I en serie på sju innlegg på Facebook har professor Benedikte Moltumyr Høgberg gjennom påsken filleristet Stortinget, som er i ferd med å vedta en lov som undergraver de demokratiske prinsippene i Grunnloven og gir regjeringen makt til å handle suverent. Hun avslutter i sitt siste innlegg:
For dere andre, så har påskeføljetongen nå kommet med en real-time-ending, der det er post 2 som har fått særlig mye oppmerksomhet. Det er den om regjeringens forslag til ekstraordinære fullmakter til seg selv, inntatt i en lov som heter «sivilbeskyttelsesloven». Men for å få med deg slutten, bør du helst ha lest alle postene. Vi begynner uansett med et historisk tilbakeblikk som alle kjenner godt:
Den 23. mars 1933 fikk Hitler ekstraordinære fullmakter fra Riksdagen. Disse var inntatt i «Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich» (engelsk: «Law to Remedy the Distress of People and Reich»). Da Hitler ba om å få de ekstraordinære fullmaktene i en tale samme dag, lovet han særlig tre ting – at fullmaktene skulle brukes til det beste for folket, at terskelen for å anvende fullmaktene uansett var høy, og at fullmaktene ville representere demokratiets vilje. Han lovet blant annet (engelsk oversettelse):
«The Government will only make use of this authorization insofar as this is requisite for the implementation of vital measures.»
Han argumenterte for at i krisesituasjoner er det vanskelig for regjeringen å skulle bruke tid på å forhandle med Riksdagen. I stedet skulle fullmakter fra Riksdagen sørge for demokratisk forankring og Riksdagen skulle absolutt ikke spilles utover sidelinjen:
«On the contrary: it reserves the right, for the future as well, to inform the Reichstag of its measures or to obtain its consent.»
Riksdagen skulle altså informeres – meddeles – om de tiltakene regjeringen ville iverksette med hjemmel i de ekstraordinære fullmakter.
I denne perioden var det særlig to tyske statsrettsprofessorer som var toneangivende. Carl Schmitt og Hans Kelsen. Begge mente – pussig nok – at flertallsviljen var suveren og at så lenge avskaffelsen av demokratiet skjedde med folkeflertallet i ryggen, så var avskaffelsen lovlig og demokratisk. Men der Schmitt var tilhenger av ekstraordinære fullmakter til regjeringen var Kelsen av jødisk herkomst og kritisk til Hitler.
En knapp måned etter at fullmaktsloven ble vedtatt i 1933 fikk Kelsen sparken som professor og måtte flykte fra landet. To måneder senere forbød Hitler andre politiske partier. Og dommere måtte sverge troskap til landets fører for å beholde sine stillinger.
Her skal man merke seg spesielt to ord; «ekstraordinære fullmakter» og «informeres/meddeles». Stortinget er altså «i ferd med å vedta en lov som gir regjeringen omfattende lovgivningsmyndighet til beordring av alle sivile mellom 18 og 72 år». Moltumyr Høgberg påpeker videre at loven inneholder flere såkalte «ekstraordinære fullmakter» til regjeringen, og stiller spørsmålet «Hva Stortinget har tenkt at deres rolle skal være?». Hun svarer selv: «Ikke lovgivende myndighet i hvert fall, og knapt nok kontrollmyndighet. De skal nemlig ‘meddeles’ om hva regjeringen finner på.»
Bukken og havresekken
Det er all grunn til å rope varsku, for det Stortinget er i ferd med å vedta vil ikke ende godt. Lovgivere som gir den til enhver tid sittende regjering makt til selv å definere hva som er en krise, når kriselovene skal tre i kraft og selv bestemme hvor lenge kriselovene skal vare. I sitt andre innlegg skrev Moltumyr Høgberg at det er dette som er den reelle konsekvensen av å innføre loven:
Så hva er galt med disse fullmaktene, som gjør det mulig å avlive et demokrati? For de fullmaktene Stortinget nå er i ferd med å gi regjeringen, er det tre alvorlige svakheter med det som kan kalles «utløsningsmekanismen». Det ene er at det er regjeringen selv – ikke Stortinget – som får myndigheten til å beslutte når landet er i krise. Trykker regjeringen på denne utløsningsmekanismen, får de ytterligere fullmakter – til seg selv. Vi får altså en slags dominoeffekt av fullmakter hvor regjeringen får fullmakt til å innvilge seg selv flere fullmakter. Snedig lovgivning som bare dyktige jurister kan finne på.
