Ingen kan ha unngått å fått med seg at amerikanske universiteter i flere tiår har hatt en dramatisk politisk venstredreining, som har endt opp i wokekultur, bevegelsen Black Lives Matter, DEI-programmer (på norsk: programmer for mangfold, likeverd og inkludering) og til tider voldsom aktivisme, som ikke minst har eskalert med pro-palestinske demonstrasjoner og aksjoner.
Når Trump-administrasjonen iverksetter kraftige tiltak for å utrydde den politiske aktivismen, som også vil innebære at ansettelser og studentopptak skal baseres på faglige kvalifikasjoner, ikke hvem du er, hvilken hudfarge du har eller hvilken gruppe du definerer deg til å tilhøre, kommer fordømmelsen og ikke det som burde vært de nødvendige spørsmålene: Hvorfor skjer dette? Hva er det dette oppgjøret egentlig handler om?
Ikke kunnskap, ikke forståelse
Nettopp disse spørsmålene tar Per Christian Hauge opp i en kronikk i Stavanger Aftenblad, der han peker det som begynner å bli et velkjent fenomen:
Som utenforstående iakttaker kan jeg ikke si at jeg har alle svar – men jeg undres over hvorfor vi ikke engang prøver å stille de rette spørsmålene.
Det virker som vi har sluttet å prøve å forstå. Når noe kommer fra «feil side» – gjerne Trump-leiren eller amerikansk høyreside – blir det automatisk avvist. Ikke nødvendigvis fordi argumentene er dårlige, men fordi vi ikke liker hvem som fremmer dem. Og når høyresiden peker på problemer i akademia som faktisk er dokumenterte og reelle for mange studenter og ansatte, nekter vi å lytte. Det er som om selve avsenderen diskvalifiserer innholdet – uansett hva som sies.
Ja, vi har i stor grad sluttet å prøve å forstå. Det er slik som Benedikte Moltumyr Høgberg, professor i rettsvitenskap, kommenterte da hun fikk kritikk for å fremsatt kritikk av regjeringens forslag til endringer i sivilbeskyttelsesloven: Det er blitt «den nye norske medie- og politikkhverdagen. Det er dette mediene vil ha (å gå etter mannen, ikke ballen, min anmerkning), dette de har ventet på. Ikke kunnskap. Ikke forståelse. Men noe ‘juicy’, noe de kan politisere eller personifisere.»
Så er det også verdt å merke seg at Moltumyr Høgbergs kritikk ble fremsatt på Facebook i påsken, og det på en folkelig og forståelig måte. Og da skjønte noen journalister plutselig at noe meget viktig var i ferd med å skje på Stortinget – i det stille. Men samme Moltumyr Høgberg har tidligere gitt høringsuttalelse til forslaget med samme kritikk, men det var kanskje for vitenskapelig til å forstå?
Så trakk FrP sin støtte, deretter trakk KrF og Sp (sistnevnte satt i regjering da forslaget ble utarbeidet). Nå har alle som var for, blitt imot og Ap sto alene igjen. Skal vi tolke det til at den politiske makta er flyttet til sosiale medier? For nå har Ap bestemt seg for å sette lovforslaget på vent.
Eller kanskje forklaringen er at politikerne ikke hadde kunnskap nok til å forstå?
Å mene det «riktige» – eller holde kjeft
Ifølge Per Christian Hauge er amerikanske universiteter ikke lenger reelt åpne og mangfoldige arenaer for kunnskapsutveksling, men blitt stadig mer preget av ideologiske monokulturer der akademisk frihet først og fremst gjelder for dem som mener det «riktige».
Forskning viser at amerikanske universiteter i flere tiår har hatt en dramatisk venstredreining. En studie fra 2016 (Langbert et al.) dokumenterte at forholdet mellom demokrat- og republikansk-registrerte professorer ved ledende universiteter var over 10:1 – i noen fagfelt hele 40:1. Det er ikke mangfold. Det er et ekkokammer.
To eksempler som illustrerer problemet:
Dorian Abbot, fysikkprofessor ved University of Chicago, ble nektet å holde en naturvitenskapelig forelesning ved MIT etter at han kritiserte DEI-politikk i en kronikk – selv om foredraget handlet om klima og astrofysikk
Bret Weinstein, biolog ved Evergreen State College, ble trakassert og truet etter at han nektet å delta i en «dag uten hvite». Han ble tvunget til å forlate universitetet.
Men vel så ille: Selvsensuren.
Hauge viser til at i en studie fra Foundation for Individual Rights and Expression (FIRE) avdekket at 63 prosent av amerikanske studenter bedriver selvsensur i frykt for sanksjoner eller sosial utstøting.
