Iranske Lily Bandehy har skrevet godt om de 10.000 islamistene Islam Net vil samle på Youngstorget til fredagsbønn og maktdemonstrasjon for Palestina. Bandehy skriver at det er farlig det som skjer, og med kunnskap om ideologien Islam Net og leder Fahad Qureshi forfekter, så er det ikke en ubegrunnet konklusjon.
Hans «aktivitetssenter» er for å hjernevaske ungdommen, indoktrinere dem i den verste konservative islamistiske ideologien, og kanskje også for kamptrening.
Vi ser økt hat og vold mot homofile og jøder. Vi ser skoleungdommer som ikke vil hilse på motsatt kjønn. Alt dette er ikke nok. Nå krever han til og med å bestemme over Oljefondet, skattepengene og utenrikspolitikken.
Han sier: «Vi krever at den norske stat trekker Oljefondet ut av Israel, og at de fordømmer dette folkemordet klart og tydelig.»
Ordet «vi krever» fra Fahad Qureshi, med vår kjennskap til ham, bærer også en trussel mot den norske staten.
Men det er ikke underlig at Islam Net framsetter krav. Den salafistiske organisasjonen har det med å få kravene sine oppfylt i Norge – til tross for utsagn som «Dødsstraff for frafall fra islam bør bare skje under spesielle omstendigheter» og egne bekreftelser på at deres ideologi styres av en ledende ekstremist som nektes innreise i flere land.
Å samle 10.000 mann har Islam Net klart før. Vi skrev om det – og om ideologien Islam Net forfekter – i denne saken:
Denne gang skal det mobiliseres for Palestina. Igjen, må vi tillegge, for forakten for jødene var uttalt også forrige gang de samlet seg. Og på mange måter må man kunne argumentere for at Islam Nets tilnærming er ærlig. De foretrekker sharia, akkurat slik Hamas gjør det.
Det vil si; helt ærlig er de dog ikke. Straks de møter kritikk – som den kritikken de fikk av Bandehy – inntas en form for sofistikert offerrolle. Anklager om konspirasjonsteorier og islamofobi sitter løst. Det hele pakkes inn i de vestlige demokratienes språk. Qureshi med flere har et motsvar i Nettavisen som viser til fulle hvordan taktikken ser ut.
Dette er ikke kritikk av religion – det er demonisering av en minoritet. Og det er livsfarlig i et samfunn hvor hatkriminalitet mot muslimer allerede er sterkt økende.
Det er nettopp dette MENA Research Center denne måneden har advart mot.
Uten et fast, koordinert svar risikerer Europa å miste sitt sikkerhetsfotfeste – ikke gjennom panikk, men gjennom lammelse. Islamisme i 2025 er mer subtil, mer digital og ideologisk mer raffinert enn noensinne – men ikke mindre farlig.
Islam Net vet godt hva de gjør. De demonstrerer makt.
De nyttige idiotene – også de i tusentall – samler seg derimot i ren og skjær ideologisk fantasi.
No Pride in Genocide
Palestinakomiteen i Norge, i samarbeid med organisasjonen Salam, annonserer sin deltakelse i Oslo Pride 2025 med parolen «No Pride in Genocide» og inviterer til en paradeseksjon som kombinerer støtte til Palestina-saken med skeiv aktivisme. Arrangementet, som ifølge komiteen samlet over 5.000 deltakere i 2024, har som mål å være en «kraftfull stemme» mot det de beskriver som Israels okkupasjon, apartheid og folkemord.
På Facebook ligger invitasjonen, der Pride-flagget og Palestina-flagget er kombinert, og det oppfordres til å ta med «palestinske flagg, kuffiyeh og skeive flagg. Husk vann og solkrem. Lag bannere; for eksempel med slagord som: ‘Queers for Palestine'».
Queers for Palestine, der altså, mens å være skeiv på Gaza er med livet som innsats, ganske enkelt fordi Hamas er sharia-styrt. Det er et absurd tankefoster, et teater uten noen som helst forbindelse til virkelighetens verden, men Palestinakomiteen – og Salam – evner altså å mobilisere 5.000 personer som er med på forestillingen.
– På 70-tallet var det hipt å støtte Mao, FNL og sånn. I dag er det regnet som øverste hylle å hylle folk med genocidale synspunkter og gå rundt med symboler man ikke skjønner en dritt av. Skjønner de at folk i MØNA blir indoktrinert til å hate jøder før de er ferdig med morsmelken? Nei. At småbarn drilles i stridsteknikk med lekevåpen i barnehagen? Nei. At skolebarn blir drillet til hat vi i Norge ikke har sett maken til? Nei. Og hvem kan vi takke for det? Våre egne ledere og media som lar seg forføre til å fremme denne ondskapen. For det er ondskap vi snakker om. Et hat noen trodde druknet i sitt eget blod i ruinene av Tyskland i 1945, kommenterte en venn jeg snakket med i går.
Palestinakomiteens parole «No Pride in Genocide» og deres anklager om Israels «folkemord» og «apartheid» må sees i lys av terrorangrepet 7. oktober 2023, utført av Hamas og andre palestinske grupper.
