I en serie på sju innlegg på Facebook filleristet professor Benedikte Moltumyr Høgberg Stortinget, som før påske hadde endt opp med flertall i første votering for å vedta en lov som undergraver de demokratiske prinsippene i Grunnloven og gir regjeringen makt til å handle suverent. Vi omtalte både innleggene og de mulige konsekvensene i saken En farlig drøm om en FN-ledet verdensorden. Debatten gikk varmt på Facebook mens de store mediehusene satt stille, og plutselig snudde først den ene, så den andre av stortingspolitikerne.
Pressesjef i Fornybar Norge, Thor Egil Braadland, beskrev det godt – på nettopp Facebook.
Norge er nå i en situasjon hvor et facebook-innlegg snur flertallet mellom første og andre gangs votering i Stortinget. Det er oppsiktsvekkende, imponerende – og ganske pinlig.
Oppsiktsvekkende, fordi det er veldig sjelden at en sak faller på andre gangs votering i Stortinget. Jeg kan ikke huske sist det skjedde, om noen gang.
Imponerende, fordi det viser hvor mye makt én person kan ha, om hun bare har riktig timing, god formuleringsevne og riktig publikum.
Men mest av alt pinlig for hva slags kvalitet det er på saksbehandlingen i noen av partiene. Sp er i en særstilling, fordi de har vært med og laget loven mens de var i regjering, og de stemte ja første gang, nå stemmer de mot den. Frp har vurdert loven, diskutert den på interne møter og selvstendig grunnlag, og sagt ja til den – nå sier de nei til den. Det samme gjør KrF.
Det store spørsmålet jeg sitter med, er: Hva i all verden er det de holder på med, hva er det Sp, KrF og Frp holder på med, når slike sprett styrer behandlingen av noe av det viktigste og mest alvorlige Stortinget behandlet – en lov om hva som skjer når Norge havner i en krisesituasjon?
Fordi enten visste de hva de gjorde første gangen, og så snur de av åpenbare populistiske årsaker. Eller så visste de ikke hva de gjorde første gangen.
Ingen av delene tillegger disse partiene særlig ære.
Det er ikke ofte jeg drar fram sitater, men denne gang gjør jeg et unntak. Kort oppsummert er det Braadland skriver essensen i psykologiprofessor Jordan Petersons kjente sitat: “If you think tough men are dangerous, wait until you see what weak men are capable of” – Hvis du tror tøffe menn er farlige, vent til du ser hva svake menn er i stand til. Svake menn – og svake kvinner, må tillegges.
Det våre stortingspolitikere er svake på, er det mest essensielle politikere må kunne: Å tenke klokt og å foreta risikovurderinger med folkets beste i bakhodet. Man er ganske enkelt svak om man ikke evner dette, men på Stortinget sitter de likevel.
Risikovurdering
For det er faktisk slik at hver gang en lov ønskes vedtatt, må det vurderes hvordan samme lov ville kunne brukes mot deg selv eller mot noe og noen du bryr deg om, dersom mennesker med onde hensikter eller maktvyer fikk regjere med den foreslåtte loven i hånd. Tilsynelatende har et nær samlet Storting, kun med unntak av småpartier, glemt denne viktigste av alle politiske øvelser. Voteringen så slik ut før de fikk tenkt seg om, der professor Høgbergs betimelige historiske påminnelse fikk dem til å snu:
Den 23. mars 1933 fikk Hitler ekstraordinære fullmakter fra Riksdagen. Disse var inntatt i «Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich» (engelsk: «Law to Remedy the Distress of People and Reich»). Da Hitler ba om å få de ekstraordinære fullmaktene i en tale samme dag, lovet han særlig tre ting – at fullmaktene skulle brukes til det beste for folket, at terskelen for å anvende fullmaktene uansett var høy, og at fullmaktene ville representere demokratiets vilje. Han lovet blant annet (engelsk oversettelse):
«The Government will only make use of this authorization insofar as this is requisite for the implementation of vital measures.»
