Hva har Europa å være stolt over når det gjelder Vladimir Putin?
Ingenting. Absolutt ingenting, i alle fall hva jeg kan klare å tolke.
For sannheten er heller tvert om: Europeiske ledere har mye å ta selvkritikk for hva gjelder hvordan de har forholdt seg til Putin over mange år. Dette gjelder ikke minst Europas (tidligere) sterke kvinne, den tyske forbundskansler Angela Merkel (2005-2021). Ikke bare hadde Merkel et jerngrep om EU-kommisjonen, men hun hadde en urokkelig tro på at hun var den som kunne få både Putin og Tyrkias autoritære Recep Erdogan til å inngå et slags samarbeid med Europa. Kort fortalt gikk det dårlig, men hun klarte å få Erdogan til å tappe EU for ufattelige mye penger, ikke minst for å forhindre at Erdogan overstrømmet Europa med migranter, og hun klarte å gjøre Europa avhengig (og derav sårbar) av Russland for leveranser av gass.
Merkels naivitet, som dessverre få gjennomskuet i samtid, er derimot blitt en sentral del av hennes ettermæle. Ikke minst i Tyskland, der Merkels holdning til folkevandringskrisa i 2015 har gitt landet uopprettelige skader, med følgeskader for resten av Vest-Europa.
Vi er svake
Som jeg skrev på Facebook i helga har det vært fascinerende å følge mediers altoppslukende interesse for det nylige Alaska-møtet mellom Putin og USAs president Donald Trump, «altoppslukende» i den forstand at den fritar (spesielt Vest-)Europa, eller kanskje enda mer presist: EU/EØS-landene, et overordnet politisk ansvar. Det er nemlig ingen måte på Vest-Europas omsorg for Ukraina. Nå vel og merke, for den var lite merkbar før Russland fullskalainvasjon av Ukraina i februar 2022.
Tar vi noen steg tilbake fremstår vår naivitet i et grelt lys. For hvor var vi da Russland annekterte Krim-halvøya i 2014, for ikke å snakke om Putins invasjon av Georgia i 2008?
Ja visst ble det internasjonal fordømmelse av Russlands annektering, som Putin kaller gjenforening, av Krim, men politisk fordømmelse er et språk Putin ikke bryr seg nevneverdig om. Det ble også iverksatt sanksjoner, men her hadde man jo allerede gitt Putin gode kort på hånden for å kunne iverksette motsanksjoner.
Kortene ble ikke minst delt ut knyttet til Russlands invasjon av Georgia, som har flere likhetstrekk med invasjonen av Ukraina, gitt landets (eller regionens) «flørt» med Nato. Også den gang kom det internasjonale fordømmelser av invasjonen, men få eller ubetydelige sanksjoner. Antakelig hadde ikke Vesten tid til å bry seg nevneverdig om slikt, vi var jo på full fart inn i en finanskrise – og som alltid: It’s all about the money. Men Vest-Europa hadde imidlertid klart å gi Putin en sentral beskjed: Vi er svake.
Det skjedde imidlertid noe annet etter invasjonen av Georgia, for da ble den første delen av gassrørledningen Nord Stream ferdigstilt og kom i drift. Ikke lenge etter var del 2 klar – og Putin satt på gode kort overfor Vest-Europa. Samtidig med at Nato åpnet for medlemskap for Georgia, åpnet det for medlemskap for Ukraina. Putin fordømte et slikt medlemskap da de ikke ville at nye land øst i Europa skulle bli tatt opp i Nato, ikke ha utplassert systemer med angrepsvåpen i Øst-Europa og heller ikke ha Nato-militærbaser i land nær Russland. Putin argumenterte med «delt sikkerhet», altså kravet om sikkerhet for begge parter.
Da fullskalainvasjonen av Ukraina var et faktum, er det å anta at Putin ikke fryktet noe kontant svar fra Nato eller Vest-Europa. Vi må vel med et blikk i bakspeilet kunne konstatere at han fikk rett.
Hjelper det å «temme» Trump?
Så hvem skal rydde opp etter Vest-Europas/EUs/Natos unnfallenhet?
Det er akkurat her jeg faller av ved MSMs dekning. Dagens møte mellom president Trump, Ukrainas Zelenskyj og europeiske ledere betegnes som et av de viktigste møter på lang tid – og da ikke bare for Ukraina, men for Nato, Europa, ja, hele den såkalte frie verden. Samtidig er det – unnskyld uttrykket – nesten motbydelig å registere hvordan de samme europeiske lederne legger alle eggene i kurven til Trump. Attpåtil en president de vanskelig kan skjule sin forakt for.
