Lørdagens demonstrasjon i London har flere spørsmål enn svar, i alle fall gode svar. Men til gjengjeld har demonstrasjonen avdekket en viss dreining av hva hvem interesserer seg for.
La oss se på den etterfølgende debatten om antallet deltakere – eller demonstranter, alt etter munnen som taler – som Robinson klarte å mobilisere.
Ut fra dronevideoer og bilder av demonstrasjonen ser vi at det er mange mennesker og de ser helt normale ut – gitt fraværet av rekvisitter om ett eller annet budskap. Siden MSM er blitt beskyldt for å underdrive eller bagatellisere antallet fremmøtte har de samme åpenbart funnet det påtakelig å legge frem et regnestykke for verifisere anslaget (et slik regnestykke har jeg aldri hørt noe behov for eller snakk om når det gjelder demonstrasjoner signert venstresiden).
Antall
MSM opererer med 100.000 til 150.000, hvilket i seg selv gjør det til den største demonstrasjonen i britisk historie som tilskrives (ja, det var det da) høyreorienterte/høyreekstreme/ytre høyre/konservative/fascister eller hva nå de ulike velger å definere det som.
Regnestykket er enkelt: Man har laget et estimat for hvor mange kvadratmeter demonstrasjonsruten er, altså hvor langt det er fra A til B samt et anslag på bredde. Tallet det opereres med er blant annet 22.000 kvadratmeter (TV 2). Så har man tatt anslaget for antall fremmøtte (f.eks. 150.000) og delt det på 22.000. Det gir at det er 6,8 personer per kvadratmeter. Hvis du forestiller deg et felt på 1×1 meter og putter inn nærmere syv personer der, blir det trangt. Var det 1 million mennesker, gir det over 45 personer per kvadratmeter. Det er ikke fysisk mulig.
Ruten definert av Metro.co.uk
Regnestykket står og faller på hvor mange kvadratmeter ruten var, både i lengde og bredde, om det regnes fra start til slutt, om deltakerne fordelte seg rimelig jevnt og i hvilken grad de forholdt seg tro til denne ruten (ikke også tok andre veier). Men 22.000 kvadratmeter er ikke så veldig stort, det tilsvarer noe over tre fotballbaner.
Kampen om antallet får slik sett bare fortsette, men vi har i alle fall lært litt om metoder for å anslå menneskemengder. Det kan jo komme godt med ved en annen anledning.
Hvorfor så mange?
Alle synes imidlertid enige om at det var mange som møtte til denne markeringen eller demonstrasjonen, for de fleste i det «gode selskapet» eller det vi kan kalle «de samtalende klasser» var det åpenbart for mange. Tommy Robinson er en kontroversiell figur på mange måter, så hvordan har han klart å tiltrekke seg en slik tilhengerskare?
Eller det mer konkrete spørsmålet: Er titusenvis av briter blitt så ødelagte, i betydningen radikaliserte og høyreekstreme, at de er villig til å eksponere seg i gatene?
Det kontroversielle med Robinson henger sammen med en rekke faktorer, for eksempel at han vært fengslet for blant annet overfall, kokainbesittelse og ærekrenkelse, som han selv og hans tilhengerskare hevder er et resultat av politisk forfølgelse for at han skal tie om negative konsekvenser av innvandringen. Altså en ren undertrykkelse av ytringsfriheten. Mest av alt er nok Robinson kontroversiell fordi han kobles til anti-innvandring og anti-islam, noe han selv var innom under egen tale på lørdag:
– De har klart å legge munnkurv på oss i 20 år med merkelapper. Rasistisk, islamofobisk, høyreekstremt. Det fungerer ikke lenger, fastslo Robinson.
Her har han et sentralt poeng som stadig flere føler på, nemlig angsten for å uttrykke seg fritt fordi det kan få katastrofale følger. I Storbritannia er det iverksatt en storstilt aksjon under dekke av å forhindre «hatefulle ytringer» der vanlige folk som har uttalt seg skjevt på sosiale medier risikerer fengsel. Men vi trenger ikke ta veien over dammen for å finne slike eksempler.
Rett før helgen ble vi vitne til at en lokalpolitiker fra Høyre, Simen Sandelien, ble «korsfestet» av eget parti fordi han i en kommentar på Facebook knyttet transideologi til mordet på Charlie Kirk. Dette var ifølge Høyre-leder Erna Solberg utenfor «Høyres grunnleggende ideologi». Men hvorvidt Sandelien har rett i sin påstand, som han for øvrig trakk tilbake nettopp på grunn av mangel på dokumentasjon om riktigheten, vet verken Solberg eller noen andre ennå. Men bare å lufte ideen var mer enn nok for det overliberale homo-Høyre (ikke til forkleinelse for homser, som klarer seg utmerket godt uten Høyres klamme omfavnelse).
Så hvorfor flokker briter seg om Robinson? Det kan virke som mange begynner å bli smått desperate. Meningskorridoren skrumper inn, ytringsfriheten er ikledd en tvangstrøye, konsekvensene av feiltrinn er røffe og utilgivelige – og mest av alt: Alternativet er ikke-eksisterende.
I alle fall ser det ikke ut til å finnes i politikken.
Fraværet av Nigel Farage
Nigel Farages Reform UK gjør det særdeles godt i Storbritannia, der Labour og de konservative bare kan konstatere at partiet seiler frem mens de selv sakker akterut. Og britenes røde statsminister Keir Starmer er blitt like upopulær som hans blå forgjengere. Men likevel var ikke Farage å se på den lange listen over gjestetalere i London, som blant andre inkluderte lederen for det franske partiet Reconquête Éric Zemmour og milliardæren Elon Musk.
