Den danske Maktutredningen skal ferdigstilles i 2028 og ende opp i 45 bøker, der de tre første kom torsdag forrige uke. Den overordnede konklusjonen så langt er at (også) det danske demokratiet er «skjørt» og «utfordret», melder Berlingske.
– Det er verre enn jeg trodde, sier professor i statsvitenskap ved Aarhus Universitet, Michael Bang Petersen, som leder arbeidet. Han legger til:
– Behovet for å gå etter demokratiet vårt i sømmene og diskutere hvordan vi kan styrke det, er mer presserende i dag enn jeg forestilte meg da vi gikk i gang med arbeidet.
Den forrige Maktutredningen ble avsluttet i 2002, samtidig med Norges siste, men siden den gang har mye skjedd i verden.
Ifølge Bang Petersen var man på den tiden godt fornøyd med avslutningen av den kalde krigen, og man snakket om «historiens slutt» etter murens fall, og det var stor optimisme for demokratiet.
– Oppfatningen var at når man først hadde blitt et demokratisk land, ville det fortsette. Vi har ikke lenger de illusjonene og den optimismen, fastslår Bang Petersen.
Stemmerett
En av forskernes bekymring handler om stemmerett. Danmarks befolkning har nylig bikket seks millioner. Men mens rundt 2 prosent av innbyggerne i Danmark i 1980 ikke hadde dansk statsborgerskap (og dermed ikke stemmerett til Folketinget), er det i dag rundt 10 prosent. Andelen innbyggere i Danmark uten statsborgerskap er på nivå med Norge og Sverige. I Tyskland er den 13 prosent og i Frankrike 7 prosent.
Slike tall tar imidlertid ikke høyde for alle som lever under jorda, og som også er vanskelig å tallfeste.
Og jo større gruppen av fastboende uten statsborgerskap blir, desto mer utfordrende blir den nåværende situasjonen demokratisk, lyder det fra Bang Petersen. For i et demokrati skal de som blir påvirket av politiske beslutninger, også ha en rett til å ha innflytelse over dem. I tillegg – og i motsetning til en rekke andre land, inkludert Norge – har ikke danske borgere bosatt i utlandet stemmerett nasjonalt i Danmark. Det ønsker den danske regjeringen å se på, ved å sette ned et ekspertutvalg som skal se på mulighetene for å gi flere dansker bosatt i utlandet muligheten til å stemme ved parlamentsvalg.
Det lyder jo godt med statsborgerskap og stemmerett, men all den tid Vest-Europa deler ut statsborgerskap som godteri, selv om nettopp Danmark prøver å stramme til, er det ikke godt å si hvilke problemer det kan føre oss opp i. Vi kan jo ende opp med å bli et slags underbruk av MENAPT-borgere som flytter tilbake til hjemlandet og som slik sett gis rett til å bestemme over landet de (også) har statsborgerskap i.
For i mange muslimske land blir deres borgere ansett som nettopp deres borgere – uansett hvor de bor. Dette er jo også en av strategiene til Tyrkias Erdogan for å beholde egen makt, der han frir til emigrerte tyrkiske borgere (typisk via penger til ulike muslimske organisasjoner, som moskeer), slik at de bruker stemmeretten de fortsatt har i Tyrkia.
En annen moment som aldri blir tatt (skikkelig) opp, er om statsborgerskap, stemmerettssalder og bosted burde vike og at det heller innføres en slags skikkethetstest til å faktisk kunne stemme. I dag er det nok mange som ikke skjønner hva de stemmer på i det hele tatt, kanskje fordi de blir presset av øvrig familie eller miljø, eventuelt at de ikke kan norsk godt nok til å kunne forstå. Har man først fått stemmerett i Norge, kan man aldri miste den. Som Lasse Efskind argumenterte i Tidsskrift for den norske legeforening i 2023, bør det problematiseres at det er slik.
Stemmerett skal være en borgerrett som betyr noe, og man skal i det minste vite hva man gjør. Selv om antallet er relativt beskjedent, er det et viktig prinsipp at den som avlegger stemme, forstår handlingen.
Efskinds innvending omhandlet demente, som ikke lenger forstår politikk overhodet, og det er et reelt problem, ikke minst i en stadig aldrende befolkning, inkludert innvandrerbefolkning. Selv psykisk utviklingshemmede trenes opp i politiske valg ved å velge mellom de fiktive partiene «Pølsepartiet» og «Pizzapartiet».