Han argumenterte for at i krisesituasjoner er det vanskelig for regjeringen å skulle bruke tid på å forhandle med Riksdagen. I stedet skulle fullmakter fra Riksdagen sørge for demokratisk forankring og Riksdagen skulle absolutt ikke spilles utover sidelinjen:
«On the contrary: it reserves the right, for the future as well, to inform the Reichstag of its measures or to obtain its consent.»
Riksdagen skulle altså informeres – meddeles – om de tiltakene regjeringen ville iverksette med hjemmel i de ekstraordinære fullmakter.
I denne perioden var det særlig to tyske statsrettsprofessorer som var toneangivende. Carl Schmitt og Hans Kelsen. Begge mente – pussig nok – at flertallsviljen var suveren og at så lenge avskaffelsen av demokratiet skjedde med folkeflertallet i ryggen, så var avskaffelsen lovlig og demokratisk. Men der Schmitt var tilhenger av ekstraordinære fullmakter til regjeringen var Kelsen av jødisk herkomst og kritisk til Hitler.
En knapp måned etter at fullmaktsloven ble vedtatt i 1933 fikk Kelsen sparken som professor og måtte flykte fra landet. To måneder senere forbød Hitler andre politiske partier. Og dommere måtte sverge troskap til landets fører for å beholde sine stillinger, oppsummerte Høgberg.
Det er dette som er svaret på risikoanalysen. Der professor Høgberg husker risikoformelen, slik de aller fleste av oss andre også husker den fra andre klasse i videregående skole, har et nær samlet Storting glemt den.
Formelen er like enkel som den er nyttig: sannsynlighet x konsekvens = risiko. Den brukes som følger, skjemaet hentet fra Nasjonal digital læringsarena.
Hvor sannsynlig er det at loven faller i hendene på en fremtidig kjip regjeringsleder? Det må antas å være verken «meget usannsynlig» eller «meget sannsynlig», og da lander man på «sannsynlig». Hva slags konsekvens ville det hatt dersom det skjedde? Som Høgberg viser med det historiske eksempelet, så er «stor konsekvens» eneste mulige svar. Ergo lander man på rød sone, «høy risiko, tiltak NÅ» – altså at et stemmegivingen i første votering skulle vært helt omvendt av hva den var. «Høy risiko, tiltak NÅ» betyr at «nei» er eneste riktige svar i et fungerende demokrati der lovgivere bryr seg om folket de er satt til å styre landet for.
Tydelig autoritært
Braadlands påpekning er betimelig: «Fordi enten visste de hva de gjorde første gangen, og så snur de av åpenbare populistiske årsaker. Eller så visste de ikke hva de gjorde første gangen. Ingen av delene tillegger disse partiene særlig ære.»
Spørsmålet koker altså ned til hvorvidt politikerne visste eller ikke visste, der svarene i begge tilfeller er så lite betryggende at uttrykket å velge mellom pest eller kolera er passende å ta i bruk.
Nå har alle utenom Arbeiderpartiet snudd om forslaget, og ønsket å utsette behandlingen. Det i seg selv er interessant. Det var opprinnelig Sp som framsatte lovforslaget i koalisjonsregjering med Ap, men med Ap i førersetet alene, snur Sp, mens Ap blir stående med ønske om å innføre loven som gir regjeringen ekstraordinære fullmakter.
Det er slik at de aller fleste tilbud velferdsstaten har bygget opp, er basert på verst tenkelig scenario. Politiet er ikke tildelt ressurser fordi samfunnet håper at det skal være mange kriminelle, politiet er bygget opp for å ta hånd om de kriminelle fordi konsekvensen av hva de gjør er så alvorlig. Det bedrives ikke massiv forskning på kreft fordi velferdsstaten liker kreft, det brukes ressurser fordi det verste skjer for noen, og da skal vi være best mulig rustet til å ivareta de kreftsyke. Det handler om å bruke kunnskap, utvikle kunnskap og sette inn ressurser på de områdene der sannsynlighet for at noe skjer x konsekvensen av at det skjer = risiko som må adresseres i form av tiltak.
