For i Midtøsten henger alt sammen, og den islamske republikken Irans mullahstyre er en vesentlig aktør i oppbyggingen av det Hamas verden ble vitne til da terrorgruppen gikk til angrep på Israel 7. oktober 2023.
15 måneder senere er en våpenhvileavtale klar til signering, men det reelle fredsarbeidet vil være krevende.
Og først som sist: Overskriften på denne artikkelen er ikke forfattet av meg. Den er hentet fra avslutningen av Magnus Ranstorps ferske bok Hamas – terror sett innenfra:
Den dagen krigen med Israel tar slutt, regner Hamas med å fortsette å spille en avgjørende rolle i Gaza. Hamas forsøker nå å sikre at de sammen med Fatah vil dele på makten i Gaza, noe Israel, USA og EU er sterkt imot.
Selv om internasjonale reaksjoner og den diplomatiske utviklingen i de kommende månedene og årene vil spille en avgjørende rolle i utformingen av regionens fremtid, er spørsmålet om varig fred og en tostatsløsning foreløpig fjernere enn noen gang.
Magnus Ranstorp (f. 1965) er terrorforsker ved Forsvarshøyskolen og Utenrikspolitisk institutt i Stockholm, samt tidligere spesisalrådgiver ved EUs Radicalisation Awareness Network. Han er også styremedlem i Sida, den svenske myndigheten for internasjonalt utviklingssamarbeid, og medlem av Kungliga Krigsvetenskapsakademien.
Irans nøkkelrolle
Hans nyutgitte bok omhandler ikke bare Hamas, men i stor grad også den islamske republikken Iran, som helt siden 80-tallet har finansiert terrorgruppens vekst og utvikling. Noen utdrag av boken kan illustrere hvordan Iran hadde et vesentlig ansvar for situasjonen slik den står i dag:
«Iran har også spilt en nøkkelrolle for å forsyne Hamas med både våpen og avansert teknologi, særlig når det gjelder raketter og droner. I tillegg til å levere ferdige våpen har Iran også gitt Hamas-folk opplæring i å lage sine egne, noe som gjør dem mer selvstendige og øker evnen til å opprettholde sin militære kapasitet. Denne støtten har gjort det mulig for Hamas å gjennomføre storstilte rakettangrep mot Israel.»
«Hamas var en del av den iransk-ledede «motstandsaksen» etter Libanonkrigen i 2006, da Hizbollahs motstand mot Israel ble møtt med beundring og støtte. Alle disse kreftene var forent av kampen for å svekke Israels sikkerhet og destabilisere regionen, samtidig som de forble kompromissløse og styrket sin egen maktposisjon. Den nye Hamas-lederen i Gaza, Yahya Sinwar, bekreftet dette i et intervju med TV-kanalen al-Mayadeen i desember 2017: «Qasem Soleimani kontaktet oss og understreket at Iran, IRGC og Quds-styrken stiller alle sine ressurser på vårt folks side i kampen for å forsvare Jerusalem.»»
«Irans støtte til Hamas fortsatte med uforminsket styrke, og i august 2023 ga Saleh al-Arouri indikasjoner om at noe stort var i ferd med å skje: «Vi forbereder oss på full krig, og vi diskuterer mulighetene for denne krigen med alle relevante parter.»»
Ranstorp er heller ikke i tvil om hva en våpenhvileavtale betyr fra Hamas’ ståsted.
Konsekvensene av 7. oktober vil bli dyptgripende og langvarige. Konflikten mellom Israel og Hamas har gått inn i en ny fase, der begge parter revurderer sine strategier og forbereder seg på fremtidig konfrontasjon. Hamas vil bruke gislene for å få løslatt mer enn fem tusen palestinske fanger som sitter i israelske fengsler. De vil ha en lengre sammenhengende våpenhvile slik at de kan reorganisere seg, gjenerobre Gaza, bevæpne styrkene sine og gjennomføre lignende terroraksjoner i fremtiden. Ved å konsolidere sin makt i Gaza og inspirere til opprør på Vestbredden, samt ved å tenne gnisten for å aktivere «motstandsaksen» – som inkluderer Hizbollah og Iran – vil Hamas endre status quo både i Gaza og i resten av Midtøsten.
Så kan man ta for gitt at en av Nordens fremste terrorforskere antakelig vet hva han snakker om når han fastslår at krigen er religiøs og ideologisk – stikk i strid med hva statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har uttalt om at «krigen har ingenting med religion å gjøre».
