislett nylig møtte i retten tiltalt for omfattende vold mot gutten. «Han skal ha blitt mishandlet siden han var syv år» er den nedslående beskjeden, og vi kan vel bare anta at denne 13-åringen neppe har opplevd så mye annet enn utrygghet og vold i hele sitt korte liv.
Hun viser videre til at det er snakk om foreldre med utenlandsk bakgrunn, spesielt Asia og Afrika. Hadde det vært en mer presis henvisning ville det fortalt oss mer, ikke minst hva gjelder islambeltet, men det blir heller viktigere å påpeke at det ikke gjelder så mange. Denne tendensen med å skulle dempe ned ethvert avdekket problem hjelper verken dem det gjelder eller samfunnet generelt.
Majid etterlyser foreldreveiledning, for skal «vi stanse granatene, må vi starte hjemme». Etterlysningen avdekker i realiteten en annen kunnskapsbrist, villet eller ei, for er det noe som er forsøkt på et utall forskjellige måter, så er det jo nettopp foreldreveiledning. Det finnes veiledningsprogrammer som frontes av alt fra helsestasjoner til barnehage- og barnevern, men mantraet er alltid frivillighet – og igjen; med kultursensitivitet i høysetet er det ofte svært så ullent hva veiledningen både består i og resulterer i. Om foreldrene da i det hele tatt samtykker til å la seg veilede.
Man kan vel trygt si at det er på tide at foreldrene settes i fokus, men da må vi også spørre oss om hvor langt vi er villig til å strekke oss. Først og fremst må vi bli enige om hvilke krav, ut fra våre samfunnsverdier, som skal fastsettes til foreldrene, og det før poden er blitt kriminell, og deretter det viktigste: Hvilke sanksjoner som skal iverksettes hvis kravene ikke oppfylles.
Det innebærer at vi må ha et annet kontrollregime overfor foreldre enn vi har i dag, og det innebærer forskjellsbehandling overfor familier – fordi de er forskjellige. Vi kjenner til en rekke «innslagspunkter» og de kan vi ta i bruk. Ikke for å være onde, selv om beskyldninger vil hagle, men fordi både barn og samfunn vil tjene på det for fremtiden. Tilsvarende det psykiater Randi Rosenqvist sier om at tvang er omsorg når hun snakker om den misforståtte forestillingen om at pasientautonomi, altså selvbestemmelse, er viktigere enn pasientomsorg, må vi innse at tvang er omsorg for innvandrede foreldre og barn. Politikere og helsebyråkrater forstår ikke hvor syke folk kan bli og politikere og byråkrater forstår heller ikke hvor dårlig foreldrefungeringen kan bli. Samtidig vil det avdekke at en rekke familier i Norge ikke er skikket til å ha barn. Det må vi også ta konsekvensene av.
Er det én ting vi vet, så er det at den aller største trusselen, ingen over, ingen ved siden, er utvisning fra landet. Frykter noen å bli utvist blir det nok fart på forståelsen for hva vi som samfunn krever. Men de fleste vil nok bare smile skjevt til et slikt forslag, ikke minst fordi vi i alle år har gjort det motsatte; prøvd å tilrettelegge for at deres kultur og verdier skal kunne tilpasses oss – og det er akkurat derfor ingenting kommer til å bli bedre. Bare verre.