Det andre er at den nedre terskelen for når regjeringen kan utløse denne dominoeffekten, er uklar og utelukkende bundet opp til formuleringen om at rikets sikkerhet må være truet. Men hva skal til? LO har stilt spørsmålet om kabelbrudd i Østersjøen er tilstrekkelig, men har ikke fått svar. Våre hemmelige tjenester, med støtte av Høyesterett, mente mullah Krekar utgjorde en trussel mot rikets sikkerhet. Så en potensiell terrorist på norsk territorium er tilstrekkelig til å utløse fullmaktene?
Justiskomiteens flertall uttalte i innstillingen at terskelen skulle være høy og at norsk suverenitet måtte være truet, ja vel, men det er ikke dét det står. Ordlyden slår fast at nedre terskel for anvendelse er når rikets sikkerhet er truet.
Og den tredje svakheten ved utløsningsmekanismen? Det er at regjeringen kan utløse fullmaktene til seg selv, også når Stortinget er samlet. Dette er helt nytt i norsk lovgivning. I beredskapsloven av 1950 har regjeringen en slags stående «elverumsfullmakt». Den var mye omdiskutert etter krigen, men i motsetning til den loven Stortinget nå er i ferd med å vedta, gjelder ikke beredskapsloven av 1950 hvis Stortinget selv kan gi lover, selv om landet er i krig.
Den draumen me ber på
Visst er det overraskende at det er stortingsflertall for å vedta denne loven når den skal til annen gangs behandling nå i kjølvannet av påsken. Moltumyr Høgberg peker i retning USA og Trump, selv om hun presiserer at det Stortinget nå gjør er verre. Det pekes videre på krig i Europa. Men det er i en helt annen retning man reelt sett bør peke når våre lovgivere er i ferd med å gi seg selv ekstraordinære fullmakter til å frata borgerne sine rettigheter. Man bør peke tilbake til en parallell situasjon: 2011 og krisen i Libya – deretter bør man peke mot FN.
Vi sitter nå i en situasjon der Midtøsten koker. Vi har vært der før. Vi vet med sikkerhet hva som foregår i kulissene, for det har også skjedd før. Det er ingenting norske diplomater er mer opptatt av enn å blande seg inn i såkalte «fredsprosesser» med islamister som sparringspartnere. Det ender ikke godt.
La oss dra tilbake til 21. mars 2011. NRK Dagsrevyen rapporterte fra Libya idet norske jagerfly var i ferd med å bombe landet sønder og sammen. I samme nyhetssending uttaler daværende SV-leder Kristin Halvorsen de bevingede ord: – Vi ønsker en FN-ledet verdensorden.
Klippet kan du se her, om du ikke ønsker å se hele innslaget på Dagsrevyen:
I dag vet man hvordan krisen i Libya endte. I september samme år gikk professor og forfatter Terje Tvedt ut i Aftenposten og refset den daværende Ap-regjeringen for å ha ført Stortinget bak lyset om bombingen i Libya.
Jens Stoltenberg åpnet debatten med å si at «vi» står sammen med verdenssamfunnet, og «Vi merker oss at operasjonene blir hilst velkommen blant folk i den arabiske verden. (…) land etter land i regionen reiser seg mot eneveldige ledere og krever respekt for demokrati og universelle menneskerettigheter».
Men «vi» sto jo definitivt ikke sammen med verdenssamfunnet. I Sikkerhetsrådet var Kina og Russland imot, og India og Tyskland var skeptiske. Den arabiske liga, Den afrikanske union og de fleste nabolandene fordømte aksjonen.
Opprørerne reiste seg ikke til kamp for «universelle menneskerettigheter», rett og slett fordi de var islamister. Det kan ikke være tvil om at Stoltenberg feilinformerte Stortinget.
