Som kjent kunngjorde regjeringen – med Arbeiderpartiet i front – at Norge erkjenner Palestina som egen stat (28. mai 2024). Det var den samme regjeringen som nektet Kong Harald å kondolere Israel etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023. Og en regjering som ikke har hørt hva folkets mening om en slik beslutning er.
Men Palestina er fortsatt ikke en selvstendig stat, selv om propalestinere, godt hjulpet av mainstream media, gjør så godt de kan med å direkte eller indirekte gi sin støtte for anerkjennelse av Palestina, som blant annet har befestet seg med å omtale konflikten som «Israel-Palestina-konflikten». Israel er i konflikt med terrorgruppa Hamas og dens likesinnede, men å anerkjenne dét ville føre til at propalestinere og MSM nettopp måtte fokusere på Hamas. Nå nevnes de knapt.
Ikke bare unngår de nevnte aktører å nevne Hamas, men de tar ukritisk imot informasjonen som Hamas-styrte myndigheter sprer om seg. Det har også vist seg at for eksempel UNRWA har Hamasmedlemmer ansatt, noe FN gjør hva de kan for å dysse ned, mens det i realiteten eksempelvis burde vekke oppsikt at gisler ble holdt til fange nettopp i FN-ansattes hjem.
Propagandakrigen
Så sent som i går slo MSM fast at israelske styrker skjøt og drepte uskyldige sivile palestinere som sto i nødhjelpskø, mange med kildehenvisning til en artikkel i Times of Israel – der det slett ikke var belegg for hva MSM hevdet. Et videoopptak fra Gaza med sårede og drepte palestinere sirkulerte også, men der blant annet BBC i går kveld slo fast at videoen ikke var fra distribusjon av nødhjelp, slik som det ble hevdet:
De som spekulerer i om det er Hamas selv som står bak plyndring av nødhjelp og dreper og sårer sivile, for deretter peke på Israel som den skyldige, skal virkelig finne motstand både hos MSM, FN-organer og en rekke politikere. Nå er det gått så langt at man egentlig ikke engang trenger å nevne Israel, det vil falle de fleste «automatisk» inn at Israel er den «skyldige».
Uten tvil har Hamas vunnet propagandakrigen. Det kan komme til å svi for MSM, men forutsigbart kommer de til å skylde på Israel – «mediene slipper jo ikke inn i krigssonene» er det argumentet man kan forvente. Som om det ville være ansvarlig å slippe noen som helst inn i et terrorangrep med ikkeuniformerte militser.
Propagandakrigen foregår i hele Vesten. Her blir propalestinere bare frekkere og frekkere, og dristigere og dristigere. De har skjønt at de ikke har så mye å tape. Vi rygger unna konfliktene i håp om at det skal roe seg ned, jamfør for eksempel Gaza-aktivistenes oppførsel overfor Frps Sylvi Listhaug. De ble frikjent. Saken er imidlertid anket.
Budskapet som selges inn er at det «bare» er for Israel å ta til vett og forstand. Man nekter å innse at det kun er én part som har noe å vinne på at krigen fortsetter: Hamas. Jo flere døde, sårede, særlig barn og kvinner, jo mer groteske bilder og videoer, jo mer grusomheter, jo bedre for Hamas. Så jævlig rått og kynisk. Akkurat som vi kan forvente av en terrorgruppe.
Men dette skal vi ikke skal diskutere. For det kan være farlig. Vi setter både vår egen og landets sikkerhet i fare. Vesten får med andre ord stadig nye forbudte debatter.
Ytringsfrihet versus sikkerhet
For kort tid siden ble vi oppmerksom på en pågående debatt i Danmark om overnevnte konflikt. Den har fått lederen av Danmarks Sosialdemokratiske Ungdom (DSU), Katrine Evelyn Jensen, til å forfatte – under tvil, som hun selv påpeker – en tankevekkende kronikk hos Altinget.dk. At også Jensen er påvirket av propagandakrigen, idet hun konsekvent omtaler det som Israel-Palestina-konflikten, for nå være, men hun fokuserer nettopp på spennet mellom ytringsfrihet og sikkerhet, eller når prinsipper møter realiteter, og knytter det til de danske skolevalgene som starter januar 2026 for elever fra 8.trinn på ungdomsskolene.
Det hele handler om hvorvidt «Anerkjennelse av Palestina som en uavhengig stat» bør være et tema i skolevalgene, en debatt hun mener foregår på et «altfor unyansert grunnlag».
Mange av oss har diskutert dilemmaene og bekymringene i krokene, men de har ennå ikke funnet en ordentlig plass i den offentlige debatten. Det er et problem. For dette spørsmålet er ikke en nobrainer.
Det handler ikke bare om ytringsfrihet og prinsipper – det har mange flere lag. Hvis vi skal ta det på alvor, må vi snakke om både de prinsipielle aspektene, men også de sikkerhetsmessige og didaktiske dilemmaene det reiser.
Jensen viser til at i prinsippet er DSU enig i at alt skal kunne diskuteres i danske grunnskoler, da nettopp formålet med den offentlige skolen er at den skal utruste elevene til å delta aktivt i samfunnet. Det fordrer også å ta opp vanskelige og kontroversielle saker, hvorpå hun viser til Muhammedkrisen. Hun påpeker at det «er en sentral hendelse i nyere dansk historie, og elevene bør selvsagt være kjent med den i klasserommet». I tillegg bør elevene se Muhammed-karikaturene, slik at de forstår hva som utløste voldelige reaksjoner rundt om i verden.