Reform UK betegnes som et såkalt høyrepopulistisk parti som blant annet fronter en innvandringskritisk politikk, og som også taler varmt for ytringsfriheten.
Det er slik sett god grunn til å anta at mange av deltakerne på demonstrasjonen nettopp stemmer på Reform UK, og da antakelig fordi det ikke finnes noe fullgodt alternativ. Men Nigel Farage sitter i det politiske dilemmaet. For å være en «anerkjent politiker» har han ikke frie tøyler, selv om nok mange vender seg til den frittalende aktivisten Tommy Robinson til fordel for den (mer) moderate Farage. Blant annet har Elon Musk hevdet at det burde skapes et alternativ til Farage, fordi han visstnok er for slapp i innvandringsspørsmålet. (I hvilken grad Musk burde blande seg inn i det, er en helt annen sak.)
Skal Farage holde Reform UK i eliten av politiske partier må han både favne bredt. For de konservative har skuffet mange velgere, ikke minst fordi den høyeste ukontrollerte innvandringen i Storbritannia nettopp skjedde under Boris Johnson. Så der Robinson kan være hardtslående aktivist, må Farage hensynta sine velgere fra de pene salonger.
Ifølge Berlingskes utenrikskorrespondent Poul Høi har man på den ene siden «det gode selskap», som inkluderer Nigel Farage, Matt Goodwin (britisk konservativ politisk kommentator, statsviter og tidligere akademiker med forskning på populisme og høyreorienterte bevegelser) og The Daily Mail (tradisjonell politisk konservativ tabloidavis). På den andre siden har du Robinson og den aktivistiske fløy, som Farage ikke vil kjennes ved, og som The Daily Mail rutinemessig omtaler som en «bølle». I britiske medier som The Daily Mail har det også vært minimal dekning av demonstrasjonen, som slik sett er forsøkt bagatellisert.
Og det er her Farage kanskje prøver å holde cordon sanitaire til den mer aktivistiske høyresiden. Cordon sanitaire kan ifølge SNL betegnes som en ideologisk buffersone, en definisjon som kan ha startet med den franske presidenten Georges Clemenceau. I 1919 betegnet Clemenceau de nye uavhengige statene i Øst-Europa som en cordon sanitaire som skulle hindre at den russiske kommunismen spredde seg vestover og at Tyskland ble holdt på plass.
Eksisterer det en desperasjon?
Spørsmålet er så om Robinson og hans følgere kan betraktes som en ideologisk buffersone eller om det er et varsel om noe mer. Lytter vi til Robinson, så er det nettopp det:
– Vi red gjennom stormen, vi sto imot stormen, og i dag er vi stormen. Revolusjonen har startet – du kan ikke stoppe den, tordnet Robinson.
Det er store ord å tro på en omveltning, selv om kanskje mange briter ønsker det, men timingen til Robinson er god. For også i løpet av sommeren har Storbritannia erfart en rekke hendelser som har opprørt. Gatekamper har bølget fra nord til sør, og selv sindige mennesker skal snakke nøkternt om risikoen for borgerkrig.
For eksempel har vi arrestasjonen av den etiopiske asylsøkeren Hadush Kebatu (41), som hadde ankommet Storbritannia bare noen uker tidligere i en av de små gummibåtene. Ifølge tiltalen antastet Kebatu en 14 år gammel britisk jente på en benk i en park, der hun satt sammen med flere venner. Han forsøkte å kysse henne, la hånden på låret hennes, lekte med håret hennes og oppfordret henne til å bli med ham til hotellet (omgjort til asylmottak), slik at de kunne lage «snille afrikanske barn». Hendelsen ble fanget opp av andre voksne i nærheten.
Dette førte til flere demonstrasjoner foran slike «asylhoteller» rundt om i britiske byer. Demonstrasjoner som Robinson, men også Nigel Farage, har etterlyst. I dette klimaet hevder Elon Musk at den britiske Labour-regjeringen «er imot folket», at de ødelegger landet og krenker ytringsfriheten. Han mener regjeringen har dekket over kriminalitet og at en «oppløsning av parlamentet» er nødvendig.
At britiske myndigheter har dekket, og dekker, over innvandringsrelatert kriminalitet kjenner de fleste godt til, det er bare å minne om den i seg selv talende grooming-skandalen.
– Hvis dette fortsetter, vil volden komme til deg. Dere vil ikke ha noe valg. Om du velger vold eller ikke, vil volden komme til deg. Kjemp eller dø, sa Musk.
Dermed er Musk anklaget for å ha oppfordret til vold og opprør.
Men kanskje mest av alt forteller dette oss at man kan forsøke å overbevise folket om det «vellykkede multikulturelle samfunnet» fra den politiske talerstolen, men folket vil oppleve seg lurt om de møter noe annet i hverdagen. Det betyr selvsagt ikke at alt går galt, men å fortrenge eller fortie de negative konsekvensene av den ikke-bærekraftige innvandringen er og forblir en trykkoker. Det sitter nok av ofre og deres familier som ikke like lett vil tilgi om det ikke tas håndfaste grep.
For å tro at London-demonstrasjonen var et bevis for at organisasjonsfrihet og ytringsfrihet lever i beste velgående i Storbritannia, er å fornekte realitetene. Kanskje er det ingen desperasjon i landet ennå, men det kan være den som ulmer. Eller som Nigel Farage hevder; at Storbritannia er på randen av «stor sivil uro». Man skal ikke kimse av briter som elsker landet sitt.