Problematikken gjelder ikke utelukkende innvandrere uten forutsetning for å vite hva de stemmer på når de legger stemmeseddelen i valgurnen, det er mange i landet vårt som ikke aner hva de stemmer på, og ingen bør betvile at det er den som følger dem til urnene som tar det reelle valget.
Skal vi bare la det dure og gå?
Politiske profesjonelle
Når det gjelder gjennomsiktighet og åpenhet, peker forskerne på flere områder som gir grunn til bekymring, melder Berlingske. Det handler både om at loven om offentlighet i forvaltningen i dag så restriktiv at myndighetene bruker mye ressurser på å prøve å finne ut hva medier og andre kan få innsikt i.
Videre er det vanskelig å gjennomskue hvem som påvirker politikere og deres beslutninger. Blant annet mangler det – igjen i motsetning til en rekke andre land – et register eller kontrollmekanismer for hvem som bedriver lobbyvirksomhet, og til hvilket formål.
I en undersøkelse av danskenes holdninger, som Maktutredningen har fått utført, sier 60 prosent at det er uklart hvilke interesser politikerne lytter til. Tidligere var det mer åpenhet om hvilke interessegrupper som hadde politisk innflytelse.
I dag, ifølge Bang Petersen, har mange flere aktører kommet på banen. I Maktutredningen kalles de «politiske profesjonelle». Dette er lobbyister i PA-byråer, tenketanker, de store sekretariatene til interessegrupper, kommunikasjonsfolk og selskaper som påvirker den offentlige debatten.
Her kan det legges til at nettopp denne manglende gjennomsiktigheten og åpenheten ikke blir bedre av en globalisert verden, der én ting er EU, men ta for eksempel monsterorganisasjoner som FN (som ikke engang vet hvor mange ansatte de har). Hva blir egentlig bestemt hvor, av hvem og til hvilke formål? Vi kan antakelig bare slå fast at vi blir rundlurt, gang på gang.
Handlingsrom for mindre demokrati
Så har du selve utviklingen i de politiske partiene. I dag brukes det langt mer ressurser på å «utvikle strategi og kommunikasjon» enn de politiske verktøyene for løsninger på utfordringer i eget land, blant annet ved manglende samarbeid i de ulike parlamentene for et felles beste. Det ansettes, også i politisk ledelse i departementene og regjering, kommunikasjons- og spesialrådgivere, det opprettes politiske sekretariater, og det forventes at toppledere i embetsverket har utpreget sans for kommunikasjon og strategi.
– Gruppen av denne typen aktører vokser. De har etablert sin egen klasse eller gruppe i samfunnet, har svært like utdannelser og er i stand til å sirkulere og innta ulike posisjoner på alle sider av bordet, sier Bang Petersen til Berlingske.
Det resulterer igjen i at det både er mindre transparent og tilfeldig hvem som påvirker systemet.
– Det kan være en bekymring for om det krever mer ressurser å påvirke suksessfylt i dette komplekse landskapet. Det er en risiko for at man i dag, i større grad enn før, kan veksle penger til direkte innflytelse, sier Michael Bang Petersen.
En annen utfordringen er at «kjerneinstitusjonene» i stor grad hviler på tradisjoner og normer snarere enn «kald juss». Som et eksempel nevner Bang Petersen at beskyttelsen av danskenes ytringsfrihet ikke er spesielt sterk i Grunnloven. Derfor viser domstoler i dag ofte til EMK (Den europeiske menneskerettskonvensjonen) i slike saker. Og når det gjelder maktens tredeling, utnevnes dommere på papiret av det politiske systemet, som er en blanding av den utøvende og den dømmende makt, men i praksis er det en tradisjon snarere enn en forpliktelse å følge innstillingene fra dommerutnevnelsesrådet (som er ment å beholde en «armlengdes avstand»).
Bang Petersen er også uroet over hva som kan skje hvis det skulle dukke opp en leder i Danmark uten demokratiske ambisjoner. For her «er det ganske mye handlingsrom».
– Det er vanskelig å si hvor stor sannsynligheten for det er. Men i en rekke land har demokratiet utviklet seg bekymringsfullt siden år 2000. Dette kan smitte av på Danmark.
Det kan virke som det «viruset» allerede er i fullt virke, men maktkåte politikere oppdager det ikke før de selv ligger i dødens posisjon.
Den endelige dommen i Maktutredningen om det demokratiske styret vil ikke falle før om noen år, men allerede nå ser professor Michael Bang Petersen en risiko for at det danske demokratiet lar seg påvirke av udemokratiske strømninger.
Og tror noen Norge har sluppet unna? Bare spenn sikkerhetsbeltet, vi står overfor store utfordringer.