Den varme sommeren kunne sies å ha stått i antisemittismens tegn i Norge. Det har ikke manglet på grov skjevhet i medienes formidling av krigen i Midtøsten, og dagen i dag er intet unntak. Tradisjonen tro kunne man observere NRKs Yama Wolasmal på skjermen i morgenens nyhetssending, der han fikk formidle en historie om at journalistene i Gaza er sidestilte med journalistene i Charlie Hebdo – men uten støtteerklæringene fra verdenssamfunnet når de drepes. Sammenlikningen er så åpenbart uhyrlig at det er en skam at den kan framsettes på statlig fjernsyn, men det gjøres, og etter alle solemerker vil tilsvarende påstander tilta fram mot valget.
På Facebook tar tidligere førsteamanuensis ved OsloMet, Lars Gule, til orde for å føre lister over rasister. Rasismekriteriet gir han selv:
I dag er det ren og skjær rasisme å benekte ikke bare Israels utallige krigsforbrytelser, omfattende tortur og terror mot palestinerne, men fornektelsen av folkemordet stiller i samme kategori som fornektelse av holocaust.
En slik fornektelse kan bunne i flere forhold eller årsaker: uvitenhet, selvpåført uvitenhet, eller ren ondskap.
I dag er det ikke lenger mulig å forsvare israelsk politikk, enn si snakke om «rett til å forsvare seg» (!!), uten å gjøre seg selv til rasist. Det er på tide å henge bjella på katten: De som forsvarer Israels politikk, som har minst hint av forståelse for denne politikken, har gjort seg selv til rasister.
De bør og skal nevnes ved navn, i tur og orden. For denne holdningen, bortforklaringen av folkemord og undertrykkelsen av palestinerne, er like pillråtten i moralsk forstand som holocaust-benektelse er det.
Det framgår ikke hva Gule mener skal skje med oss, men at hver og en av oss i HRS faller inn under rasismedefinisjonen og påfølgende bør listes, er hevet over enhver tvil.
Det hele stiller seg i et særlig underlig lys all den tid Gule i sine yngre år ble stanset fra å ta seg inn i Israel for å utøve terror.
Det er heller ingen hemmelighet at slik svartelisting av borgere basert på «feil» meninger – det vil si politiske, ideologiske eller sosiale holdninger som avviker fra den «godtatte» linje – har historisk og i moderne tid vært en strategi brukt for å kontrollere dissens og opprettholde makt. Tankene går unektelig til NKVD (senere KGB) som opprettet lister over «folkefiender», inkludert intellektuelle, politikere og vanlige borgere med alternative synspunkter. Disse ble identifisert gjennom avhør, angivere og falske anklager om «kontrarevolusjonær aktivitet». Tilsvarende opprettet Rødegardistene, unge militsgrupper støttet av Mao, lister over «kontrarevolusjonære» basert på politiske uttalelser eller familiehistorie.
Og Gule er jo slett ikke alene om å ønske å utdefinere mennesker som ikke deler hans oppfatning. Regjeringen gikk før sommeren inn for å å innføre EUs Digital Services Act i Norge. Det markerer et betydelig skritt mot større offentlig kontroll over informasjon og ytringer. Parallellene til bokbålene på 1930-tallet er tydelige: begge involverer undertrykkelse av uenige stemmer, straff av de som tenker annerledes, og skjuling av informasjon ansett som uønsket.
De autoritære vyene på venstresiden er tiltakende, og det samme er jødehatet.
Arbeiderpartiet
Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) behandler statskassen som en stadig mer vidåpen lommebok for palestinerne, der han nok en gang deler ut «200 millioner kroner slik at offentlige ansatte i Palestina får utbetalt lønninger». Han fortsetter også å tviholde i en tostatsløsning som er død som en sild, og slikt kan faktisk ikke gjennomføres uten en viss kreativitet; å selge inn ideen om at det er bred oppslutning om tostatsløsningen på palestinsk side. Det er det selvsagt ikke.
I høst skal vi også følge bokutgivelsen til Ivar Fjeld. Vi har tidligere skrevet om den tidligere lokale AUF-lederen og senere politiske rådgiveren for statsråd Olav Akselsen (Ap), som brukte ti år på kartlegge og dokumentere radikaliseringen av AUF og tilknytningen de fikk til palestinske terrororganisasjoner. Det endte med boken Den rødgrønne terrorøya i 2013. Boken dokumenterte at Utøya ble et «norsk senter for utdanning innen arabisk terrorisme mot staten Israel». Nå har Fjeld gjentatt øvelsen og skrevet enda en bok. Den er tilgjengelig fra august. Boken dokumenterer til fulle hvordan Arbeiderpartiet har operert slik at Norge har blitt stående i særstilling i Europa når det gjelder terrorfinansiering.