Nå er vi på så å si nøyaktig samme sted: Regjeringen har alliert seg med islamister på den propalestinske ytterfløy, mens de stadig gjentar at de er mest fokusert på krigen i Ukraina – og nå med Stortinget med seg på å innføre unntakslover som gir dem rett til å frata borgere rettigheter. Det som foregår er ikke bare skummelt, det er farlig og det er svært autoritært, og det har også med FN å gjøre.
Ikke folkevalgt makt
For som alle er smertelig klar over, skjedde det noe annet i 2011. Terroren på Utøya var et faktum. Hva dette har med FN å gjøre er ikke umiddelbart åpenbart, men vi kan vise et eksempel. FN er en mastodont med underavdelinger og kommisjoner og utvalg det er nær sagt umulig å få oversikt over, og dette «fredsorganet» er nå preget av flertallsdiktaturet de muslimske statene utgjør.
Så er det samtidig slik at anbefalinger fra FNs ulike råd og organer og samarbeidspartnere ofte blir direkte førende for medlemslandene, enten ved at føringene tas inn i EU-parlamentet, som er akkurat like uoversiktelig, eller via – for Norges del – EØS-regler og byråkrati.
Et slikt organ er PACE – Den parlamentariske forsamlingen i Europarådet. Dagens utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) satt i denne forsamlingen fra 24. oktober 2017 til 30. september 2021. Som PACE-medlem deltok Barth Eide i komitéarbeid, plenumsdebatter og valgobservasjoner, og han bidro til resolusjoner og anbefalinger som påvirker nasjonal lovgivning og praksis i medlemsland. PACE fungerer som en «motor» for Europarådet ved å fremme nye ideer og utfordre regjeringer på menneskerettighetsspørsmål. Det høres i utgangspunktet tilforlatelig ut, hadde det ikke vært for at PACE samarbeider tett med Den parlamentariske forsamlingen for Middelhavet (PAM).
PAM er en internasjonal organisasjon som ble etablert i 2005, og som fungerer som et forum for parlamentarikere fra land i Euro-Middelhavsregionen og Gulfen. PAM er etterfølgeren til Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Middelhavet (CSCM) fra tidlig 1990-tall.
PAM har en formell tilknytning til FN gjennom sin status som permanent observatør i FNs generalforsamling, tildelt ved resolusjon A/RES/64/124 i desember 2009, opplyser de selv. Dette gir PAM mulighet til å delta i FNs møter, bidra til diskusjoner og samarbeide med FN-organer, selv om den ikke har stemmerett. PAMs arbeid støtter FNs mål, spesielt innen bærekraftig utvikling, fred og sikkerhet, og menneskerettigheter – altså menneskerettigheter slik de ser ut for medlemsstatene. Her sitter det representanter med ikke bare antisemittiske verdier, men glødende jødehat.
Søker du hvilke innspill de gir FN ser du hvor mye makt de har på det påståtte «antiterror»-arbeidet, og bit merke i hvem som omtales som terrorister. Det er ikke Hamas, Hizbollah, Fatahs eller PFLP. Det sitter faktisk representanter i denne organisasjonen som selv representerer grupper som deltok i angrepet på Israel 7. oktober. Det de anser som terror er Israel.
Hva det har med Utøya å gjøre?
De har allerede vært der, de kom i 2020, på bakgrunn av en forskningsrapport foretatt av PACE.
Hon (Honourable, min anm.) Pedro Roque, president for den 1. stående komiteen for politisk og sikkerhetsrelatert samarbeid, deltok i et offisielt besøk til Norge, på invitasjon fra Hon. Abid Raja, leder for OSCE PAs kontraterrorismekomité.
Arrangementet samlet et stort antall parlamentarikerne for å lære om de grusomme terrorangrepene Norge opplevde 22. juli 2011, som tok livet av 77 mennesker, for å hedre ofrene, og for å få innsikt i Norges respons på terrorisme i etterkant av tragedien samt landets pågående kontraterrorismestrategi, inkludert relevante lovgivningstiltak.
Norges respons på terrorisme etter angrepet 22. juli har vært preget av nasjonal enhet og en fornyet forpliktelse til demokrati, rettferdighet og toleranse. En parlamentarisk granskning av hendelsen førte til anbefalinger om operative tiltak for å forhindre fremtidige tragedier, inkludert styrking av beredskap, forbedret koordinering og informasjonsdelingsystemer mellom politiet, samt forslag til strengere våpenlovgivning.
