Atter en gang har Norge fått en ny handlingsplan mot æresrelatert kriminalitet. Atter en gang repeteres alt av tiltak som politikerne vil «utrede», «øke», «styrke», «heve», «vurdere», «videreutvikle» og bidra med «informasjon om», med mer. Det er litt av et politisk lag som har signert planen «Sjef i eget liv»: statsministeren, utenriksministeren, kunnskapsministeren, inkluderingsministeren, kulturministeren, helse- og omsorgsministeren, justisministeren, kommunalministeren og barne- og familieministeren. De skal alle på sin måte bidra til at Ali og Aisha blir sjef i eget liv. Nå i 2025.
Bakteppet for planen er bekmørkt og viser til fulle hvordan Norge har sviktet titusener av barn og unge som hver dag våkner med vissheten at det er noen helt andre som er sjefer i deres liv enn dem selv. Det er foreldre, brødre, onkler, tanter, besteforeldre og hele storfamilien. De kan endog sitte på bygda i hjemlandet og fjernstyre familiens yngste her i Norge.
I fjor landet 2.743 saker på bordet til myndighetene om barn og unge som trengte beskyttelse mot sine egne. I 2020 var antallet 1.622, noe som tilsier at det har vært en rundt regnet 70 prosents økning på fem år. Det går altså den veien høna sparker – uansett hvor mange planer ala «Sjef i eget liv» som legges på bordet. For disse planene har aldri vært særlig realpolitisk preget.
«Ekstra vanskelig»
Men Stortinget har vist realpolitiske takter tidligere. Da Dagbladet 2. november 1992 publiserte en dyptpløyende reportasje, den første i sitt slag, om dumping, vold og påfølgende tvangsekteskap mellom en norskfødt pakistansk jente og hennes tremenning i Pakistan (signert undertegnede), reagerte Stortinget kraftig. Politikerne var rystet: «Er dette virkelig Norge i dag?» Da grep de til det man historisk sett alltid har gjort når alvorlig problematikk avdekkes: lovverket. Loven om forbud mot tvangsekteskap ble vedtatt og innført tre år senere. To til tre år etter dette gikk Erna Solberg på talerstolen og foreslo en egen handlingsplan mot tvangsekteskap, noe Stortinget vedtok. Den så dagens lys i 1998. Tiltakene var alle som en kun av det myke slaget: informasjon, opplysning, samarbeid på tvers av etater. Alt i forebyggingens navn, og også i navnet til de som trengte hjelp etter å ha blitt utsatt for overgrep.
Året etter, i 1990, produserte TV2 flere dokumentarinnslag fra Pakistan om æresdrap. Jeg var hyret inn som frilansjournalist på bakgrunn av boken min Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug 1998). Der hadde jeg blant annet omtalt et sannsynlig æresdrap av Shazia Saleh, bosatt i Grimstad, også hun av pakistansk opphav. Shazia hadde nektet å gifte seg med en fetter i Pakistan. Under et opphold i foreldrenes landsby «døde» hun. I TV2 sannsynliggjorde vi at Shazia ble drept av familien.
Innslagene skapte furore i norsk offentlighet, og vips, så kom en ny handlingsplan mot tvangsekteskap på bordet. Etter dette har det gått slag i slag med jevnlige planer, mens antallet som rammes av æreskriminalitet har steget markant år for år. Hvorfor skjer dette? Antakelig en blanding av mangelfull forståelse for mekanismene i æreskultur blant politikerne og redsel for r-ordet, altså å bli hengt ut som rasist.
Tonje Brenna med ansvar for «inkludering» er en hovedarkitekt bak den nye handlingsplanen. Hun røper selv en tredje grunn til hvorfor politikerne vegrer seg:
– Det som gjør dette temaet ekstra vanskelig å jobbe med, er at det er mange tilfeller der det er den som er nærmest barnet eller ungdommen, som utsetter dem for disse overtrampene og overgrepene.
