Vest-Europas feighet blir selvsagt vår bane. Uansett hvor mange lik av dem som forsvarer ytringsfriheten som blir liggende i lasten og hvor mange sjokkbølger som sendes utover den vestlige sfæren, så svarer Vesten med taushet.
Unnskyldningene for hvorfor vi ikke klarer å stå opp for selve grunnlaget for vårt demokrati og vårt levesett er mange, men de bunner kun i én ting: Frykt. Vi frykter mer for våre liv og våre nærmeste enn vi frykter for å miste ytringsfriheten. Når vi lar frykten lamme ytringsfriheten, så lammer den vårt folkestyre.
Som fryktsomme mennesker legger vi en demper på oss selv og tør ikke lengre utføre våre profesjoner eller i det hele tatt leve opp til de prinsippene som vi gjerne vil at samfunnet vårt skal bygges på. Vi sammenfaller det gjerne i «frihetsverdier», nettopp fordi størst av alt er friheten – der det eneste ukrenkelig er menneskelivet.
Før «Muhammed» kom inn i samfunnet vårt var det forbundet med fremskritt og vitenskap å harselere med såkalte hellige størrelser, kanskje ikke først og fremst for å harselere med andres tro, men for nettopp å frigjøre oss – som samfunn – for guddommelige dogmer. Men med profeten Muhammed kom også hans verdslige krigere.
Det er nok av dem som prøver å fortelle oss at islam betyr fred, men alle vet at islam betyr underkastelse. Man skal underkaste seg Allah, koste hva det koste vil. Den kostnaden er ikke minst friheten.
Tatt ut av dreieboka
Den dagen lærer Paty tok med seg Muhammedkarikaturer til undervisningen var intensjonen å diskutere dilemmaene rundt ytringsfrihet som en del av det sekulære Frankrikes obligatoriske statsborgerskapsopplæring. Paty skjønte jo at han hadde elever som kunne oppleve seg støtt av karikaturene og gav dem anledning til å forlate klasserommet eller bare se bort.
Ti dager senere var Paty halshugget av tsjetsjeneren Abdullakh Anzorov (18). Hendelsesforløpet er som tatt ut av dreieboka, der scene 1 er fremsettelse av krav om unnskyldninger og underkastelse gjennom trusler og skremsler, slik som
Som vi har fortalt før avdekket avhørene detaljert kunnskap om hva som foregikk i dagene og timene før drapet – og hvordan barn ned i 13-årsalderen ble brukt som nyttige brikker i det som ble et kynisk planlagt angrep. I etterkant har antiterrorpolitiet også avdekket den dype bekymringen Paty i dagene før drapet følte over omfanget og aggressiviteten fra islamistene.
Paty ble sviktet av sine egne. Av kolleger, av skoleledelsen, av lokalmiljøet og storsamfunnet. To måneder etter hans død, viste da også en undersøkelse i Frankrike at nær halvparten av franske lærere frykter konsekvensene av å undervise om temaer som muslimske elever opplever som krenkende. Nesten halvparten (49 prosent) av lærerne innrømmet å ha fjernet emner som kunne provosere muslimske elever. Selvsensuren blant lærere hadde økt med 13 prosentpoeng siden en lignende meningsmåling to år tidligere. I områder med høy innvandrertetthet oppga 70 prosent av lærerne at de sensurerer seg av og til eller regelmessig.
Morderen Abdullakh Anzorov ble drept av politiet like etter Patys hode lå på gaten, men da Anzorov ble gravlagt på sitt hjemsted i Tsjetsjenia ble han av ordføreren i byen omtalt som «en helt». Begravelsen ble for øvrig dekket av den statlige TV-kanalen i republikken.
Strikken strammes
Hvor mange er det i dag som snakker om det groteske drapet på Paty, en lærer som levde i ånden til demokrati og ytringsfrihet? Diskuteres det i klasserom rundt omkring i Vesten? Hva med nedslaktningen i satiremagasinet Charlie Hebdo?
Eller har vi nok med «å beholde husfreden» ved å fokusere på forståelse for religiøse følelser og granske grensene for ytringsfrihetens begrensninger som ærekrenkelser, hatefulle ytringer og trusler?
Hva gjør egentlig norske medier, politikere og lærere på ulike nivåer for å forstå og formidle hvilke livsfarlige krefter som ligger i kjølvannet av å «krenke profeten Muhammed»? Eller hva som i det hele tatt ligger implisitt i en slik påstått krenkelse?
Det er også vanskelig å unngå å dra parallellen til hvordan jødene behandles i Vest-Europa, som bare er gått fra galt til verre etter krigen mellom Israel og Hamas. Muslimers jødehat er velkjent og det smitter lett over på alle dem som legger bånd på seg av frykt. Ved lunsjtider i dag var det på P4 Radio Malmöhus en sak om en planlagt jødisk filmfestival i Malmö, men ingen av kinoene, eller andre med lokaler som kunne egnet seg, vil delta. Det ble mumlet om «sikkerhet», og vi trenger ikke lure på hva som menes med det.
Sofie Danneskiold-Samsøe viser til at det mange lærere har sendt sine beretninger til Charlie Hebdo om hva som foregår i franske skoler. Her forteller en lærer i en forstad til Paris at han hadde spurt elevene sine:
– Nå har du vel ikke tenkt å spre navnet mitt på sosiale medier slik at noen kommer og skjærer over strupen min?
Svaret lød, visstnok like kontant som det burde være oppsiktsvekkende:
– Det kommer an på hva du sier.