Så møter prinsippene en nådeløs virkelighet:
PET (det danske sikkerhetstjenesten, min anm.) har vurdert at det kan få alvorlige sikkerhetsmessige konsekvenser dersom vi gjorde det obligatorisk å undervise om Muhammedkrisen.
Farlige fakta
Videre viser Jensen til at nylig holdt «DSU – sammen med Konservativ Ungdom og Jødisk Ungdom – et arrangement ved Københavns Universitet om hva folkemord er i juridisk forstand. Arrangementet krevde imidlertid politiets tilstedeværelse og ransaking av alle deltakerne.» Hun forteller at nestlederen i DSU måtte få hemmelig adresse etter at noen tegnet en jødestjerne i oppgangen hans, fordi han hadde holdt en minnetale i den jødiske synagogen 7. oktober 2024.
Med andre ord; hvordan står det til med sikkerheten til unge mennesker når betente og følelsesmessige tema skal opp til debatt? Hun peker også på en annen utfordring, som de fleste «voksne» gjerne vil holde unna:
For hvis vi skal diskutere «Anerkjenn Palestina som en uavhengig stat» i skolevalgene, må alle synspunkter være til stede. Men jeg tviler på at alle ungdomspolitiske organisasjoner faktisk vil – eller tør – å møte opp på skoler der det er en høy konsentrasjon av elever med en annen etnisk bakgrunn.
Lærer Martin Langdal Topf mener at elevene ikke har den nødvendige kunnskapen til å debattere emnet på et informert grunnlag, og at debatten kan bli en reproduksjon av holdninger som elevene har med seg hjemmefra. Bedre blir det selvsagt ikke av at formatet i skoledebattene gir «omtrent 20 minutter til å diskutere en av verdens mest komplekse konflikter».
Så hva gjør vi? Tar vi tak i de vanskelige debattene under ytringsfrihetens fane eller bøyer vi av i Det Nye Vest-Europa av sikkerhetsmessige årsaker?
Spørsmålet er alt annet enn enkelt, men det er prisen vi må betale for den ikke-bærekraftige innvandringen, der det følger en rekke konflikter med på lasset.
Lukter aktivisme
Det danske Folketingets presidentskap tok i midten av mai beslutningen om å ikke inkludere temaet «Anerkjenn Palestina som en uavhengig stat» for «at skolevalget ikke skulle holdes som gissel av et ekstremt oppildnende politisk spørsmål», har presidentskapet leder Søren Gade (V) fortalt nyhetsbyrået Ritzau.
– Du kan ikke diskutere det spørsmålet ordentlig på 20 minutter, men du kan sette fyr på en klasse på de 20 minuttene, sa Gade.
Han understreket at dette ikke handler om sensur, «fordi skolene kan diskutere det hvilken som helst dag i året».
– I noen klasser vil man kunne diskutere det uten at noe skjer, tror jeg. Men man må også erkjenne at i noen klasser, spesielt kanskje på steder der det er mange med annen etnisk bakgrunn enn dansk, hvor bølgene da kan gå så høyt at det kan være vanskelig for en skolelærer å få klassene til å henge sammen etterpå.
– Det er ikke hensikten. Vi bør gi unge mennesker en opplevelse av demokrati, ikke en frykt for demokrati, fastslo Gade.
Han la til at han har merket seg, som presidentskapets leder, at mange politikere i Folketinget ikke ønsker å gå inn i debatten om Palestina som en uavhengig stat. Og med god grunn, mener han.
– De fleste trekker seg tilbake fra den debatten. Det er ikke mange politikere som deltar i den debatten i det virkelige liv fordi den er så opphetet, sa han.
Den 11. juni skal Gade gjøre nærmere rede for presidentskapet beslutning på Christiansborg. Men det er flere som fortsatt kjemper for å omgjøre den beslutningen.
På Københavns rådhus står et flertall bak et nytt forslag om at «københavnske elever skal få diskutere og debattere hva de vil – og dermed også Israel/Palestina-konflikten».
«Skolevalget handler nettopp om at våre unge skal lære å bruke demokratiet og lære å bruke ytringsfriheten sin», sier Line Barfoed (EL), ordfører for teknologi og miljø i København, til Ritzau.
Tidligere har også blant annet politiske ungdomsorganisasjoner og skoleorganisasjoner kritisert og problematisert forbudet.
Også en rekke skoleledere ved innvandrertette skoler har meldt seg på. I Jyllands-Posten avviste de Søren Gades påstand om at debatten er for opphetet til å kunne diskuteres i klasserommet.
– Det er farligere å få elevene til å holde kjeft. Da risikerer konflikten å bli et reelt problem, sa John Nielsen, rektor ved Nørrebro Park skole i København, hvor omtrent 40 prosent av elevene har annen etnisk opprinnelse enn dansk.
Når man går nærmere inn i denne debatten ser man et tydelig tegn: Det er først og fremst partier på venstresiden som ønsker debatt om «Israel-Palestina-konflikten» (neppe om Israel-Hamas), og det kan man kanskje knytte til at det ikke er en saklig, demokratisk debatt man ønsker, der ulike nyanser kommer frem, men en aktivistisk «debatt». Og da for å tvinge gjennom en legitimering av hvor viktig det er at Palestina blir en selvstendig stat og Israel blir uhyret (sammen med den amerikanske presidenten).
For det er et underlig skue å se at de ønsker en slik debatt velkommen, men henvisning til ytringsfrihet og demokrati, mens mange av de samme er sterkt imot at Muhammedkrisen skal bli tema i skolen? Et argument som for øvrig de røde partiene bruker mot de borgerlige i denne saken, men da med motsatt fortegn.
Tja, hva skal vi kalle det? Hykleri? Vi kan med sikkerhet slå fast at som man reder, så ligger man.