Når man sitter med regjeringsmakt og et propagandaapparat som er så stort som det Arbeiderpartiet gjør, skulle det bare mangle at man drar seieren i land. NRK har drevet palestinakampanje på partiets vegne siden terrorangrepet mot Israel 7. oktober 2023, og lite virker mer samlende enn kampen mot den sionistiske enheten, om man skal bruke stemmekvegets betegnelse på Israel.
Opptatt som jeg er av historiske paralleller, er det vanskelig å tro annet enn at tiden som ligger foran oss blir av det vanskelige slaget. «Jødene er et urolig folk i verden» skrev den jødehatende Drammens-imamen Noor Ahmad Noor tilbake i 2019, men uroen bør snarere tilskrives internasjonalistene og de innvandrede allierte, der uroen spres langt inn i borgerlig fløy.
Stortingsvalget var et norsk valg og et palestinavalg, og klangbunnen finner valget i mellomkrigstiden.
Demokratisk sentralisme
Arbeiderpartiets fordømmelse av Israel og insistering på tostatsløsning med grensene fra 1967 minner til forveksling om Molotov-Ribbentrop-pakten, og den politiske alliansebyggingen minner også.
Pakten ble kjent som den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten og ble signert 23. august 1939 mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Avtalen var oppkalt etter de to utenriksministrene Vyacheslav Molotov og Joachim von Ribbentrop, og var en midlertidig allianse som inkluderte en hemmelig protokoll om deling av Øst-Europa i innflytelsessfærer. Pakten banet vei for Tysklands invasjon av Polen 1. september 1939 og Sovjetunionens innmarsj 17. september, og markerte starten på andre verdenskrig i Europa. For det internasjonale kommunistiske miljøet, inkludert Norges Kommunistiske Parti (NKP), ble pakten en ideologisk og politisk bombe – en pakt mellom kommunisme og nazisme som utfordret partiets kjerneverdier.
Da NKP ble stiftet i 1923, var det som en avlegger av Arbeiderpartiet under innflytelse fra den kommunistiske internasjonalen Komintern. Det beskrives i Arbeiderbevegelsens arkiv.
NKP oppsto da flertallet på Det norske Arbeiderpartis (APs) ekstraordinære landsmøte avviste et ultimatum fra Den kommunistiske internasjonale (Komintern) og ble ekskludert av Internasjonalen. Mindretallet på landsmøtet ville fortsette Komintern-tilknytningen og stiftet umiddelbart NKP.
De norske kommunistene var bundet til Sovjetunionens linje gjennom prinsippet om «demokratisk sentralisme». Dette betydde at partiets medlemmer måtte følge Kominterns direktiver uten debatt, og Sovjetunionen ble sett som den ultimate lederen for verdenskommunismen. Da pakten ble signert, fulgte NKP den offisielle sovjetiske linjen: Pakten ble fremstilt som en nødvendig taktisk manøver for å unngå krig og beskytte Sovjet mot et potensielt tysk angrep, mens Tyskland og vestlige makter, som Storbritannia og Frankrike, ble anklaget for å framprovosere konflikt.
I praksis betydde dette at NKP forsvarte pakten som en «fredspakt» som ville hindre en imperialistisk krig. Partiets aviser, som Arbeideren, publiserte artikler som kritiserte vestmaktenes krigshissing og hevdet at begge sider – Tyskland og vestlige allierte – var like skyldige i eskaleringen. For eksempel erklærte NKP 8. april 1940 Storbritannia som «nøytralitetens hovedfiende», selv mens tyske tropper nærmet seg Norge. Dette førte til at NKP ble beskyldt for å være «nazi-kommunister» eller «Quislings allierte» i norsk opinion, og partiet mistet mye støtte. Støtten var ikke unison – interne spenninger oppsto, og noen medlemmer mente at pakten brøt med anti-fascistiske prinsipper. Men offisiell linje var klar: Sovjet hadde rett, og kritikk var forbudt.
Den norske politiske forståelsen av at krig er fred og fred er krig, hviler altså på et langt historisk bakteppe.
Røde røtter
Graver man litt dypere i røttene til dagens Rødt, ble ikke partiet akkurt stiftet på hyttetur med kaffe og vafler. Stiftelsen skjedde i kjølvannet av Hamas’ valgseier i Gaza i januar 2006, da det militante partiet overrasket verden med brakseier. Stortinget jobbet på spreng for å løse den politiske floken det innebar, og resultatet er løftet fram i Ivar Fjelds nye bok om Arbeiderpartiets lange kamp mot Israel, der Norge som eneste europeiske land besluttet å hente Hamas-terrorister til hovedstaden for dialogarbeid.
Ett år senere, i 2007, smeltet Rødt sammen fra AKP (m-l) – det maoistiske Arbeidernes Kommunistparti (Marxist-leninistene) – og Rød Valgallianse, som en rød fusjon av kommunistiske rester etter at muren falt og Sovjet ble historie. Beskrivelsen av partiet i Store norske leksikon er egentlig komisk – der Midtøsten og Israel og Palestina ikke er nevnt med et ord, mens partiets funksjon i realiteten er å drive fram palestinasaken. Det er via Rødt Arbeiderpartiet har kunnet utvikle samarbeidet med terrorgrupper fra Gaza og Vestbredden.