En jihadistisk blekksprut
Når våpenhvileavtalen nå er klar og skal iverksettes søndag, har selvsagt mange knyttet bekymring til at dette gir Hamas tid og mulighet til å omgruppere og gjenoppbygge terrorceller på Gaza, ikke minst grunnet forhold vi har påpekt siste uke: I skyggen av våpenhvileforhandlingene rekrutterer en ny Sinwar på Gazastripen, parallelt med at Iran har initiert en plan om å kidnappe israelere i utlandet.
Dette er legitime og viktige bekymringer, ikke minst fordi våpenhvileavtalen innebærer at Israel skal løslate over 1000 palestinske fanger – fanger som bokstavelig talt har blod på hendene.
Det kan likevel være verdt å merke seg hva briten Richard Kemp, tidligere oberst som tjenestegjorde i Nord-Irland, Gulf-krigen, Bosnia, Irak og Afghanistan, skriver i sin analyse i The Telegraph. Han er klokkeklar på at Hamas må styrtes, men han skriver samtidig at det er viktig å huske at verken du eller jeg har sittet bak lukkede dører og forhandlet fram en avtale. Avtalen er nødt til å inneholde forhandlingskort som er i israelsk interesse.
Mange tilhengere av Israel har fordømt Gazas våpenhvileavtale som katastrofal. Statsminister Netanyahus motstandere har sagt at avtalen er et eksempel på hans svake lederskap. Stopp en hal – vi bør ikke undervurdere mannen som beordret personsøkerlikvidering av Hizbollah, eliminering av sjefen Hassan Nasrallah og til og med drapet på Hamas-leder Ismail Haniyeh i Irans hovedstad.
Kemp skriver at «mens eventuelle gisler holdes tilbake i Gaza og mens Hamas fortsetter å representere en trussel mot sitt folk, kan og bør Israel gå tilbake til angrepet. For det vil de ha Trumps støtte til. Trumps nominerte til å bli nasjonal sikkerhetsrådgiver, Mike Waltz, sa til Fox News: «Jeg vil gjerne gjøre noe veldig klart for israelerne, hvis dere trenger å gå inn igjen, er vi med dere. Vi er 100 prosent forpliktet til å ødelegge Hamas som en militær organisasjon».»
For å fjerne Hamas som væpnet sikkerhetsrisiko er helt avgjørende for at våpenhvileavtalen skal være verdt noe, fastslår Kemp. Og her er fokuset mot Iran sentralt:
I mellomtiden vil fokuset for krigen sannsynligvis flyttes til hodet på den jihadistiske blekkspruten, Iran. Netanyahu og Trump har nesten helt sikkert allerede blitt enige om det, og denne avtalen bør sees på som ett element i deres felles strategi. Å eliminere ayatollahenes atomprogram og ytterligere undergrave deres regionale proxy-nettverk er avgjørende. Å isolere Iran og styrke Israels sikkerhet er ikke et militært prosjekt alene. Trump vil sannsynligvis også gå tilbake til Abraham-avtalen, og få Saudi-Arabia inn i folden. Utsiktene til nettopp dét skremte Iran så mye at det utløste Hamas’ morderiske grusomheter 7. oktober, skriver Kemp.
Vestens nyttige idioter
Tilsynelatende er Kemp og Ranstorp på linje når de forestiller seg hva Hamas vil bruke tiden på under en våpenhvile. Ikke bare vil de forsøke å regruppere og vokse, de vil bruke Vestens nyttige idioter i samme slengen.
Terrororganisasjonen vil i mellomtiden planlegge å bruke sine internasjonale støttespillere til å presse Israel til ikke å gjenoppta fiendtlighetene – inkludert de nyttige idiotene som paraderer på gatene våre og universitetscampusene våre hver uke, skriver Kemp.
I Ranstorps bok kan man lese hvordan de samme aktørene har bidratt til at Hamas har kunnet bli så sterke som de er.
Hamas bruker ulike metoder for å kanalisere støtte fra veldedige organisasjoner og vennligsinnede land, valutavekslingsselskaper og hawalan-nettverk, ved å sende kontanter gjennom Gaza-tunneler eller bruke kryptovalutaer for å omgå internasjonale sanksjoner.
