Det er ikke ofte at en falsk og typisk skinnhellig person innrømmer sine svakheter. Kanskje opplever Aminata Corr Thrane nå seg så trygg på hvem hun er og hva hun står for, at hun har lite å tape på å være ærlig. Det kan heller være at hun har mer å tjene på det.
Boken, Maktkamp – en hyklers bekjennelser, har jeg dessverre ikke lest selv, men jeg lar meg overbevise om at det absolutt er en lesverdig bok via danske Weekendavisens anmeldelse.
For ikke så lenge siden ble Aminata Corr Thrane (f. 1991) debattredaktør i Berlingske. Hun var ikke noe ubeskrevet blad før den tid, da hun over tid har gjort seg bemerket i Danmark med sine skriverier som både slår til høyre og venstre, og ikke lar seg forlede av hudfarge.
Fokus på annerledeshet
Ifølge Weekendavisens anmeldelse beskriver Aminata Corr Thrane åpenhjertig hvordan hun har utnyttet sin (tildelte, kan vi vel si) autoritet til å hevde seg på bekostning av hvite feminister – og hvordan en offerrolle kan utnyttes gjennom jobber i offentlig finansierte frivillige organisasjoner og medieorganisasjoner. Her kunne vi selvsagt presisert en rekke andre organisasjoner, ikke minst politiske, da alle med «respekt for seg selv» anser det som vesentlig å leve opp til kravet om å «speile samfunnet». At det i seg selv er en rimelig umulig oppgave, som for eksempel at «innvandrerrepresentasjon» åpenbart ikke gjelder alle typer innvandrere, har vi en tendens til å overse.
Corr Thranes vei til å bli interseksjonell aktivist, et perspektiv innen såkalt «moderne feminisme» som mener at for eksempel kjønn, hudfarge, etnisitet, klasse, seksuell orientering og funksjonsevne henger sammen og kan, gitt sin «annerledeshet», tolkes inn i et diskrimineringsperspektiv, startet allerede da hun trådte sine barnesko i Farum (nord for København).
På begynnelsen av 1990-tallet var det ikke mange som «så slik ut» som lille Aminata, så da det var danseforestilling på SFO hadde hun – takket være sin gambiske far – førstevalget til rollen som Scary Spice (Mel B i Space Girls). Men den lykken tok visstnok en brå slutt da (den kritthvite) EyeQ fra TV 2-programmet Popstars tok over den offentlige scenen i Danmark. Det innrømmer den voksne Corr Thrane førte til tap av status og privilegier for lille Aminata.
I ettertid ser hun at kommunedanmarks velmenende, men klønete forsøk på inkludering gjerne endte med å understreke hennes annerledeshet. Dessverre så er det lite som ser ut til å ha endret seg i dag, verken i Danmark eller Vesten for øvrig. Den såkalte bekjempelsen av annerledeshet baner en motorvei for å dyrke samme annerledeshet. Som da en mor i Danmark, av pakistansk opprinnelse, fortalte oss at barnehagen hadde hatt pølsefest og hvor de ansatte påpekte – med stolthet i stemmen – at hennes datter selvsagt hadde fått halalpølser. Mammaens kompromissløse påpekning av at hennes datter skulle ha akkurat samme behandling som alle de andre barna i barnehagen, fikk de ansatte til å sperre opp øynene. Og nå er vi godt inne i 2020.
Offerhierarki
For Corr Thrane ble søken etter fellesskap og identitet å finne i den interseksjonelle feminismen – som ble dyrket blant unge venstreorienterte aktivister og i det som i alle fall Weekendavisens anmelder kaller de «kreative miljøer». Om det er Corr Thranes ord vites ikke, men at de er kreative er det liten tvil om. Og det har de all grunn til, for det er få om noen som stiller kritiske spørsmål ved deres engasjement.
Likevel har interseksjonell feminisme blitt kritisert for å skape et offerhierarki, der de det (tilsynelatende) er mest synd på automatisk har mest rett. Dette erfarer vi til stadighet, men det påpekes sjeldent. Av og til blir det likevel ubehagelig synlig, som for eksempel da det ble avslørt at Hamse Ali i Bergen hadde løyet på seg et rasistisk overfall – og det etter at mediene ukritisk og malende hadde gjengitt Alis historie og flere tusen gikk i rosetog i Bergens gater «mot rasisme og hat». I ettertid har det vært dørgende stille. MSM vil neppe erkjenne sitt hykleri, det kan jo føre til tap av tillit.
Ifølge Weekendavisens anmelder er Corr Thrane fortsatt bevisst sin autoritet, tildelt på grunn av sin afrikanske avstamning, som nå også kan brukes av den politiske høyresiden, av typen: Bare se, hun er svart og kritiserer antirasistene.