Ingvald Godal, som var stortingsrepresentant for Høyre fra 1985 til 2001, og satt i Forsvarskomiteen og den utvidede utenrikskomiteen i 12 år, døde i 2019. Forordet hans i Den rødgrønne terrorøya vitner om en annen samvittighet og andre verdier enn hva Høyre klarer å formidle i dag, men ordene hans er fortsatt sanne. Under overskriften Terroristenes lakeier, skrev Godal:
I flere generasjoner har norske venstreradikale hatt en tendens til å dyrke terrorister og massemordere. Da Josef Stalin tok livet av millioner av eget lands borgere på 1930-tallet, ble han likevel betraktet nærmest som profet av mange på venstre-siden i Norge, og noen av dem dro til Russland på en slags pilegrimsreise. Mao tok livet av flere titalls millioner landsmenn, faktisk flere enn under Stalin og Hitler til sammen, likevel sprang hans norske beundrere rundt og viftet med «Maos Lille Røde» som om det skulle være en ny bibel. Pol Pot sørget for å drepe 2 millioner av Kambodias 8 millioner innbyggere og ble oppsøkt av sympatiserende, venstrevridde nordmenn. I denne boken dokumenterer Ivar Fjeld hvordan den politiske venstresiden i Norge i senere år har samarbeidet med og støttet palestinske terrorister. Skal de aldri lære?!
I Fjelds nye bok har undertegnede skrevet et av forordene, mens de andre forordene er skrevet av henholdsvis mangeårig stortingsrepresentant for KrF, Anita Apelthun Sæle, tilsvarende mangeårige stortingsrepresentant for Høyre, forfatter Hallgrim Berg, og redaktør for Document, Hans Rustad.
Konspirasjonsteorier eller dokumenterbare fakta
I tillegg til våre velkjente analyser vil vi også se nærmere på påståtte konspirasjonsteorier denne høsten. I dagens samfunn er stemplingsmekanismer – prosessen der individer eller grupper merkes med negative etiketter som «konspirasjonsteoretiker» – et utbredt fenomen. Disse mekanismene brukes ofte for å avfeie alternative fortellinger eller kritiske perspektiver uten å undersøke deres faktiske grunnlag. Men mange såkalte konspirasjonsteorier er i realiteten observasjoner av reelle hendelser som har blitt misforstått, underkommunisert eller bevisst dysset ned.
Stemplingsmekanismer fungerer som sosiale og kognitive filtre som raskt kategoriserer informasjon eller meninger som akseptable eller uakseptable. Begrepet «konspirasjonsteori» har utviklet seg fra å beskrive en hypotese om skjulte avtaler til å bli en pekefinger rettet mot individer eller grupper som utfordrer den dominerende fortellingen. Dette skjer ofte uten en grundig vurdering av de underliggende påstandene.
Denne stemplingen tjener flere formål. For det første reduserer den behovet for en dypere debatt ved å delegitimere kilden i stedet for argumentene. For det andre fungerer den som et sosialt kontrollverktøy, der frykten for å bli marginalisert eller latterliggjort demper kritisk tenkning. For det tredje kan stemplingen beskytte etablerte maktstrukturer ved å avlede oppmerksomhet fra potensielle feil eller skjulte agendaer.
Mange påstander som i sin tid ble avfeid som konspirasjonsteorier, har senere vist seg å ha rot i virkeligheten. Dette utfordrer ideen om at stemplingen alltid er berettiget. Et klassisk eksempel er Watergate-skandalen på 1970-tallet, der påstander om ulovlig overvåking av Det demokratiske partiets hovedkvarter først ble latterliggjort som konspirasjonsteorier, men senere ble bekreftet gjennom etterforskning som ledet til president Richard Nixons avgang. Et annet eksempel er MKUltra-prosjektet, der CIA utførte eksperimenter med sinnskontroll ved bruk av LSD og andre metoder. Dette ble lenge avfeid som en vill konspirasjonsteori før deklassifiserte dokumenter i 1970-årene bekreftet programmets eksistens. I nyere tid kan vi se lignende mønstre – vi skal komme med noen svært aktuelle og ikke minst skremmende eksempler senere i høst.
Historisk bakteppe
Mange såkalte konspirasjonsteorier viser seg å være observasjoner av reelle hendelser som har blitt misforstått eller underkommunisert, og historien underbygger dette mønsteret. Samtidig må vi anerkjenne at verken ekspertkunnskap eller mangel på den garanterer sannhet – begge kan feile uten en kritisk og åpen tilnærming. Ved å utfordre stemplene og fremme en kultur for nysgjerrighet og etterprøvbarhet kan vi nærme oss en mer balansert forståelse av diverse hendelser, og dette vil vi også fokusere på utover høsten.