Når lover ikke lages på samme måte, har samfunnet et problem. Og det er enten et utslag av politikere med manglende kunnskap eller politikere med autoritære vyer, og ingen av de alternativene er gode for deg og meg. Foretar man en risikoanalyse av selve denne tilstanden blant dem med mest makt, havner man også i rød sone: Noe må gjøres, der dette «noe» består i enten å bekjempe autoritære tendenser eller heve kunnskapsnivået hos dem som sitter med styringsmakt, og høyst sannsynlig er det behov for en kombinasjon av begge tiltak som er riktig svar.
Oppførselen politikerne har vist i lovsaken peker i retning av at Ap besitter politikerne med mest autoritære tendenser, for ingen skal beskylde statsminister Jonas Gahr Støre, utenriksminister Espen Barth Eide eller finansminister Jens Stoltenberg for å mangle kunnskap om eller interesse for politikk. De tre utgjør, enten man liker det eller ei, det strategisk dyktigste trekløveret på Stortinget, og disse stiller seg altså – med resten av partiet bak seg – fortsatt på positiv side til lovforslaget. Når de vet hva de gjør, er det ikke lenger et spørsmål om hvorvidt det handler om kunnskapsløshet eller manglende engasjement. Når de med viten og vilje vil gå i autoritær retning, er det fordi de er autoritære – som påpekt av professor Høgberg er det langt mer autoritært enn hva Trump foretar seg på andre siden av dammen.
At resten av Stortinget i stor grad er fylt av oppdrettspolitikere med mangelfullt kunnskapsnivå kamuflert bak innlærte talepunkter, illustrereres til fulle av at de lar seg overbevise når noen med reell historisk, politisk og faglig kunnskap, professor Høgberg, mater dem med teskje. Ikke nødvendigvis fordi de forstår mer etter advarslene professoren kom med, men fordi de frykter å bli upopulære – altså populisme i sin reneste form, slik pressesjef Braadland foreslo.
Vi kan avslutte med et avsnitt av saken Flere politikere burde ganske enkelt valgt korps: for mens Arbeiderpartiet seiler i medvind på meningsmålene, samtidig som de åpenbart ønsker en mer autoritær framtid, er det ingen opposisjon som reelt sett kan holde dem i ørene.
Partistyre og nominasjon
Du har kanskje gjort deg en tanke eller to om at det er merkelig at karrierepolitikere på Stortinget er så dårlig utdannet og i så stor grad mangler både erfaring fra og kunnskap om samfunnet de er satt til å styre. Om du har gjort deg slike tanker er det ikke rart, for listen over politikere som ikke forstår de enkleste regler om alt fra pendlerboliger til aksjehandler og plagiat, er etter hvert fryktelig lang. Hvordan alle disse menneskene likevel kunne nå til topps i politikken, handler i stor grad om det Carl I. Hagen redegjorde for i Stortinget 10. januar 2023: – Vi har ikke et folkestyre, vi har et partistyre i Norge.
– Det hevdes at vi sitter her fordi vi er folkevalgte, men det korrekte er at vi er valgt av et nominasjonsmøte i et politisk parti, sa Hagen.
Det har han unektelig rett i, og selve organiseringen av det indirekte folkestyret gjør det mulig at en rekke mennesker som neppe ville nådd opp dersom folket valgte direkte, likevel karrer seg opp og fram i det politiske systemet. En svært viktig kvalifikasjon er evnen til å gjengi kulepunkter fra partiprogrammene. Effektive pratemaskiner når langt i slike systemer, de trenger faktisk ikke forholde seg til annet enn nettopp kulepunktene. Realpolitikken blir underordnet. Det er ikke de flinkeste tenkerne eller eksperter på eksempelvis økonomi eller pedagogikk som når langt i politikken – individualister orker sjeldent selskapet i utgangspunktet – men mennesker som sier seg fornøyde med å bedrive moralposering og gjenta de samme meningsløse frasene helt til folk tror de snakker sant, de når langt.
Kvaliteten på politikerne gjør at velgerne har en stor jobb foran seg. Norske velgere må gjøre noe de har blitt vant til å slippe: Å selv ta ansvar for å holde maktmenneskene ansvarlige.
Demokratiet er slik Winston Churchill i sin tid beskrev det: «den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som har blitt prøvd opp gjennom tidene».