6. mai skulle kristendemokraten Friedrich Merz klappes frem i det tyske parlamentet som landets neste kansler, men det ble en heller pinlig affære. For da stemmene ble talt opp viste det seg at Merz ikke hadde det nødvendige flertallet. Etter noen timer – og antakelig med samtaler på bakrommet der nye lovnader ble lagt på bordet – klarte Merz å ro det i land, men det var nok ikke denne starten verken Merz eller regjeringen han står i spissen for, den borgerlige unionen CDU/CSU og sosialdemokratene (SPD), hadde sett for seg.
I løpet av Merz-regjeringens første døgn ble det tatt grep om innvandringspolitikken. I den tyske avisen Bild lød overskriften «Historisk: Denne signaturen avslutter Merkels grensepolitikk!»
Det er tydelig at mange har vært frustrert over eks-kansler Angela Merkels åpne grenser, og derfor har sett frem til å få lov og orden i eget hus.
Det «historiske» det vises til er et brev som den føderale innenriksminister Alexander Dobrindt (CSU) har signert. Brevet er stilet til sjefen for det føderale politiet, hvor det blant annet lyder:
Jeg trekker herved tilbake den muntlige instruksen gitt til presidenten for det føderale politihovedkvarteret 13. september 2015.
Bild kommenterer at det «høres ufarlig ut», men understreker at det er det ikke. For «Dobrindt har dermed beordret intet mindre enn asylstopp ved alle tyske landegrenser».
Dermed er paragrafen som Merkel suspenderte gjeninnført:
Anvendelsen av bestemmelsen i paragraf 18 paragraf 2 nr. 1 i asylloven innebærer at asylsøkere kan nektes innreise når de reiser inn fra en trygg medlemsstat.
Tvunget seg frem
Man må nesten smile av Bilds begeistring:
Vanskelig å tro: Et enkelt brev er nok! Og lov og orden hersker igjen ved Tysklands grenser!
Vi kan nok være enig med Bild at det er «vanskelig å tro», for det er dessverre nok av konvensjoner og internasjonale avtaler som kan stikke kjepper i hjulene for en restriktiv innvandringspolitikk. Her spørs det hvordan EU-kommisjonen vil reagere, selv om det er på det rene at for land som er med i Schengen-samarbeidet gjelder Dublin-avtalen. Den bestemmer hvilket land som har ansvar for å behandle asylsaker. Der skal man – som hovedregel – søke asyl i det første landet en kommer til.
Den tyske regjeringens valg er heller ikke godt nytt for Europas yttergrenseland, der presset etter all sannsynlighet vil øke.
I tillegg til å gjeninnføre gjeldende asylparagraf har Dobrindt instruert det føderale politiet om å styrke grensekontrollen og øke antallet avvisninger av «ulovlige innreiser». De nærmere 11.000 grensevaktene er blitt forsterket med 2.000-3.000, ifølge Bild.
Dette er i tråd med noe av hva kansler Merz lovet i valgkampen, og som har tvunget seg frem i Tyskland da konsekvensene av Merkels innvandringspolitikk er blitt fatale, men også fordi det politisk forhatte innvandringskritiske AfD får en stadig større velgerskare i Tyskland. Den tyske etterretningstjenesten har for øvrig nylig stemplet AfD som «en høyreekstrem organisasjon», som kan bety at partiet blir forbudt. Demokratiet i Tyskland står med andre ord ikke veldig støtt. Det har kanskje begynt å gå opp for det føderale kontoret for vern av grunnloven (som er etterretningstjenestens navn), for de ønsker ikke å offentlig omtale AfD som høyreekstrem – i alle fall ikke foreløpig. En slik stempling ville også satt Merz og regjeringen i en vanskelig politisk situasjon. Å forby det største opposisjonspartiet vil mildt sagt ikke se særlig pent ut.
Og for å forhindre at AfD, som var nest største parti ved valget, fikk noen politisk makt, har man altså dannet denne regjeringen med en koalisjon av borgerlige og sosialdemokrater.
Grensekontroller
Selv den avgåtte kansler Olaf Scholz (SPD) innså at en mer restriktiv innvandringspolitikk var sterkt ønsket i Tyskland, og innførte grensekontroller.
Fra oktober 2023 skal grensene til Polen, Tsjekkia og Sveits vært kontrollert, samt stikkprøve kontroller ved den tyske-østerrikske grensen. Videre heter det at fra september i fjor utvidet Tyskland grensekontrollene som var på plass i øst og sør med grensene mot Danmark, Nederland, Belgia og Luxembourg.
Dette høres kanskje bedre ut enn det er, for jeg har nylig passert Tyskland i bil uten å se snurten av noen kontroll på grenseovergangene (det kan jo kanskje gjøres på mer tekniske måter enn fysisk tilstedeværelse). Når man kjører gjennom Europa skal man heller være påpasselig for å få med seg at en har krysset noen landegrenser.
