Bård Larsen er historiker for den liberale tankesmien Civita og kommenterer ofte amerikansk politikk både på egen Facebookside og i mediene. At Larsen frykter Trump er således ikke nytt. På Facebook onsdag spår Larsen nok en gang en dyster framtid. Analysen hans er som følger:
Det er mange ting å ta tak i Larsens analyse. Det første han skriver er helt korrekt. Selvsagt betyr ikke mellomvalget slutten på Trumps presidentskap.
En amerikansk president må ikke gå av etter et tapt mellomvalg, og historien viser ingen tilfeller der dette har skjedd direkte som følge av valgresultater. Mellomvalg kan svekke en presidents politiske kapital, men embetet er sikret til periodens slutt med mindre ekstraordinære omstendigheter inntreffer. Nixon er det eneste eksempelet på en avgang, men det var knyttet til en skandale, ikke et valg. Dermed er frykten for at en president må trekke seg etter et dårlig mellomvalg grunnlovsmessig og historisk ubegrunnet. Et av de historisk dårligste mellomvalgsresultatene i moderne tid fikk faktisk Barack Obama i 2010, da Demokratene tapte 63 seter i Huset og seks i Senatet, Obama fortsatte som president og ble gjenvalgt i 2012.
Det som er vanligere er at katastrofale mellomvalg ikke fører til avgang, men til politiske justeringer.
Frykt og fakta
Larsens frykt for at Trump eller MAGA ikke vil godta et tap i 2028-valget stammer fra Trumps tidligere utfordringer av valgresultater, spesielt etter 2020-valget, hvor han nektet å godta tapet og fremmet påstander om valgfusk. I en intervju mai 2024 sa han at han ville «gladly accept the results» men kun «if everything’s honest». En slik form for betinget aksept er bekymringsfull, men på samme tid må man huske at valgprosesser i stor grad er styrt av delstatene, ikke av én nasjonal myndighet eller et enkelt parti. Demokratene har lenge vært motstandere av at Republikanerne vil stramme til valgreglene, for eksempel innføre krav om velger-ID og restriksjoner på poststemmer. Dette vil ramme Demokratene fordi det reduserer valgdeltakelsen blant grupper som tradisjonelt støtter dem, som minoriteter og lavinntektsvelgere. Trond Ellingsen belyste problematikken i en artikkel i forkant av det amerikanske valget i fjor:
For å stemme ved føderale valg i USA, det vil si presidentvalg, valg til senatet og til kongressen, må du være amerikansk statsborger.
Men det er opp til den enkelte delstat å fastsette hvorledes dette skal dokumenteres. 15 stater i USA krever ikke at man legitimerer seg i det hele tatt når man avgir stemme. Dette er Washington, Oregon, Nevada, California, New Mexico, Minnesota, Illinois, Hawaii, Maryland, New York, Pennsylvania, New Jersey, Massachusetts, Vermont og Maine. Det er ingen overraskelse at disse statene er styrt av Demokratene. Californias guvernør, Gavin Newsom fra Demokratene, har nylig godkjent en lovendring som gjør det forbudt i det hele tatt å spørre om velgeren er amerikansk statsborger.
Som nå sittende president har Trump tatt konkrete skritt for å sikre valgintegritet. Hans presidentordre fra mars krever bevis på statsborgerskap for å stemme, forbyr utenlandsk innblanding, og sikrer at føderale midler er betinget av at statene overholder disse valgreglene. Dette er en av sakene han gikk til valg og vant på, så man må anta at det ikke bare er han selv som mener dette er «honest» – velgerne mener åpenbart det samme.
Så bør det tillegges at MAGA-bevegelsens lojalitet til Trump er sterk, men han er konstitusjonelt utestengt fra å stille i 2028. Riktig nok har Kongressrepresentant Andy Ogles framsatt forslag om å endre grunnloven slik at det blir mulig å være president i tre perioder mot dagens to, men å endre grunnloven krever to tredels flertall både i Senatet og Representantenes hus, så det er lite trolig at det vil skje.