Delegatene besøkte Utøya, hovedstedet for angrepet i 2011, samt minnesmerket og læringssenteret dedikert til ofrene. Arrangementet inkluderte også møter i Stortinget, Politiets sikkerhetstjeneste, Justis- og beredskapsdepartementet, Kriminalomsorgsdirektoratet, og andre institusjoner.
Gjennom møtene fikk parlamentarikerne mulighet til å utveksle synspunkter, erfaringer og beste praksis med norske stortingsrepresentanter, høytstående embetsfolk, kommunale myndigheter, akademikere og representanter fra sivilsamfunnet om temaer som kontraterrorismelovgivning, forebygging av radikalisering og rekruttering til terrorisme, rehabilitering av terrorister og fremmedkrigere innenfor kriminalomsorgen, samt den sentrale rollen til terrorofre og deres familier i å fremme rettferdighet og forsoning i samfunnet.
Herr Roques deltakelse i arrangementet skjer i sammenheng med tettere samarbeid mellom PAM og OSCE PA om kontraterrorisme. I april i fjor arrangerte OSCE PA og PAM, sammen med andre interparlamentariske forsamlinger, en stor konferanse om kontraterrorisme i St. Petersburg, organisert av IPA CIS. Nylig bidro en ekspert fra OSCE PA som paneldeltaker på det første årlige koordineringsmøtet til PAMs spesialkomité for terrorisme, i en høynivådiskusjon i Roma om status for implementering av systemer for forhåndsinformasjon om passasjerer og passasjernavnregistre, i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2396.
Demontering av demokratiet
Hvis du ikke tror det er farlig når Benedikte Moltumyr Høgberg roper varsku, kan du se hvor stor makt disse ikke-folkevalgte organene allerede har, og hvordan fokuset på hatprat og sensur av sosiale medier har kommet i stand. Du ser det enkelt her, der Espen Barth Eide og også Høyres Vetle Wang Soleim ga sine innspill i PACE i 2019, og forsamlingen ble enige om at kampen mot «desinformasjon» og «hatefulle ytringer» må tilspisses – på grunnlag av funnene i en forskningsrapport som framholder at Norges krisehåndtering etter terroren på Utøya var optimale. Det er faktisk Høyres representant i PACE som uttaler dette (jeg har oversatt til norsk fra engelsk):
I dag er det enkelt å spre desinformasjon, spesielt på sosiale medier. Jeg vil fremheve tre ting som jeg anser som viktige. For det første må vi samarbeide med de store sosiale medieplattformene, som Facebook og Google, for å utvikle stadig bedre prosedyrer for å fjerne desinformasjon. For det andre trenger vi gode skoler og gode utdanningssystemer, slik at befolkningen blir trent til å se hvilken informasjon som er offisiell og korrekt, og hvilken informasjon som er falsk og uriktig. For det tredje må vi ha gode kanaler for korrekt og offisiell informasjon fra myndighetene. Innbyggerne trenger et sted der de vet at informasjonen som gis, er sann.
Jeg er glad for at rapporten ser på det norske eksempelet. Medier og nyhetskanaler organiserte selv en faktasjekk-organisasjon, som undersøker ulike uttalelser fra norske politikere, selskaper og andre talspersoner for å finne ut om de er korrekte eller ikke. De ender opp med en skala fra sant til usant, alt avhengig av hva offisielle fakta kan gi av klarhet. Dette var en stor del av det norske stortingsvalget i 2017. Jeg tror det førte til mindre propagandalignende valgkamp og færre politiske uttalelser uten noe faktagrunnlag. Vi er glade for å dele våre erfaringer med dere alle.
Dette foregikk i januar 2019, og senere på året var NOU 2019:13, ledet av samme Benedikte Moltumyr Høgberg som nå advarer om slippery slope, et faktum. NOUen foreslo en krisefullmaktslov for å gi regjeringen fleksible fullmakter i ekstraordinære kriser. Denne omtaler ikke som det nåværende lovforslaget direkte beordring av sivile mellom 18 og 72 år, men Koronaloven (2020) var en praktisk anvendelse av lignende prinsipper, og Høgbergs senere analyser understreker behovet for rettsstatsbaserte kriselover.