Men det føderale politiet rapporterer at 33.406 såkalte uautoriserte innreiser ble forhindret i perioden september 2024 til utgangen av april i år.
Ifølge Bild inkluderer dette:
- 21.393 personer som ble avvist eller presset tilbake ved grensen eller i forbindelse med ulovlig grensepassering.
- 1.247 personer som allerede hadde et innreiseforbud til Tyskland og som dermed ble forhindret i å ta seg inn.
- 835 smuglere ble midlertidig arrestert.
- 4.723 ytterlige arrestordrer ble utført.
- 600 personer ble identifisert som utenlandske ekstremister og islamister.
Utvilsomt vil den nye tyske regjeringen forsøke å forhindre asylsøkere å ta seg til Tyskland, men det blir neppe så enkelt som Bild ser ut til å tro. Og selv om man skulle klare å redusere problemene ved at færre får ta seg inn, så har en nok av problemer med dem som allerede er kommet. Hvordan skal en klare å få ordnet opp i det? Bare begrepet repatriering får jo mange opp i det røde feltet.
Skrot dagens asylsystem
Frode Forfang, tidligere UDI-direktør, har en mer realistisk tilnærming. Hans hovedbudskap er å vrake hele dagens asylsystem.
– Jeg mener at den ubetingede retten til å søke asyl bør skrotes. Men det er fortsatt viktig at flyktninger kan få en nødhavn, men den bør være i nærheten av der de flykter fra.
Dette er fornuftige ord fra en med lang fartstid med asylsaker, men det kommer lovlig sent. Ifølge Forfang var det folkevandringskrisa utløst i 2015 som ble en øyeåpner for han. Det forteller i seg selv hvilken tilbøyelighet man kan ha for å overse den urett som ikke rammer en selv hardt nok. Først da tusenvis av asylsøkere kom på (eller med) sykler over Storskoggrensa i Finnmark fra Russland, gikk det smertelig opp for oss at vi ble første Schengen-land og det endte i kaos.
Forfang påpeker at han enda ikke vet om dette var et russisk hybridangrep, men det er å anta at han skjønner at Putin ikke hadde latt dette skje uten sitt samtykke.
Det som antakelig var øyeåpneren var at norske utlendingsmyndigheter (og en del politikere) skjønte at dette var personer som ikke var flyktninger, og som vi ikke kom til å bli kvitt – nettopp på grunn av de nærmest endeløse rettighetene asylsøkere har. Asyl- og flyktninginstituttet ligger nå så tett opp til hverandre, og det går, som vi har sagt så mange ganger før, ikke minst ut over reelle flyktninger.
Og denne ubetingede retten til å bare kunne si «asyl» og dermed ha rett på å få sin søknad behandlet – og hvor det kan klages og klages på eventuelle avslag, typisk godt hjulpet av tårevåte historier i gammelmediene – er det på toppen av det hele mottakerlandet som må bevise at vedkommende har rett eller ikke på asyl. Asylsøkerne selv er ikke pålagt mange plikter. Dertil kommer «retten» til familieinnvandring, selv for dem som har fått opphold som såkalte enslige mindreårige asylsøkere.
Når Forfang tar til orde for at retten til asyl kun skal gjelde i det første tilstrekkelig trygge landet asylsøkeren kommer til, er det også verdt å merke seg at han sier «tilstrekkelig trygt». For det er de færreste land som kan skilte med en slik trygghet som vi, i alle fall så langt, har hatt i Vest-Europa. I Øst-Europa har man med sin nære historie satt foten ned for ikke-vestlig innvandring – til EU-kommisjonens fortvilelse. Men uansett trusler og sanksjoner fra EU så har østeuropeiske land stått på sitt, og de har jo også sett hvordan det går med oss i vest og nord.
Forfang mener at hans mening om å skrote asylsystemet er «definitivt kontroversielt», men der tror jeg han tar feil. Det var kontroversielt for 15-20 år siden, men nå begynner konsekvensene av den ikke-bærekraftige innvandringen å bli så åpenbar at det fremstår mer kontroversielt å mene at vi skal fortsette med et system som ikke på noen måter fungerer. Så har nok Forfang rett i «at tiden er mye mer moden for å diskutere det nå», her må man imidlertid få en rekke politiske partier – og pressen – med på laget. Og EU må konfronteres.
– Innvandring kan ha mange positive sider ved seg hvis den er styrt og regulert. Det som er blitt stadig tydeligere for meg, er at asylordningen representerer det motsatte, sier Forfang.
Helt riktig, men det burde være nok snakk nå – det er handling vi trenger.