Mer tolerante – mer woke
Samtidig er det nok av eksempler som kan legitimere «urettferdigheten», om det er den man ønsker å fokusere på. Corr Thrane skal i sin bok vise til TV-serien Friends fra 1990-tallet. Man kan legge til Sex and the City fra 00-tallet, eller komedien Bridesmaids fra 2011. Men her er det ikke bare hvithet for alle penga, det er nok heller ikke mange med for mange valker rundt magen som vil føle seg komfortable. I bakspeilet vil man kunne oppfatte programskapernes syn på for eksempel rase, seksualitet og kropp som snever, om enn produkt av sin tid.
For uansett hva såkalte antirasister eller interseksjonelle aktivister måtte hevde, så blir vi stadig mer liberale. Weekendavisens anmelder viser til World Values Survey, som har målt holdningene til borgere over hele verden siden 1981, som forteller at vi blir mer og mer tolerante. Det gjelder både overfor andre etnisiteter, seksualiteter, levesett, ja det meste. Eller; «i hvert fall når noen ringer og spør», som det påpekes. Og det kan være et poeng, for vi vet stort sett hva som forventes av oss.
Det påtakelig er at selv om vi fremstår mer tolerante vinner «woke» eller «identitetspolitikk», det som før gikk under PK, politisk korrekt, mer og mer terreng, spesielt på universiteter og i medieverdenen.
Når Maktkamp bidrar med noe nytt til denne debatten, er det fordi de har et øye for det viktigste: makt. For til syvende og sist handler det fortsatt om hvem som får bestemme – og ikke minst hvem som får pengene. I Danmark er både de felles kulturinstitusjonene og HR-avdelingene i bedrifter et lukrativt marked for «mangfoldsrådgivere» og alle slags kultur- og kjønnskommisjonærer som tjener godt på moderne avlatshandel.
Kulturrevolusjonære svindlere og sjarlataner får tilgang til elitestillinger der de driver nytteløs forskning, eller som i tilfellet med den kunstvandalen Katrine Dirckinck-Holmfeld fra Det Kongelige Danske Kunstakademi, ødelegger kulturarven.
Akkurat sistnevnte kan trenge en liten påminnelse, for (den tidligere) instituttleder Katrine Dirckinck-Holmfeld var den som kastet en gipsbyste (av Frederik V) i havet som en slags påminnelse om at kolonitiden er blitt usynliggjort. Opptrinnet, eller hærverket (som hun er dømt for), er av det danske Akademirådet, som er statlig forvalter av den samlingen som bysten var en del av, blitt anerkjent som som en «happening» av kunstnerisk karakter.
Kontrollverktøy
Man kan spørre seg om venstresiden har forlatt idealer som frihet, likhet og solidaritet med rivaliserende identiteter med sekteriske grenser. Altså grenser som definerer et slags fellesskap eller en gruppe som en sekt, der interne regler ikke bare isolerer medlemmene fra omverdenen, men skaper et negativt syn overfor dem som står utenfor gruppen. Ett «oss mot dem» hvor sektens egne oppfatninger og levesett er anerkjent som sanne eller riktige.
Som anmelderen påpeker blir konsekvensen at «skjellsord og motivjakt erstatter argumenter, og evnen til å være uenig og tenke kritisk svekkes fordi det er enklere å sette merkelapper på motstanderen enn å overbevise. Resultatet er – ironisk nok – et rasemessig hierarki og et kulturelt åndsaristokrati som bare kan åpnes opp hvis man mestrer den rette pseudoakademiske sjargong.»
Her har åpenbart boken også et bidrag:
Maktkamp beskriver fra innsiden hvordan de «riktige» holdningene blir inngangsbilletten til scener, redaksjoner og penger – og hvordan fordømmelse og frykt fungerer som kontrollverktøy, både åpent og i det skjulte. Thrane har båret fanen selv, og hun skriver seg ut av den med en blanding av selvinnsikt og et kaldt blikk for mekanismen. Det gir tyngde. Maktkamp er samtidig modig, konkret og skrevet uten den selvrettferdigheten som gjør emnet uutholdelig.
Nettopp hvordan fordømmelse og (i alle fall påstandene om) frykt fungerer som kontrollverktøy er også noen som sjeldent følges opp. Alt som måtte likne av for eksempel kritikk mot en (for) liberal innvandringspolitikk blir nettopp møtt med slike «kontrollverktøy», der avsenderen kan gjøre det i trygg forvissing om at ingen vil kreve noe belegg eller dokumentasjon for sine påstander. Hvorfor overbevise når en bare kan påstå og ellers dele ut merkelapper?
Aminata Corr Thrane: Magtkamp – en hyklers bekendelser. 144 sider, 229,95 dkr. Gyldendal.