Slik selvsensur er også avdekket i Norge. I 2021 avslørte for eksempel Institutt for samfunnsforskning (ISF), med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord, med rapporten «Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia», forskningsmiljø preget av trusler og hets mot forskere som gjør funn på innvandringsfeltet som ikke er i tråd med venstresidens ønsker. Under en tredel av forskerne vil formidle funn som kan oppleves som krenkende, hvor innvandringsforskere skilte seg ut ved at de oftere svarte at ubehagelige kommentarer eller trusler kommer fra andre forskere og fra samfunnsdebattanter.
Ideologiske festninger
Hauge tar også opp problemene med at Harvard og andre universiteter i økende grad tolererer «antisemittiske ytringer og demonstrasjoner, særlig etter 7. oktober 2023 – noe som også er dokumentert i mediene og i kongresshøringer – mens langt mildere konservative ytringer straffes hardt». Det kaller Hauge med sitt riktige navn; «dobbeltstandard i praksis». Men her må det legges til: Det finnes jo også konservative universiteter i USA, men de hører vi ikke så mye om. Kan det være at de driver med noe av det samme, bare med motsatt fortegn?
Uansett forteller utviklingen oss at det vi har ansett som institusjoner som er «frie» og «åpne», i realiteten fungerer som ideologiske festninger, som Hauge sier, og legger til: «Hvor enkelte meninger ikke bare motarbeides, men aktivt knebles.»
At staten griper inn i akademia er i seg selv urovekkende. Men kanskje spørsmålet burde være: Hva har skjedd når det kreves statlig inngripen for å gjenopprette grunnleggende balanse?
Og enda viktigere: Vi sier vi tåler sannheten – men gjør vi det, hvis den ikke støtter det vi allerede mener?
Til det er det vel bare å legge til: Sannhet er blitt en relativ størrelse, det samme med fakta. Det er en usedvanlig farlig utvikling. Og det handler ikke bare om Trump.
Akademisk frihet
Nylig kunne NRK fortelle at Norges forskingsråd, som prioriterer og deler ut penger på vegne av staten (deg og meg, altså), har satt av 100 millioner kroner for å lokke utenlandske forskere til Norge.
Administrerende direktør i Forskningsrådet, Mari Sundli Tveit, er tydelig på hva som er bakteppet.
– Det knytter seg spesielt til situasjonen i USA. Akademisk frihet er under press og finansieringen kuttes, sier Tveit.
Det legges heller ikke skjul på at arbeidet med den nye ordningen ble både utvidet og framskyndet da Trump-administrasjon innførte «et kraftig kutt innenfor amerikansk forskning». Men ingen forklarer eller stiller spørsmål ved hvorfor kuttene er kommet. Indirekte forledes vi til å sitte igjen med at det igjen er den gale Trump som er på banen, uten mål og mening.
Selv om Forskningsrådet både begrunner og peker direkte på USA med denne ordningen, så understreker direktør Tveit at den ikke skal være forbeholdt forskere fra USA – for så igjen peke på nettopp USA:
Ifølge Tveit forsker mange av de som har fått sparken i USA på områder som klima, helse og Arktis.
– Det er områder hvor det er kjempeviktig for oss å sikre at aktiviteten holdes i gang. Og da er det å knytte forskerne til oss en veldig, veldig god idé, sier Tveit.
Fylle på med flere radikale?
Videre viser Tveit til at hun er bekymret for det hun kaller «et angrep mot forskning i USA».
– Det opereres med fyord-lister, altså forbudte ord man ikke kan ha i forskningssøknader, sier Tveit.
Hun peker på ord som «kvinne», «svart» og «klimaendringer».
Det kan for alt jeg vet finnes slike fyord-lister, i alle fall har man blitt oppmerksom på mange fyord som er fremsatt til wokekulturen, bevegelsen Black Lives Matter, DEI-programmer og innen den politiske aktivismen.
Så skal det legges til, slik som Høyres Simen Sandelien gjør på Facebook, at Norge selvfølgelig skal ha sterke forskningsmiljøer, men å hente forskere – åpenbart først og fremst fra USA – er «en oppskrift på å ta norsk forskning i feil retning»:
Også norske universiteter sliter med den samme venstreradikale politiske slagsiden som man ser i USA.
De forskerne som nå mister bevilgninger og som føler seg trengt opp i et hjørne på amerikanske universiteter er selvfølgelig de mest radikale av de radikale. Det er for eksempel de som bruker sin akademiske posisjon til å drive politisk aktivisme for fremmede stater, de som driver med kjønnsaktivisme, identitetspolitikk og kulturhistorisk revisjonisme. De bedriver i praksis politisk-ideologisk virksomhet heller enn konstruktivt akademisk arbeid.
Norske universiteter har dessverre nok av disse allerede. Vi trenger ikke flere. Da blir det feil å drive målrettet rekruttering blant de som ikke lenger får ture frem i USA.