Ved død og demens
Larsen har rett i at livet skjer. Den sittende presidenten kan bli dement, han kan dø eller sågar bli drept. Den amerikanske grunnloven sikrer en sømløs overgang hvis en sittende president dør: Visepresidenten blir president for resten av perioden, og en ny visepresident nomineres og bekreftes. Dette systemet er styrket av det 25. endringsforslaget, og reflekterer grunnleggernes fokus på stabilitet og kontinuitet i regjeringen. Historien viser at prosessen har fungert effektivt i praksis, uten unntak, når en president har dødd i embetet. Da Kennedy ble drept 22. november 1963, ble Lyndon B. Johnson sverget inn som president om bord på Air Force One bare to timer senere. Hvorfor skulle det ikke grunnloven bli fulgt dersom Trump døde eller ble drept?
Tanken på hva som skulle skje ved demens er vanskeligere å vite noe om, der kan man vel bare håpe at Republikanerne har lært av Demokratenes strategiske feilvurderinger, der politisk overlevelse, frykt for å miste velgere og en manglende plan B antakelig lå til grunn for at de lot Biden skjemme ut både seg selv, partiet og presidentembetet og nå har redusert sitt politiske ettermæle til å bestå av en talløs rekke virale videoer av hvordan kognitivt forfall ser ut.
Når man ser på eksempelvis denne videoen, er det knapt til å fatte at dette er en mann som i fullt alvor ble vurdert i stand til å stille til valg. Det ble han på gjeldende tidspunkt, det skulle enda gå to måneder før det gikk så galt at det var umulig å nekte for det lenger.
I det hele er videoen av sommerfesten utenfor Det hvite hus egnet til å forklare mye. En åpenbart kognitivt svekket president, en visepresident som later som om alt er normalt og en dansende mann med skjegg og paljettkjole, der alle unntatt den demente selv synger «I don’t wanna love nobody but you» mens de lager hjerter med håndgester, forklarer hvorfor velgerne holdt seg for nesen og stemte Trump.
Og de kommer ikke tilbake med det første heller. Velgerne altså.
Krise
Civitas historiker tenker seg et scenario der Trump nekter å gå av selv om Demokratene vinner overlegent. Men hvordan skulle Demokratene vinne overlegent slik det ser ut i dag? Demokratene er i tidenes krise.
NBC News-målingen fra mars, altså den siste tilgjengelige, viser at kun 27 prosent av registrerte velgere har et positivt syn på Demokratene. Det er den laveste oppslutningen på 35 år, ganke enkelt historisk lavt. Dette reflekterer en dyp frustrasjon, ikke bare blant uavhengige, men også innenfor Demokratenes egen velgerbase etter tapet i 2024-valget mot Trump. Målingen indikerer at kun 7 prosent har et «very positive» syn, noe som understreker alvoret i situasjonen.
Man kan ikke unngå å se at den lave oppslutningen delvis skyldes mangel på lederskap. Etter Joe Bidens og Kamala Harris’ nederlag mangler partiet en tydelig leder som kan samle og mobilisere basen. Målingen viser at mange demokratiske velgere ønsker at partiet skal kjempe hardere mot Trump, noe som peker på en splittelse og mangel på ønske om å føre politikk slik politikk vanligvis føres – ved å inngå kompromisser.
Demokratenes lave popularitet, kombinert med manglende visjon for fremtiden, gjør at de både bør og må fokusere på interne reformer, som å finne en sterk leder og definere en ny strategi, fremfor å bruke Trump som unnskyldning for problemene. Dette er spesielt viktig med tanke på 2028-valget, hvor partiet må gjenoppbygge tillit og støtte for å konkurrere effektivt. Sammenlignet med Republikanerne, som har vist seg mer samlet og effektive i å mobilisere rundt Trump, står Demokratene overfor en intern krise som krever umiddelbar handling. De må rett og slett slutte å skrike om hvor forferdelig Trump er – og mobilisere selv.
