Dronene fløy over flere flyplasser og militæranlegg på danske Jylland onsdag kveld, inkludert Esbjerg, Sønderborg og Aalborg lufthavn. Men mest sentralt er droner ved Skydsstrup flystasjon i Vojens, der Danmarks dyrt innkjøpte F-35-fly har sin base, melder Berlingske. Droner er også blitt observert ved flere militære installasjoner og ved danske oljefelt.
Mandag kveld ble Københavns flyplass Kastrup stengt på grunn av det man oppfattet som flere droner, som dessuten forsvant etter noe timer. Ingen av dronene ble tatt ned av det danske Forsvaret, men Politiets Efterretningstjeneste (PET, tilsvarende vårt PST) lover dyrt og hellig at de «tar det ekstremt alvorlig». Natos generalsekretær Mark Rutte sier også de tar dronesituasjonen «svært alvorlig», det samme gjør EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen som påpeker at «kritisk infrastruktur er i fare etter dronehendelsen».
Russland som leker seg?
Danskene fattet raskt mistanke til Russland, som (selvsagt) ikke er bekreftet. Heller tvert om. Russerne blånekter for at det har noe med dem å gjøre. På mandag fløy det også en drone (om det var en eller flere droner fremstår noe uklart for meg) over Gardermoen flyplass, uten at man vet om det er noen sammenheng mellom disse hendelsene. Eieren av Gardermoen-dronen(e) skal være identifisert av politiet.
Men det er bare ikke Danmark (og Norge) som har hatt besøk av uønskede droner. I løpet av de siste ukene har både Estlands og Polens luftrom blitt krenket av droner i to separate hendelser, der Polen valgte å skyte ned flere av dem.
Begge landene valgte å aktivere Natos artikkel fire, som innebærer at et NATO-land skal konsultere med de andre medlemslandene dersom dets territoriale integritet, politiske uavhengighet eller sikkerhet er truet. Danmark har ennå ikke bestemt seg for om de skal ta i bruk denne artikkelen. Men den danske forsvarssjefen sa på en pressekonferanse torsdag at de er klar for å skyte ned droner, men at de bestemte seg for ikke å gjøre det. Forklaringen lød at det skyldtes en helhetsvurdering med henvisning til «nøyaktighet».
Hva som ligger i nøyaktighet henger litt i luften, men det fremkom videre at Danmark, til tross for høyteknologisk militærutstyr, har problemer med å oppdage droner når de kommer inn i dansk territorialrom. Dessuten regnes det med at disse dronene ikke har kommet langveis fra, men kom fra lokale områder. Det høres litt spesielt ut, siden droner er observert stort sett over hele Danmark, men lokalt kan kanskje være nasjonalt?
Forsvarssjefen viste videre til at man i dag ikke kan presentere en løsning som fjerner trusselen fra alle droner, da den teknologiske utviklingen skjer svært raskt. Men selv om det kan finnes gode forklaringer på hvorfor dronene over Danmark ikke ble skutt ned, er det tydelig at danskene ikke var skikkelig forberedt, og at regjeringen ennå ikke har klare svar på hva de skal gjøre hvis det skjer igjen.
For man kan jo bare tenke seg til hvordan russerne har eksperimentert og trent med droner de siste årene i Ukraina.
Hendelser i kø
Spaltist Walter Russell Mead for The Wall Street Journal mener de fleste vestlige ledere har problemer med å forholde seg til ulike hendelser som foregår – mens utenlandske fiender utnytter svakhetene.
Mead hevder blant annet at Europa står overfor en bølge av cyberangrep og sabotasje, for eksempel ved at et stort antall russiske droner krenket luftrommet til Nato-medlemmet Polen. Men det skjer mye annet på samme tid:
USAs president Trump krevde at Nato-allierte innfører massive sanksjoner mot India og Kina, som det første skrittet i en fornyet kampanje for å tvinge Russland til å stoppe angrepet på Ukraina. Den franske regjeringen, den femte på to år, har falt etter et mistillitsvotum i nasjonalforsamlingen. Som vi har nevnt før klarer de ikke komme til enighet om nødvendige innsparinger som landet raskt trenger.
Japans statsminister Shigeru Ishiba har annonsert sin avgang etter en katastrofal periode der det liberaldemokratiske partiet (LDF), etter å ha regjert i årevis, mistet flertallet i begge parlamentskamrene. Også der er det landets økonomiske utsikter som sprer usikkerhet. Brasils tidligere president er blitt dømt til 27 års fengsel for å ha planlagt et kupp. Storbritannias ambassadør til USA, Lord Peter Mandelson, ble sparket etter at nye e-poster avslørte en dypere og tettere forbindelse til den dømte seksualforbryteren Jeffrey Epstein enn tidligere kjent.