Med denne forakten for Trump, berettiget eller ikke – det er ikke tema her, klarer de i alle fall én ting: Å skjule sin egen udugelighet over tid.
Baktroppen til Zelenskyj utgjør et celebert knippe, som dessuten stiller opp på usedvanlig kort varsel, er utover hovedpersonen Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj:
- Den tyske forbundskansler Friedrich Merz
- Storbritannias statsminister Keir Starmer
- Frankrikes president Emmanuel Macron
- Generalsekretær i Nato, Mark Rutte
- President for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen
- Alexander Stubb, president i Finland
- Giorgia Meloni, statsminister i Italia
De fem første er selvskrevne, da Tyskland, Storbritannia og Frankrike, utgjør Europas største økonomier, mens Nato på én måte er kjernen i konflikten, og EU-kommisjonen liksom skal være den som er i ledersetet for å ordne opp. Så er det straks verre å forstå Finlands og særlig Italias rolle, men for førstnevnte kan det selvsagt handle om nærhet til Russland og som nylig Nato-medlem (2023), men Italia? Om «forklaringen» skulle være at Italias statsminister Giorgia Meloni har klart å smiske seg innpå Trump, er forklaringen i så fall platt, samtidig med at hun stiller seg i køen – ikke minst sammen med Mark Rutte.
Men skal vi – fortsatt i forhold til MSM – tro på hva det sentrale nå er, så er det ikke å vise politisk vilje og standhaftighet overfor Putin, men å være taktisk overfor Trump. Eller som USA-korrespondent Jacob Heinel Jensen sier til Berlingske:
– Alle europeiske ledere vil prøve å spille på den velviljen de allerede har fra Trump. Han har vist en vennligere side overfor Europa enn han gjorde i sin første periode. Europeerne har lært hvordan de skal temme Trump. For å si det rett ut, må man rose USA og Trump til skyene samtidig som man står fast ved kravene sine. Det er en veldig vanskelig øvelse, men de kan klare det.
Se dette i sammenheng med begeistringen over at Alaska-møtet endte i (så vidt vi vet) ingenting, som omtales som en suksess, så kan man virkelig lure på hvilke forventninger hvem har til hvem. Altfor mange piler peker på at Nato, EU og sentrale europeiske ledere igjen forventer at USA skal rydde opp. Selv skal de «bare» sole seg i glansen av at de har lært å temme Trump? I så fall er det en strategi jeg ville definert som like naiv som den som over tid har vært ført overfor Putin.
Mer splittelse?
Å stake ut kursen for Ukrainas, og dermed Europas, fremtidige sikkerhet krever at USA og Europa sammen må gi Ukraina reelle sikkerhetsgarantier, som det heter i VG. Men hva skal den bestå i? I MSM fremheves det at slike garantier må tilsvare den mest sentrale artikkelen i Nato, artikkel 5, som vil bety at et angrep på Ukraina ville være et angrep på alle landene som garanterer Ukrainas sikkerhet.
Ikke for å helle malurt i begeret, men gitt Putins grunnlag for invasjonen så høres en slik garanti en smule optimistisk ut. Dessuten er Russland og Ukraina i krig, så i realiteten må det jo bety at Nato aktivt går inn i krigen?
Samtidig er det forventet at Trump i dag presenterer Putins betingelser for en eventuell fredsløsning (så noe har de snakket om på Alaska-møtet?). Flere medier melder at Russland krever at Ukraina gir fra seg territorium, som antagelig, i tillegg til Krim, handler om Donbas med regionene Donetsk og Luhansk. Det har jo Zelenskyj tidligere blankt avvist.
Man kan med god grunn være bekymret for hvorvidt dagens møte vil føre til noen gangbart resultat. Sannsynligheten for at det kan føre til en sikkerhetspolitisk splittelse mellom de vestlige alliansepartnerne er vel så mye tilstede som en slags enighet. Men en som nok ser for seg, og allerede har tenkt ut en slik splittelse, er selvsagt Putin.
Noe sier meg at Vesten har rotet seg bort i årevis – og vi fortsetter å ha oppmerksomheten på feil sted til feil tid – og med feil innstilling.