HRS har et omfattende historisk arkiv, der hendelser tiår tilbake er vesentlige å ta fram igjen. Som Hege Storhaug skrev i en e-post til en støttespiller nylig:
Reisen vår har vært lang siden vi starter opp for fullt i 2001 med egne begrensede midler. Men vi ville satse for vi var rystet over alle de unge, særlig muslimske jentene/kvinnene, som er ribbet for grunnleggende rettsbeskyttelse og verdige liv grunnet medbrakte overgrepspraksiser (tvangsekteskap/arrangerte ekteskap, typisk med familie i opprinnelseslandet), kjønnslemlestelse av endog babyer født i Norge, æresdrap og alt annet æreskulturen bringer med seg til Norge og som setter særkig jenter og kvinner i en ytterst sårbar posisjon og verre enn noensinne i kjent norsk kvinnehistorie.
Vi var den eneste organisasjonen med dette fokuset, og vi fikk raskt politisk innflytelse på Stortinget. Vi lobbet politisk for lovendringer for å beskytte de sårbare, og selv om vi var veldig bevisst på å behandle alle partier på Stortinget likt, så vi raskt det rå maktpolitiske spillet mellom partiene, det vil si at hvis FrP løftet frem et forslag fra oss, gikk alle andre automatisk imot fordi de konkurrerte om å snu ryggen til FrP.
Tross dette fikk vi gjennomslag for mye, og mer enn noen annen innen vårt felt i Europa, og vi ble lagt merke til politisk i land som Tyskland, Danmark og Nederland (boken Human Visas i 2003).
Etterhvert kunne vi ikke unngå å ta på verdikampen som seilte opp i Vest-Europa grunnet islams vekst. Da falt «øksen» fra nesten alle kanter, særlig akademia, mediene og venstreorienterte parti som valgte å lukke øynene og «håpe det beste», eller tro at egentlig er kristendommen og islam ett og det samme. Altså valgte man aktivt å stille seg i en uopplyst posisjon.
Vi kjørte ut en mengde rapporter de første årene (2001 til 2014), alltid veldokumentert og saklig, ofte med spesialbestilte statistikker fra SSB. At vi mente den ikke-bærekraftige innvandringen burde begrenses optimalt, ble ikke nådig tatt i mot.
Før valget til Stortinget i 2013, skrev vi på bestilling en rapport for FrP, «Bærekraftig innvandring», som førte til «sjokkoppslag» i mediene fordi vi blant annet mente at asylinstituttet ikke fungerte og burde avvikles. (I dag ser vel «alle» at også den analysen var riktig.)
Det som er tungt i dag er at vi ga beskjed gjennom så mangte år, vi fikk rett i våre analyser, og politikerne feiget stort sett ut. Dermed står vi nå med et Norge der islam og æreskultur har befestet dype røtter og velferdsstaten uthules mer og mer, samtidig som politikere flest kun spiller søt musikk. Det er virkelig fortvilende og ikke enkelt å leve med. Men vi skal ikke gi opp!
Vi vil også se nærmere på andre historiske arkiver for å analysere dagens politiske hendelser. Historie er ikke noe som stopper opp, vi lever kontinuerlig i den alle sammen. Spesielt er avklassifiserte dokumenter spennende å grave i når man skal forsøke å gi mening til politisk utvikling i dag, slik vi gjorde i flere artikler på forsommeren, eksempelvis i saken Palestina-sakens nazistiske og sovjetiske opprinnelse. der dokumenter, avisutklipp, samt lyd- og filmopptak fra mellomkrigstiden via andre verdenskrig og fram til i dag viser hvordan nazistenes samarbeid med muslimene dannet grunnlaget for Palestina-saken, og hvordan kommunist-Sovjet plukket opp kontaktnettet etter krigen. Jødeutryddelse var alltid agendaen, fra Nazi-Tyskland via grunnleggeren av Brorskapet, Hassan al-Banna, til hans nevø Yasser Arafat og hans kontakt med KGB.
Søk i ArbArk, Arbeiderbevegelsens arkiv, er også svært interessant som bakteppe til dagens norske politiske linje.
I tillegg til å følge valgkampen skal vi selvfølgelig også følge iranernes frihetskamp og forsøke etter beste evne å holde et overblikk over hva som rører seg både i nasjonal og internasjonal politikk. Vi oppfordrer dere lesere og støttespillere til å gi oss tips, innspill, ris og ros – og benytter også anledningen til å takke for økonomiske bidrag. Vi er stolte og ydmyke for støtten, og registrerer at støtten har vært god selv når vi har avviklet ferie. Tusen takk! Nå er energilagrene ladet opp og vi gleder oss til HRS-høsten sammen med dere.