Så fortsetter politiske partier med en langt mer innvandringsrealistisk tilnærming, i MSM konsekvent omtalt som høyreekstreme partier, sin fremgang i en rekke land. Her til lands har FrP befestet sin posisjon, mens Nigel Farages Reform UK, Marine Le Pens Rassemblement National (RN) og Alice Weidels Alternative für Deutschland (AfD) leder alle de nasjonale meningsmålingene. AfD tredoblet sin stemmeandel i den velstående delstaten Nordrhein-Westfalen, der de øvrige partiene på forhånd var enige om å ikke si noe ufordelaktig om innvandringen i valgkampen. Og nylig mobiliserte Tommy Robinson tusenvis av briter under fanen «Unite the Kingdom» i en protest mot landets liberale innvandringspolitikk.
Legg så til mordet på Charlie Kirk som ikke minst har reist spørsmål ved den sosiale og politiske stabiliteten i USA, uten at vi har fått noen grundige analyser utover de sedvanlige spydigheter mot Trump og hans administrasjon. Så har vi de internasjonale protestene knyttet til Israels angrep på Hamas, ikke minst angrepet på Hamas-medlemmer i Qatar og det som gjerne betegnes som fullskala invasjon og okkupasjon av Gaza by (en problematikk vi har omtalt i en rekke saker).
En ny tid
Hver og en av disse sakene ville under «normale omstendigheter» dominert nyhetsbildet i lang tid, men den nye normalen er at «hendelser» skjer i så rask rekkefølge at den ene overtar for den andre. Kanskje utenom Israel, der medier har bitt seg fast i at det er synd på palestinerne uten at man innser at det er terrororganisasjonen Hamas som sitter på nøkkelen til fred, en fred Hamas ikke vil ha. Flere lands ledere har heller kommet til at å anerkjenne Palestina som en egen stat vil være eneste farbare vei. De skjønner forhåpentligvis selv at det ikke er noen løsning uten å stille krystallklare krav til Hamas, men vestlige ledere har ikke annet alternativ. De fremstår rett og slett rådløse.
Men de er i utakt med folket. For eksempel viser en meningsmålingen utført av Representative Council of Jewish Institutions of France (CRIF) og JL Partners i Storbritannia at et flertall av franske og britiske velgere motsetter seg regjeringenes ensidige og ubetingede anerkjennelse av «Palestina». 71 prosent av franske statsborgere sier at de ikke er enige i Macrons avgjørelse. 87 prosent av britiske velgere sier at Starmer tok feil da han anerkjente en palestinsk stat.
Walter Russell Mead har således et sentralt poeng når han påpeker at vi har generasjon av politiske eliter som antok – tåpelig nok – at geopolitiske konflikter var en saga blott. Det har gjort Vesten radikalt uforberedt på de motstanderne av den tidligere verdensorden som nå har dukket opp igjen, noe som vi for et par år siden kommenterte med spørsmålet Mister Vesten fotfestet? Det har skjedd mye på disse temmelig nøyaktig to årene – som ikke taler til Vestens fordel.
Men det har oppstått en viss politisk enighet om at vi må etablere en robust forsvars- og utenrikspolitikk i et håp om å unngå stormaktskonflikt. Det koster, og det er nødvendigvis ikke alle like fornøyd med. Bedre blir det heller ikke av at universiteter ikke lenger gir den nødvendige ballasten av intellektuell, kulturell, diplomatisk og militær historie som gjør det mulig for ledere å planlegge klokt og inspirerer dem til å lede godt, som Mead uttrykker det. Våre universiteter synes heller såre fornøyd med studenter som finner noe som krenker dem og som de kan gjøre opprør mot, pakket inn i identitetsperspektivet.
Absurditetene og overdrivelsene ved identitetspolitikken har ført til intellektuelle dårskaper, antisemittisme og andre former for hat i en slik grad at selv mange standhaftige liberale intellektuelle må revurderer sine standpunkter. Eller vil de samme faktisk være med på å svekke Vesten, vår frihet og vårt demokrati, innenfra?
Xi Jinping, Vladimir Putin og mullaene i Iran vil nok prøve å utnytte sine historiske muligheter. Det er ingen grunn til å anta at disse herskerne vil miste interessen for å utfordre Vestens svakheter. Vi blir rett og slett ydmyket av våre fiender. Da må vi også kjenne hybridkrigens logikk. Målet med hybridangrep er å skremme, forvirre og skape kaos og splittelse.