«Kanskje hun gjør sin siste feil her», melder Berlingske når de rapporterer om Angela Merkels uventede tilbakekomst i tysk politikk. For som avisen tørt kommenterer: «det er ting som tyder på at tyskerne er ferdige med hennes løsninger for det meste.»
Noen klarer bare ikke å innse at deres tid er forbi. Merkel trodde åpenbart fullt og fast på at folkevandringen i 2015 kunne bli en berikelse for Europa og Tyskland. Selv når de negative økonomiske og kulturelle konsekvensene ble åpenbare for de fleste, sto Merkel der som en klippe og fastslo hardnakket at «dette klarer vi».
Men den enorme ikke-bærekraftige innvandringen har bare brakt Tyskland enda nærmere en økonomisk og kulturell avgrunn. Som Merkel fortsatt nekter å innse.
Det er feil
Det nye «Merkel-showet» startet da Merkels etterfølger in-spe, den konservative kanslerkandidaten, Friedrich Merz (CDU), sendte et lovforslag til Forbundsdagen for avstemning i forrige uke. Forslaget innebærer blant annet stopp for familiegjenforening for asylsøkere, som har satt den tyske innvandringsdebatt i brann.
Dette forslaget la Merz frem vel vitende om at det bare kunne vedtas med stemmene til det (grusomme) konservative partiet Alternative für Deutschland (AfD), som venstresiden og mediene elsker å hate. I blant annet «raddisbyen» Berlin brøt det ut voldsomme protester mot en slik «hvitvasking» av AfD, og i Forbundsdagen vedtas kun lover som ikke er avhengig av stemmene til partiene til høyre for Merz sitt CDU/CSU, det vil si partier som AfD. Denne dynamikken kjenner vi godt, vi har sett det samme med for eksempel Fremskrittspartiet, Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti.
«De gode» mot «de onde», med andre ord. Uansett hva budskapet er.
I Tyskland har det vært en serie grusomme drap på sivile begått av illegale innvandrere. Spesielt skal tårene trillet nedover kinnene til den erfarne Friedrich Merz, melder Berlingske, da han mottok detaljene om et knivangrep i en park i den bayerske byen Aschaffenburg, der en to år gammel gutt ble drept.
Dette skal ha vært dråpen som fikk det til å renne over for Merz.
For Merkel var det derimot Merz sitt lovforslag som var dråpen.
Merkel brøt sin lange taushet og sendte ut en pressemelding. Her var hovedbudskapet at hun mener det er feil bevisst å muliggjøre et flertall med stemmer fra AfD.
Asymmetrisk demobilisering
Merkels utspill fungerte kanskje, da lovforslaget om begrensninger i innvandringen ikke ble vedtatt. Men det var knapt, da 338 stemte for, 349 mot. Tyske medier bemerket at blant CDUs egne representanter i Forbundsdagen var det en rekke personer nær Merkel som avsto fra å stemme.
Det er bare at meningsmålinger tyder på at Merz gjorde det riktige. De to borgerlige partiene, CDU og CSU, som deler kanslerkandidat i Forbundsdagen og går under navnet «Unionen», har gjort fremgang. De står nå til å få 31 prosent av stemmene.
Nå heter det at Merz har slått to fluer i en smekk, da både ved å åpne opp for en diskusjon om asylpolitikken – og fordi han har funnet ut at det er støtte for den kursen han har lagt seg på. Tyskerne ønsker bedre kontroll på den ikke-bærekraftige innvandringen. De har innsett at landet ikke lenger har ressurser til å ta seg av alle asylsøkerne i landet – og ikke minst de som fortsatt kan komme.
Men det betyr også at Merz har utfordret Merkels liberale innvandringspolitikk og måte å lede landet på, den såkalte «asymmetriske demobiliseringen». Grovt sett går det ut på å overta motstanderens merkesaker slik at alle velgere like godt kan stemme på uansett parti – i Merkels tilfelle, CDU. Denne dynamikken kjenner vi også til, det er bare å se på hvordan for eksempel Ap ikler seg FrPs klær, under dekke å ha «helt andre motiver».
Merz avviker fra denne asymmetriske demobiliseringen. Han satser og tar debatten om de borgerlige merkesakene i stedet for å lukke dem, slik som Merkel ofte forsøkte å gjøre. Og det er ting som tyder på at tyske politikere ønsker å følge ham, fastslår Berlingske.
Det er over
Om tyskere flest er enig i Merz sin strategi, så er ikke Merkel blant dem. Kanskje hun føler på at det kan ramme hennes ettermæle? Eller som Berlingske sier: «Hun lengter tydeligvis etter gamle dager da denne debatten aldri nådde å oppstå», hvor de kunne lagt til at den oppsto ikke fordi også mediene var bekvem med at den forble i det «ytterste bakland», uavhengig av hvor ødeleggende det ble for landet.
Tyskland har ikke en oljemarinert økonomi som Norge, der man bare betaler seg ut av alt mulig – og kaller det på toppen av det hele «gratis» (som for eksempel barnehageplass, SFO/AKS og økt barnetrygd). «Se vi hadde rett – det virker!» slår de seg på brystet med, og glemmer å si at det er skattebetalerne som finansierer gildet.
Men da Merkel etter sitt utspill ble spurt om hva hun selv ville gjort hvis hun fortsatt var kansler nå – spesielt knyttet til den serien av drap som er begått av illegale migranter, ble hun svar skyldig. Dette skjedde tirsdag kveld i forrige uke under en samtale mellom Merkel og to journalister fra avisen Die Zeit foran et publikum i Hamburg. Da prøvde Merkel å vri seg unna med at hun ikke ville «ta stilling til den konkrete politikken».
Vel, da burde hun kanskje bare forholdt seg taus i utgangspunktet?
Ifølge Berlingske hører det med til historien at Merkel flere ganger har prøvd å parkere Merz, enten for å fremme seg selv eller for å skape rom for sine egne folk i partiet. Og «alle» skal ha lagt merke til at Merkel og Merz ikke er bestevenner, da hun ble spurt om hvem hun helst ville se som kansler: Friedrich Merz eller den grønne kanslerkandidaten Robert Habeck.
«Jeg er jo CDU-medlem, og jeg er først og fremst overbevist om at CDU, når det kommer til business…», mumlet hun helt til hun uttalte at hun foretrekker Merz. Latteren skal ha runget i salen.
Merkel-æraen er simpelthen over. Og ingen – ingen – tyske politikere vil ta «Wir schaffen das» i sin munn. Kanskje norske politikere kan ta lærdom av denne historien – og i særdeleshet Høyre-leder Erna Solberg som har uttalt at Angela Merkel er hennes politiske forbilde. Det bør definitivt høre fortiden til.