Ranstorp skriver videre:
En av disse metodene er folkefinansiering på sosiale medier av palestinske veldedige organisasjoner i USA og Europa. Disse nettverkene har gjort det mulig for Hamas å opprettholde sin militære styrke og fortsette sine operasjoner, samtidig som de har skapt en situasjon der lederne lever i luksus, mens mange palestinere i Gaza lever under svært vanskelige forhold. Samtidig arbeider Hamas med å styrke sin militære kapasitet for å kunne gjennomføre mer omfattende angrep, og de er villige til å bruke sivilbefolkningen som menneskelige skjold.
Resultatet av «de godes» innsats er åpenbar: De som lider får det verre, enten det er lidende palestinere eller lidende israelere. Hamas er ikke interessert i noen frihet i demokratisk forstand av ordet, tvert om. Men oppskriften er like enkel og gjennomprøvd som den er effektiv; de spiller på frihetsverdienes retorikk og øker med det sin egen makt – godt opplært av mullahene i Iran.
Forstå folket – dropp identitetspolitikken
Veien videre i Midtøsten kommer unektelig til å være brolagt med både gode intensjoner og mange som vil mele sin egen kake. Sittende regjerings utspill denne uken kan vel best tolkes i sistnevnte kategori, der mer penger inn i nettverket av bistandsorganisasjoner i Palestina er et uttalt mål.
Med Trump som påtroppende president i USA synes regjeringen Støre akterutseilt med tanke på realisme og reell fredsbygging i Midtøsten. Blant iranere som ønsker mullahene vekk fra makten er tanken på et USA fritt for identitetspolitikk derimot et lyspunkt. Frihetshungrige iranere har gledet seg over Israels seire mot sjiaaksen, og de fortsetter å glede seg.
En av dem heter Nazanin Afshin-Jam. Hun er prisvinnende menneskerettighetsaktivist og forfatter og forøvrig gift med tidligere forsvarsminister i Canada, Peter MacKay. I en kronikk i Jerusalem Post skriver hun om farene ved å påtvinge eksterne løsninger som overser lokal dynamikk. Hun peker direkte på erfaringene fra intervensjoner i Afghanistan og Irak, og mener de er overførbare til situasjonen i dagens Midtøsten. Ikke minst tenker hun på hva dagens situasjon utløser av muligheter i Iran, nå som israelerne har svekket mullahstyret. Hun mener at den viktigste tilnærmingen nå må være å kaste identitetspolitikken på båten og mobilisere de flinkeste hodene.
Det er på tide at den iranske opposisjonen tenker utover konvensjonelle tilnærminger. Det som kreves er et nytt og friskt rammeverk som prioriterer felles mål fremfor individuelle agendaer – et skifte fra utprøvd koalisjonsbygging blant grupper til en modell der ekspertise og ledelse går foran identitetspolitikk.
Nettopp dette vil kunne bli avgjørende i tiden som kommer, ikke bare i Iran, men i hele regionen, og ikke minst bør forståelse for kulturen som råder være førende når man ser på fredsmuligheter i et radikalisert Gaza. Vi skrev det allerede uker etter terroren:
«Det selges inn en tanke om at alt palestinere ønsker seg er fred, og at det er den israelske okkupasjonsmakten som er årsaken til at det palestinske folket har det så skrekkelig. Tanken har en parallell til venstresidens integreringspolitikk her hjemme; Det er vårt ansvar at innvandrere har det vondt, og vi må lytte når de roper opp om rasisme og diskriminering. I begge tilfeller svikter det helt grunnleggende i å se på hvordan de selv organiserer sine egne samfunn. Det gjøres med beinhard klankultur, der vold og undertrykking er et strukturelt fenomen og der likestilling, like rettigheter og likeverd er totalt fraværende elementer.»
Å avradikalisere et helt folk er ingen quick fix. Det er et langvarig prosjekt. En kultur som er gjennomsyret av vold og traumer vil handle deretter i årevis, altså med ekstrem voldsparathet og manglende forståelse for hvem som bærer ansvaret for den misæren folk lever i. Sinne og misunnelse er sterke komponenter i voldskultur og den former et samfunns mentalitet. Allah er svært nær, kravstor og svært hevngjerrig.
Når Ranstorp konkluderer med at spørsmålet om varig fred og en tostatsløsning er fjernere enn noen gang, er det vel vitende om dette. Når Kemp skriver at det er en forutsetning for varig våpenhvile at Hamas må vekk, er det også vel vitende om dette. Tilsynelatende er de siste uvillige til å se dette en maktposisjonerende norsk regjering. Det beste som kan sies om regjeringen Støre er at den er betydningsløs for israelske avgjørelser.