PACEs resolusjoner om terrorforebygging og krisehåndtering støtter prinsipper om beredskap og demokratisk kontroll, som samsvarer med NOU 2019:13. Espen Barth Eides PACE-arbeid kan ha forsterket disse perspektivene.
Moltumyr Høgbergs advarsel er viktig, men fokuset på USA og Trump er i min analyse feil. Det Trump prøver er å knuse den nedbyggingen av demokratiet som foregår fra innsiden – ved bruk av etablerte institusjoner der muslimske fundamentalister i realiteten dikterer hva som skal skje. Det er i dette møtet det ble framlagt en rapport som resulterte i at Norge fikk besøk av PAM, som vist til i forrige avsnitt.
En dæsj sharia
Så kan vi skrive desember 2024. Da har plutselig Qatars sharia-råd dukket opp i samarbeidet mellom PAM og FN om beredskapsplaner og kontraterrorvirksomhet.
5.–6. desember 2024, Roma, Italia – Den parlamentariske forsamlingen for Middelhavet (PAM) overtok presidentskapet i koordineringsmekanismen for parlamentariske forsamlinger om kontraterrorisme under det sjette møtet i koordineringsmekanismen for parlamentariske forsamlinger om kontraterrorisme. Møtet ble arrangert av FNs kontor for kontraterrorisme (UNOCT) – Programkontoret for parlamentarisk engasjement i forebygging og bekjempelse av terrorisme, OSCE PA, Qatars Shura-råd, og vertskapet var det italienske parlamentet i Roma.
PAM var representert ved en høynivådelegasjon som inkluderte Hon. Giulio Centemero (Italia), PAMs visepresident; Hon. Rita Superman (Kypros), PAMs rapportør for kontraterrorisme; Hon. Abdelouahab Yagoubi (Algeria), PAMs rapportør for kunstig intelligens; Hon. Gennaro Migliore, PAMs ærespresident; Marco Emanuele, seniorforsker ved PAM-CGS, og PAMs sekretariat.
Tilfeldigvis har det seg slik at Espen Barth Eide ikke bare har ledet Norges forhold til Israel i en U-sving der vi nå istemmer ICCs ønske om å arrestere den israelske statsministeren om han kommer til Norge, lederen for midtøstens kanskje eneste demokrati. Eide har også vært FNs spesialutsending til nettopp Kypros 2014 til 2017. Nettverket er så visst på plass. I Store norske leksikon står det videre om Eide:
Han var generalsekretær i Europabevegelsen i 1992 og en av frontfigurene på ja-siden som tapte folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Fra 1994 var han forsker ved NUPI, der han blant annet hadde ansvaret for FN-programmet. Han ledet avdeling for internasjonal politikk fra 2002 til 2005.
PAM skriver videre:
Ved avslutningen av arrangementet ble PAM valgt ved akklamasjon til presidentskapet i koordineringsmekanismen. Forsamlingen forpliktet seg til å styrke effektiviteten og inkluderingen av mekanismens to pilarer: den strategisk viktige «policydialogen», som vil ledes av Hon. Superman, og «operasjonell koordinering», et teknisk nettverk mellom deltakende sekretariater og FN. PAM vil også arbeide med å utarbeide et sett med anbefalinger om fokus for fremtidige aktiviteter, organisere tematiske kapasitetsbyggende seminarer og styrke samarbeidet med parlamenter i Afrika sør for Sahara.
Den 22. mai 2024 offentliggjorde statsminister Jonas Gahr Støre at Norge ville anerkjenne staten Palestina den 28. mai 2024. Også Irland og Spania anerkjente Palestina samme dag.
PAM har uttrykt bekymring for voldsspiraler i den israelsk-palestinske konflikten, inkludert bosettervold mot palestinere i Vestbredden. For eksempel i rapporter fra PAMs møter om sikkerhet i Middelhavsregionen. Der pekes det på økningen i bosetterrelatert vold, som rapportert av FN og Amnesty International, der over tre hendelser per dag ble registrert i 2023, økende til over fem etter 7. oktober 2023. PAM har oppfordret til at Israel holder gjerningsmenn ansvarlige, i tråd med internasjonale forpliktelser, kan man lese på nettsidene deres. Hva medlemsland som Palestina og Qatar synes om jøder, er selvsagt ikke framsatt i samme blomsterspråk offentlig.
