Nordmenn er et ekstremt konsensusdrevet folk, preget av en dyp tillit til autoriteter og en kollektiv trang til å være enige. Enten det gjelder klima, innvandring eller økonomisk politikk, er det en tydelig forventning om at alle skal trekke i samme retning. Denne konsensuskulturen har sine styrker, som sosial stabilitet og effektiv gjennomføring av politikk, men den har også en mørk side.
David Horowitz tilskrives sitatet «Inside Every Progressive Is A Totalitarian Screaming To Get Out», og eksemplene han har brukt er mange, men der essensen er at progressive ofte skjuler en trang til å kontrollere og undertrykke, mens de på overflaten har idealer om rettferdighet og likhet.
Horowitz har brukt dette uttrykket i flere av sine arbeider og offentlige opptredener, som i boken The Enemy Within: How a Totalitarian Movement is Destroying America (2021). Han argumenterer for at progressive politikere, gjennom identitetspolitikk og økende statlig kontroll, viser totalitære trekk som minner om regimer han selv kritiserte som ung aktivist. For eksempel peker han på «cancel culture» og presset for å innføre strenge reguleringer på språk og tanker som tegn på at progressive egentlig ønsker å undertrykke dissens, noe han anså som uforenlig med et fritt samfunn.
Et eksempel er politikere som inngår avtaler med teknologiselskaper om å moderere innhold, slik vi en rekke ganger har påpekt rammer «uønskede» stemmer – som oss i HRS – fordi vi pålegges algoritmer som gjør at vi får liten spredning i sosiale medier. Baksiden av denne ytringskontrollen er at folk ikke trenes i å lytte til ulike perspektiver og argumenter, og verre: At stadig flere kvier seg for å ytre noe annet enn det politikerklassen nikker til.
Fordømmelse
I Norge manifesterer frykten seg ofte som en sosial angst for å bli utstøtt. Å utfordre konsensus, enten det er å stille spørsmål ved Norges påfallende aggressive politikk mot Israel eller å kritisere asylpolitikken, kan føre til utstøting fra det «gode selskap». Dette skaper en selvsensur som begrenser den frie debatten. Samtidig er det en form for indoktrinering i spill: Gjennom oppvekst, utdanning og media internaliserer nordmenn verdier som likhet, tillit til staten og kollektiv ansvarlighet. Disse verdiene er ikke i seg selv negative, men når innholdet politikerne legger i disse begrepene blir ukritisk akseptert som den eneste sannheten, blir de en form for mental ensretting. Resultatet er et samfunn der avvikende meninger ofte møtes med fordømmelse i stedet for nysgjerrighet.
Man kunne enkelt registrere hvordan det ser ut i gårdagens Debatten på NRK, der en samlet politikerstand fra høyre til venstre side mener det er riktig å sanksjonere det eneste demokratiet i Midtøsten. Sylvi Listhaug påpekte at Israel er et demokrati som har fiender på alle kanter og at Hamas er en terrororganisasjon som kunne stoppet krigen ved å legge ned våpnene, men i det ekstreme konsensuset om at landet under Netanyahu går for langt, ble selv Frp-lederen stående å nikke til stemmene som ropte om «folkemord» og «gjøre mer» og «brudd på folkeretten», og viljen til å trekke norske investeringer ut av det påståtte «folkemordet» var kollektiv.
I Norge tror de fleste at den eneste propagandaen vi som samfunn utsettes for er den amerikanske og russiske. Vi er langt mer blinde for den pro-islamske, pro-palestinske propagandaen som gjennomsyrer hele den norske politikerklassen og påfølgende samfunnet.
Propaganda gir kontroll
Vi har påpekt det tidligere, og det er verdt å gjenta. Propaganda fungerer ikke slik folk tror.