Utelatelser og polarisering
Dyp polarisering, opptøyer, opplevd sammenbrudd av lov og orden, hvor myndigheter mister kontroll og ulike fraksjoner som tar til voldelige midler er videre et scenario Civita-historikeren ser for seg under en autoritær Trump. Og visst kan det skje. Det har jo gjentatte ganger de siste årene vært opptøyer i USA, det er bare mediedekningen som har gitt et skjevt bilde av hva som foregår. Da vi for ikke lenge siden skrev en mediekritikk av NRKs USA-dekning skrev vi:
Så hadde det også vært fint om statskanalen opplyste grundig om hvorfor amerikanerne er så splittet i 6. januar-spørsmålet. Men heller ikke kontekst om et bakteppe av destruktive opptøyer i kjølvannet av BLM-bevegelsen og Antifa, opptøyer som var både ekstremt voldelige og angrep statlige institusjoner, opplyser NRK om når de forklarer USA. Men det var kaos. Douglas Murray beskrev det godt i saken Høringene om 6. januar er partipolitisk teater:
«Sommeren 2020, i kjølvannet av George Floyds død, var det opptøyer i 140 byer over hele Amerika. De forårsaket skader for milliarder av dollar, førte til mer enn to dusin dødsfall og skadet rundt 2000 politifolk. Og mens de amerikanske mediene og den politiske klassen fordømte opprørerne 6. januar, oppmuntret de fleste av den samme mediepolitiske klassen protestene sommeren 2020. I «rettferdighetens» navn fikk disse demonstrantene slippe unna med drap.
Til dags dato har det ikke vært noen kongresshøringer om disse opptøyene. Ingen har spurt hva som var grunnen til at TV-team beskrev sammenbruddet av lov og orden som «for det meste fredelig». Heller ikke politikere blir avhørt for å ha oppmuntret til protestene etter at de allerede har opptatt et voldelig aspekt. For eksempel, i juni 2020 ble den nåværende visepresidenten Kamala Harris spurt i et TV-talkshow: ‘Hvor viktig er det at disse protestene får fortsette?’ Hun svarte: ‘Kritisk viktig.’»
Det er verdt å merke seg at det ikke utløste kaos, gatekamper eller voldsorgier da en kvinne ble drept av politiet under stormingen av Capitol Hill. Demonstrantene ruslet hjem. Ingen politikamre ble beleiret, ingen harnisk var å spore blant tusener av Trump-supportere. De langt fleste demonstrerte helt fredelig, de godtok i overveldende grad både straffer og bøter. De som har utøvd mildere vold eller hindret politiet og nå er benådet har tross alt sonet ørten ganger lenger enn hva noen soner for vold mot politiet her til lands. Vold mot politiet i Norge av akkurat samme kaliber straffes normalt sett med 23-26 dager, ofte ender vold mot politiet med null soning og betinget dom. Det kunne jo vært greit å vite, før sinnene koker fullstendig over for folk.
Man kan og bør kritisere Trump, men problemet gjenstår: Skrekkscenarier om borgerkrig og referanser til Margaret Atwoods verk The Handmaid’s Tale risikerer å bygge på samme logiske feilslutning som Sigrid Bonde Tusvik gjorde i 2019. I fullt kostyme inspirert av TV-serien med samme navn som Atwoods roman, demonstrerte hun og andre foran Stortinget i protest mot KrFs familiepolitikk.
The Handmaid’s Tale
Tusvik verken visste eller forsto hvor Atwood hentet inspirasjonen sin fra. Den hentet hun fra Iran og fra den iranske revolusjonen. Boken ble utgitt bare seks år senere, i 1985. Dystopien i The Handmaids Tale er lagt til USA i et tenkt scenario der konservative religiøse krefter har tatt makten, og der mange av elementene er hentet direkte fra Irans kvinneundertrykkende regime. Forfatteren hentet også inspirasjon fra andre totalitære bevegelser, men fiksjonen om hvordan dette ville sett ut dersom kristenkonservative ble like rabiate som islamister, ble altså hentet fra revolusjonen.
Det kan være klokt å ha med seg at de mest radikale elementene fra ytre venstrekant allierte seg med de religiøse for å styrte datidens bølle, sjahen. Alle var sikre på at det beste ville være å få bukt med den autoritære bølla, at da skulle friheten komme. Hvordan det gikk, vet alle.
Autoritære krefter bør man alltid ha kritisk fokus på. På samme tid må man være forsiktig med å glemme å se på de samme tendensene innad i egen flokk, og der har Demokratene i likhet med øvrig politisk venstreside i Vesten feilet. Venstresiden bygger allianser med Hamas-relativiserende muslimske aktivister.
Vi oppfordret senest i går til å lytte til vårt eget lands kloke iranere og ta deres advarsler på alvor.
Det største problemet i USAs politikk er verken Trump eller protestene mot ham. Det største problemet i USA er at landet er dypt splittet, og Demokratene ute av stand til å finne en fornuftig kandidat som forlater troen på at mer woke i kombinasjon med jødehatende aktivisme er løsningen på partiets problemer.
Hovedillustrasjon laget med Grok