Hvis du vil vite hvordan en av topplederne i FN-samarbeidende, Utøya-besøkende PAM presenterer seg på Facebook, kan jeg gi et eksempel på det også.
Oversatt til norsk fra arabisk betyr det: «Tilbake til utgangspunktet er veien ut, punktum.»
Utgangspunktet er en henvisning til tiden før jødene fikk Israel som sitt hjemland. Samme leder spyr ut drapsoppfordringer og deler bilder som understøtter ståstedet, som eksempelvis dette:
Høyre og Ap i samme båt
Demokratiet er i langt større trøbbel enn Moltumyr Høgberg roper opp om. Vi har varslet utallige ganger over mange år, og spesifikt framholdt at jødene er «kanarifuglen i gruven», slik Hege Storhaug skrev i Islam. Den 11. landeplage.
Og Høyre? Eksempelet med Høyres Vetle Wang Soleim som ga sine innspill i PACE i 2019 er ikke det eneste. Moltuberg Høgberg skriver søndag:
Mine poster om sivilbeskyttelsesloven har – ikke overraskende – falt enkelte partigrupper tungt for brystet. I en lukket partigruppe-side på nettet har en skribent postet et innlegg hvor han mener at jeg skriver «mye feilaktig» når jeg skriver om sivilbeskyttelsesloven. Ja, det er lurt å skrive slikt i bakvaskelsesfora, unntatt offentlighet, selvsagt. Jeg kommer tilbake til det.
Men vel så interessant er forfallet i den politiske diskurs – for karakteristikkene av meg sitter løst i dette innlegget. Jeg driver blant annet med «alarmisme», er «politisk ladd», det påstås at jeg er «radikal» (noe jeg ellers ikke har blitt kalt på et par tiår, så takk), og at jeg i hvert fall ikke driver med juss, før vedkommende svinger seg i lysekronen og mener jeg har mange andre rare sitater, hentet fra andre saker og som er godt egnet til å undergrave meg som både person og fagperson. Med andre ord benytter skribenten seg av det vi har sett en stadig hyppigere tendens til i norsk offentlighet; man lager drittpakker på folk og driver det amerikanerne kaller «whataboutism», det vil si at man trekker frem ting som ikke har noe med saken å gjøre og drar frem nye ting ute av kontekst. Eller det vi på norsk pleier å si er å gå etter mannen, ikke ballen.
(…)Hva vil vi tenkt, hva ville vi ropt, om Kongressen hadde overført slike ekspansive fullmakter til Trump? Til å beordre sivilbefolkningen og bryte med landets lover hvis Trump selv skulle mene at landets sikkerhet er i fare, og det til tross for at Kongressen er samlet? Norske aviser ville vært fulle av Trump-forakt? Men hvor er disse mediene for oss? Antagelig med hodet fullt av desperate pr-rådgivere som nå henger på mine FB-sider. Og med innboksen full av drittpakker på meg eller med løfter fra politikere om at fullmaktene ikke skal brukes.
Så var det Riksretten da. Det er jo den politikerne er redde for, at den vil innhente dem fra fremtiden, siden mediene ikke er noe å frykte. Riksretten er for dem som bryter sine konstitusjonelle plikter. Men så har den vist seg å være et absolutt ikke-eksisterende virkemiddel for å stille politiske ledere til ansvar.
Så var det skribenten da. Han som skrev de beroligende ord til sine partifeller i en lukket partigruppe-side til Høyre. Og som kaller meg for politisk ladd og radikal. Jo, det er lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Du vet, han som… Nei, det er ikke noe poeng å si noe mere. Ikke annet enn at dette er historien om Norge.
«The End»
Høyres Peter Frølich, der altså. Demonteringen av demokratiet er i gang, jødene er nok en gang fritt vilt, og det kan man ikke beskylde Trump for. 30-tallet er her igjen, det er underlig at det ikke er tydelig for andre enn jødene, amerikanere, frihetskjempende iranere og de få motstemmene som fremdeles tør å ytre seg. Eller kanskje er det ikke så underlig, jakten på motstemmene er allerede kotyme.