Det går knapt en dag uten kommentarer og artikler der kloke hoder avslører livsfarlig propaganda, skal man tro mediene. Den russiske og amerikanske propagandaen veller over samfunnet, og jakten på trumpister og putinister foregår for fullt. En etter en avsløres de, og nåde den som prøver å ødelegge for folkesporten. Det holder at man har sagt noe spøkefullt eller forsøkt å nyansere framstillingen av samtiden.
Historisk sett vet man at det ikke er slik propaganda fungerer. Propaganda utnytter tillit og følelser. Propaganda er effektiv fordi den ofte kommer fra kilder vi stoler på – myndigheter, medier, religiøse ledere eller samfunnets normer. Den appellerer til følelser som frykt, stolthet eller rettferdighetssans, noe som gjør det vanskelig å stille kritiske spørsmål. For eksempel kan et budskap om felles verdier eller beskyttelse mot en « trussel» føles berettiget, selv om det bygger på løgner eller forvrengninger. Når man er inne i dette, oppleves det som sannhet, og alternative perspektiver kan virke fremmede eller fiendtlige.
Historien viser hvordan frykt og indoktrinering har vært kraftfulle verktøy i autoritære regimer for å oppnå konsensus og undertrykke dissens. Et tydelig eksempel er Nazi-Tyskland. Gjennom propagandaapparatet til Joseph Goebbels ble befolkningen indoktrinert til å akseptere nazistenes ideologi om raseoverlegenhet og nasjonal enhet. Samtidig ble frykt brukt som et våpen: Gestapo og andre sikkerhetsorganer skapte et klima der folk fryktet for livet sitt dersom de motsatte seg regimet. Det var nettopp kombinasjonen av indoktrinering – gjennom skoler, Hitlerjugend og massemedia – og frykt for represalier som sikret Hitlers kontroll over det tyske folk.
Et annet eksempel er Sovjetunionen under Stalin. Stalin brukte frykt som et politisk verktøy gjennom de store utrenskningene på 1930-tallet, der millioner ble fengslet eller henrettet for påstått «kontrarevolusjonær» virksomhet. Samtidig ble befolkningen indoktrinert gjennom statskontrollerte medier, skolesystemet og kommunistpartiets propaganda, som glorifiserte Stalin som en ufeilbarlig leder. Historikeren Anne Applebaum påpeker i sin bok Gulag: A History (2003), at denne doble strategien – frykt for straff og indoktrinering gjennom ensidig informasjon – gjorde det nesten umulig for vanlige borgere å tenke selvstendig eller ytre motstand.
Usunt demokrati
Norge er ikke et autoritært regime, og sammenligningen med Nazi-Tyskland eller Sovjetunionen er ikke ment å likestille situasjonene. Men historien viser at frykt og indoktrinering, når de brukes til å skape konsensus, sjelden er et kvalitetsstempel i et demokrati. Historien viser også hvor raskt samfunnet kan endres i totalitær retning.
I et konsensusstyrt samfunn som Norge, hvor det er sterk forventning om enighet, blir den aggressive jakten på å «ta» meningsmotstandere et effektivt propagandaverktøy. Dette skjer fordi avvikende meninger ofte oppfattes som en trussel mot den kollektive harmonien, og å diskreditere eller utstøte dissentere forsterker majoritetens ståsted. De som stiller kritiske spørsmål raskt bli stemplet som «rasister» eller «tilhenger av folkemord», selv om deres standpunkt er nyansert. Den sosiale utstøtingen forsterker konsensus gjennom en form for sosial straff, og meninger forflyttes stadig lenger inn i folden.
Et sunt demokrati krever mangfold av meninger, robust debatt og toleranse for dissens – ikke en ensrettet enighet som undertrykker alternative perspektiver. Når nordmenn frykter sosial utstøting for å ytre upopulære meninger, og når samfunnet indoktrinerer en bestemt moralsk eller politisk «sannhet» gjennom ensidig formidling, svekkes den demokratiske samtalen. Det er ingen tvil om at den norske demokratiske samtalen er på feil spor.