Angrepet, som drepte over 1.200 israelere, inkludert sivile, og tok over 250 gisler, var preget av ekstrem vold, inkludert drap, voldtekter og kidnappinger. At terroristene ropte «yahood» (et nedsettende begrep for jøder) og uttrykte virkelig, glødende rasistisk intensjon om etnisk rensning, er rapportert i vitnesbyrd fra overlevende og videoopptak av palestinerne selv. Disse handlingene indikerer en klar intensjon om å maksimere skade på jødiske sivile, noe som burde vært tolket som genocidale handlinger i henhold til FNs definisjon av folkemord, som inkluderer intensjon om å ødelegge en gruppe helt eller delvis. Det var jo det de ville.
Palestinakomiteens arrangement nevner ikke Hamas’ angrep eller dets konsekvenser med et ord. Ved å fokusere utelukkende på Israels respons – som de kaller «folkemord» – ignorerer de konteksten som utløste Israels militære operasjoner i Gaza. Dette inkluderer Hamas’ bruk av sivile, både personer og områder, som skjold, noe som kompliserer Israels forsøk på å målrette militante uten sivile tap.
Men verst er kanskje påstanden om at skeiv kamp og kamp for fritt Palestina er to sider av samme sak. Det er så selvmotsigende at det er utrolig at det går an å få mennesker med på stille seg bak det.
Tortur og henrettelser
Homofile lever under betydelig press i arabiske områder, særlig i Gaza, der både holdninger og Hamas’ styre skaper et fiendtlig miljø. Åpen homofili er risikabelt, og mange lever i skjul. De risikerer vold, tortur og i verste fall dødsstraff.
Det mest kjente tilfellet er henrettelsen av Mahmoud Ishtiwi, en høytstående Hamas-kommandant, i 2016. Hamas anklaget ham offisielt for «atferdsmessige og moralske overtredelser» (arabisk: تجاوزاته السلوكية والأخلاقية), en eufemisme for homofili. Dokumenter funnet av Israel i 2024 bekrefter at anklager om homofili var en del av saken. Ishtiwi ble torturert og skutt – på mistanke om homofili. Tanken på at han kunne gått rundt med regnbueflagg er utopisk.
Dokumenter funnet av Israel i Gaza viser at Hamas driver med «moralkontroll» – de listet 94 medlemmer anklaget for ulike overtredelser, inkludert «homoseksuelle samtaler» og «sodomi», ofte basert på anonyme tips. Noen av disse ble også torturert og/eller henrettet, uten at antallet er kjent. Så kan man i tillegg tenke at dette er «deres egne», mens kontrollen av og behandlingen av sivile er som kjent enda verre. Hva i all verden er det Palestinakomiteen tenker de oppnår ved å late som om den ikke-eksisterende staten Palestina er en slags havn for homofile arabere?
Hamas har blitt kritisert av Amnesty International og Human Rights Watch for utenrettslige henrettelser, tortur og urettferdige rettssaker, inkludert mot personer anklaget for «samarbeid» eller moralske overtredelser. Disse sakene mangler ofte gjennomsiktighet, og tilståelser kan være fremtvunget gjennom tortur. Det deles verken ut flagg eller vannmeloner, derom hersker ingen tvil.
En kjent allianse
Det som foregår i hovedstaden gir et underlig tidsbilde, fordi det rent faktisk er umulig å skille sittende regjerings politikk fra både salafistene og Pride-aktivistene som demonstrerer for Palestina. I Oslo er det nå helt legitimt å fronte sharia, helt legitimt å ønske Palestina fra elven til havet med alt det impliserer for jødene i Israel, det er sågar legitimt å fronte det iranske regimet.
Den gamle AKP(m-l)-aktivisten Trond Ali Lindstad flagger mullaregimets flagg i hovedstaden. Han trenger verken skamme eller skjule seg, dette er åpenbart helt akseptert. En av Norges første konvertitter og en av grunnleggerne av den humanitære organisasjonen NORWAC, med utstrakt arbeid i Palestina gjennom årtier, velger seg altså det regimet som støtter og finansierer terror. Så overraskende er det ikke, han fikk regimets «menneskerettighetspris» i 2018 – en pris basert på akkurat de samme «menneskerettighetene» som sittende regjering forfekter i dag, der man enkelt hopper bukk over både terror, tortur og henrettelser.
Det er vanskelig å se hva som skiller Norge i dag fra Iran i 1979. Alliansen mellom islamister og marxistleninister er like tydelig – og sittende regjering og medier spiller aktivt ball med dem.
Når man ser 10.000 salafister med bønneteppe og 5.000 nyttige idioter med fantasiflagg og bannere med «Queers for Palestine» samtidig, er det verdt å minnes hvordan denne alliansen oppsto. Akkurat som nazismen, trengte den sovjetiske kommunismen støtte fra arabiske muslimske land. Vi kan gjengi Pierre Rehovs ord:
I 1964 hadde tanken om et palestinsk folk – noe som inntil da var utenkelig – blitt avfødt i tankene til Yasser Arafat og Egypts president Abdel Gamal Nasser – med hjelp av sovjetiske KGB. Målet var ikke å tilby uavhengighet og velstand til et folk, men å snu verdensopinionen mot Israel. Det tok tid – men det fungerte.