Ja, slik har det vært i langt over tusen år i stammekultur. Det er dette som er kjernen i æreskulturen: kontroll med jenter og kvinners seksualitet/jomfruelighet. Og dermed er hovedmotoren i denne kulturen de arrangerte ekteskapene som sikrer kontroll av seksualitet før og etter ekteskapsinngåelse. Dette er jo noe «Dagblad-feministene» og dets like aldri har akseptert som preminss, de som hardnakket har forsvart arrangerte ekteskap, en tradisjon de selv aldri ville ha akseptert. Men det var det med «de andre», som angivelig ikke er som oss. Som jeg sa til VG i 1998: – Jeg tror ikke muslimer har et spesielt grønt gen som gjør at de ikke kan forelske seg.
Så kan vi legge til at det i 2022 ble innført en lov som gjør det ekstra vanskelig å straffe de voldelige foreldrene. Lovendringen gjør det straffefritt å utøve familievold så lenge volden utøves i et land der det er legitimt å denge koner og barn. En norsk statsborger kan bare straffes dersom handlingene er straffbare også etter loven i landet der de er foretatt. Når Brenna påstår det er «ekstra vanskelig» å jobbe innen tematikken, har politikerne jammen gjort det ekstra vanskelig helt på egenhånd.
Rører ikke ved hovedmotorene i æreskultur
Den nye handlingsplanen varsler med andre ord ingen nye takter. Arrangert ekteskap er ikke engang et tema for planen. Dumping er derimot et tema, men igjen heter det «tar sikte på å fremme forslag om»
utreiseforbud for barn og unge som står i fare for å bli utsatt for skadelige utenlandsopphold, og mulighet for å straffe den som tar en mindreårig ut av landet i strid med et slikt utreiseforbud.
Etter at HRS avslørte denne praksisen i 2003 i boken Feminin integrering, altså for 22 år siden, har politisk ledelse vegret seg kraftig for å gripe inn med lovhjemler og andre konkrete tiltakt basert på allerede gjeldende lovverk, som eksempelvis opplæringsloven. Aftenpostens daværende utenriksjournalist sjekket om det var obligatotisk å lære norsk (han var med oss til Pakistan i 2004 da vi avdekket dumpimg der, blant annet på koranskoler). Tjønn tok ringerunden til alt av departementer og direktorater som hadde noe med barns skolegang å gjøre og har konkluderte rystet slik på telefon til oss:
Jeg kan lovlig sende alle barna mine på en hesteskole i Brasil og hente dem hjem rett før de fyller 18 år, og det eneste de kan er alt om hesten og å vrinske som en hest.
Brenna får også ansvaret for dette:
Utrede stans av offentlige ytelser og barnebidrag ved skadelig utenlandsopphold.
Forslaget om (ikke å utrede) men stanse trygder etc. når barn dumpes, er 21 år gammelt, produsert av HRS i rapporten «Ute av syne, ute av sinn».
Merk også at det står «skadelige utenlandsopphold». Var det «skadelig» for Abida Raja å få store deler av skolegangen som barn i Pakistan, uten foreldre og søsken? Ifølge henne selv et klart ja, for som hun sier det i boken om sitt liv: Hun «gråt… hver dag.» Vil Ap i dag mene det samme som Abida Raja? Det er vi jammen ikke overbevist om gitt formuleringen over.
Norge ligger langt på etterskudd. Likevel er dette hva Ap vil: utrede, vurdere, styrke, videreføre… Mens dette «arbeidet» pågår, fortsetter de arrangerte ekteskapene, og slik befestes æreskulturen ytterligere. Fremdeles er ekteskap på tvers av landbakgrunn og religiøs bakgrunn ytterst sjeldent i sentrale grupper som somaliere, pakistanere, irakere, syrere etc. Holdningen om at dette skal være normen – å giftes bort til sine egne – legges fra barna kan kravle.
For «kuriositetens» skyld tok vi et søk på hijab i handlingsplanen. Antall treff var 0. Man vil altså ikke fjerne den fremste æresmarkøren på barn og unge. Men man vil bekjempe æreskontroll og æresmotovert vold, gjøre barn og unge til sjef i eget liv?
Tro det den som vil.
Vi tror på realpolitisk endring hvis FrP blir større i ny regjering enn Høyre. Dørene for å ny, nødvendig politikk står vid åpne.