Vendepunktet oppsto da Rød Ungdoms kontakter med PFLP ble sentralt på Utøya. Rød Ungdom, som leide Utøya til sine sommerleirer fra 2007, knyttet bånd til Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP), en organisasjon klassifisert som terrorgruppe av flere land. Dette er en terrorgruppe som opererer åpent med drapsvilje. I 2009 samlet Rød Ungdom inn penger til PFLP på Utøya, noe som ble dekket i media, men uten at stedet ble nevnt. Ivar Fjeld fremhevet PFLPs voldelige historie, som drapet på Israels turistminister i 2001, og kritiserte AUF for å tillate Rød Ungdoms aktiviteter på Utøya i sin bok Den rødgrønne terrorøya fra 2013.
Den 26. mars 2009 besøker tre representanter fra Rød Ungdom Ramallah. De har kommet for å knytte kontakter med Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP). Dette er en sekulær kommunistisk bevegelse av arabere, som har tre folkevalgte i den politiske forsamlingen i Ramallah som ledes av Abu Mazen, alias Mahmoud Abbas. PFLP stod blant annet bak attentatet der Israels turistminister Rehavam Ze’evi blir drept. Denne terrorhandlingen finner sted på et hotell i Øst-Jerusalem den 17. oktober 2001. De tre kvinnene fra Rød Ungdom i Norge møter blant annet Khalida Jarrar, en av de tre folkevalgte politikerne til PFLP. Møtet med Jarrar blir dekket med tekst og bilder på en reiseblogg.
PFLP støtter blant annet arabiske selvmordsbombere. Uskyldige sivile blir angrepet og drept av PFLP sin terrorgruppe Abu Ali Mustafa Brigades.
Hvordan fascinasjonen for de arabiske militsene har preget Arbeiderpartiet framkom med all tydelighet 29. november 2023, bare uker etter terroren, da Fatah Youth var på plass i Norge for å kjempe «mot diktaturer, okkupantmakter , og fascisme» på Utøya – til tross for at Fatahs militære fløy Al-Aqsa Martyrs’ Brigades, samt flere militser med utspring i Fatah, deltok i pogromen mot jødene, det verste angrepet siden Holocaust.
Likevel framholder både statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide at de ønsker fred – en tostatsløsning – mellom Israel og den ikkeeksisterende staten Palestina.
Den historiske parallellen må være åpenbar for de fleste oppegående mennesker.
Selvsabotasje
Men hvor passer Erna Solberg og Høyre inn? I morgentimene diskuterte vi internt hvorvidt Erna gikk seg blind i eget omdømmetap med Sylvi Listhaug i lederposisjon, for fallhøyden blir som kjent større når en blir så stor på seg selv at en insisterer på posten som statsminister til tross for å mangle oppslutning fra velgerne. Likevel kan jeg ikke fri meg fra å mene at Erna har bedrevet selvsabotasje. Hun er for rutinert, for kjent med det politiske spillet, til å føre en så svak valgkamp uten å ha noen baktanke. Vi snakker tross alt om en partileder som har sittet på Stortinget siden 1989. Hun vet hva som fungerer og hva som ikke fungerer.
Hypotesen min er derfor at Erna heller ville ha Ap-regjering enn å kople seg på Frp. Ikke minst hviler denne antakelsen på uttalelser fra statsministeren tidligere i høst, der han understreker likheten i det politiske fundamentet mellom Ap og Høyre. Fri Fagbegelse dekket den saken 14. august:
Støre mener det mest realistiske scenarioet for Ap nå er at de styrer alene i fire nye år, dersom velgerne vil det.
I så tilfelle, åpner Støre for et bredere politisk samarbeid med høyresiden i Stortinget, utover de rødgrønne partiene.
Unntak fra rødgrønt samarbeid kan blant annet gjelde i den økonomiske politikken:
– Men når det gjelder løsninger for Norges sikkerhet, Nato-medlemskapet, EØS-avtalen og trygg økonomisk styring, og særlig i utenriks- og sikkerhetspolitikken, så vil det være naturlig at vi går bredt ut i Stortinget, sier Støre.
Siste setning er stikkord – det er Nato-medlemskapet, EØS-avtalen, utenriks- og sikkerhetspolitikken – Erna er mer enig med Støre enn med Listhaug i, og det er derfor tidenes dyreste valgkamp endte med tap. Det var villet. Jeg klarer ikke se noen annen begrunnelse.
Der kommunistene drømte om revolusjon, men endte opp med å støtte Sovjet under vinterkrigen mot Finland i 1939, er drømmen om en FN-ledet verdensorden Høyres akilleshæl. Prinsipprogrammet avdekker at det endelige politiske målet ligger på sosialistisk side – en sosialistisk side som dessverre har alliert seg med islamister. Det kan ikke ende godt, selv et rekordstort Frp kan ikke endre på det. Vi skrev det i går i saken I dag putter du islam i stemmeurnen enten du vil eller ei – og Trump vet det, og det er synlig dersom man orker å sette seg inn i avtalene Norge har bundet seg til.
Totalitarisme blomstret i kjølvannet av første verdenskrig, med økonomisk krise og svake demokratier. Nazisme og fascisme oppsto som reaksjoner på liberalismens svakhet, mens kommunisme appellerte til arbeiderklassen i en tid med ulikhet. Skal en reell opposisjon kunne bygges i Norge de kommende årene, må historiebøkene tørkes støv av. I dag bærer norsk politikk preg av å speile seg i Sovjetunionens prinsipp om «demokratisk sentralisme». Ordene er fine, men innholdet er å følge direktiver ovenfra og et forbud mot kritikk. Det stiller seg slik at ikke bare Erna bør gå, men at Høyre bør gå i seg selv.