Innvandring

Den norske velferdsstaten tilrettelegger for ulønnsom og dysfunksjonell migrasjon

Utlendingsnemnda (UNE) er et selvstendig, uavhengig og domstolsliknende organ som behandler klager i utlendingssaker og statsborgersaker. Høyre-politiker Simen Sandelien er nettopp ferdig med sin periode som nemndmedlem. Han er ikke i tvil: Den norske velferdsstaten holder seg med pull-effekter og insentiver som danner ulønnsom og dysfunksjonell migrasjon.

Høyre-politiker i Asker, Simen Sandelien, ble tatt opp som nemndmedlem i UNE etter forslag fra HRS. Han overtok plassen etter vår styreleder Trond Ellingsen, som også har skrevet om egne erfaringer fra sin periode i UNE.

De fire siste årene har Sandelien gjort seg erfaringer med systemet og hvordan det fungerer, og de tankene han deler på Facebook viser til fulle hvor underlig og kontraintuitivt vi som samfunn har stilt oss overfor mennesker som øyensynlig både lyver og svindler den norske staten. Sandeliens spørsmål er verdt å gjengi.

Et tillitsbasert system

De langt fleste tror kanskje at UNE opererer på samme måte som norske domstoler når det gjelder bevisvurdering. Det motsatte er tilfelle, noe også Ellingsen understreket i sin lange artikkel.

Selv om UNE i praksis fungerer som en domstol så er det en vesentlig forskjell når det gjelder bevisvurderingene. Når straffesaker skal behandles ved domstolene pleier man å si at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, det vil si at man skal være nær 100 prosent sikker for å finne en tiltalt skyldig etter tiltalen. I sivile saker, f. eks. tvistespørsmål i kontraktsforhold, holder det at det er en bevisovervekt, det vil si mer enn 50 prosent sannsynlighet for det resultat domstolen til slutt kommer til.

I UNE er det annerledes. Først må nemnda foreta en bevisvurdering, det vil si hvordan har situasjonen vært for vedkommende asylsøker i fortid og i nåtid. Dernest må det foretas en risikovurdering; hvordan kan det tenkes at situasjonen vil bli for asylsøkeren i fremtiden ved retur til hjemlandet? Og til slutt må det foretas en totalvurdering. Hvis nemnda da kommer til at det er noenlunde sannsynlig at asylsøkeren risikerer forfølgelse ved retur, da skal asylsøknaden innvilges. Det er altså ikke nødvendig at det foreligger bevisovervekt slik som i sivile saker for domstolene.

Sandelien problematiserer det samme gjennom sine retoriske spørsmål til leserne:

Visste dere at det norske asylsystemet formelt sett regnes som tillitsbasert? Det vil si at staten tar utgangspunkt i at asylsøkere snakker sant. Det vil si at bevisbyrden ligger på våre justis- og utlendingsmyndigheter med tanke på å tilbakevise påstander som er grunnlag for asyl.

Visste dere at man kan forandre asylhistorien sin også etter at den første historien – f.eks. en historie bygget på falsk identitet – viste seg å være usann og gå hele ankeprosessen på nytt med den nye historien sin?

Visste dere at de som klorer seg fast lenge nok – og kanskje får et barn her i Norge mens denne prosessen med løgner blir plukket fra hverandre – til slutt kan ende opp med å få varig opphold likevel, av hensyn til barnet? Dette, selv om absolutt alt man har fortalt til norske myndigheter fra den dagen man kom var en diger skrøne.

Det er altså ingenting å tape på å lyve – tvert om kan løgnene være lønnsomme. Det som unektelig er tilfelle er at det ikke straffes, slik tilsvarende bedrag ville være risikofylt og straffbart for deg og meg.

Grov svindel

Høyre-politikeren Sandelien er opprørt over systemet, og like opptatt av å formidle sine erfaringer til publikum.

Visste dere at risikoen for den som kjører løpet ut med slike løgner og dermed begår grov svindel mot den norske velferdsstaten, i praksis er null? Man kan svindle til seg goder for millioner av kroner over flere år uten å risikere fengselsstraff eller krav om inndragelse av ytelser. Dette står i skarp kontrast til den straffen som truer innbyggerne i landet dersom vi forsøker å svindle staten.

Det høres nesten for ille ut til å være sant, men samsvarer godt med informasjonen om systemtruende kriminalitet slik vi ble forelagt dokumentasjon på av «øyne og ører på innsiden av miljøet» i saken – Svindelen er altomfattende.

Visste dere at de som blir fradømt statsborgerskap på grunn av løgn i asylhistorien ofte likevel får bli i Norge og at de bare får en karantene på tre år før de kan søke på nytt?

Det eneste en asylsøker risikerer å miste er retten til å være her, noe vedkommende heller ikke hadde da de kom. Sjelden fattigere enn da de kom. Ofte rikere. Det kan ikke kalles noe ris bak speilet, fastslår Sandelien videre.

Nei, noe ris bak speilet finnes ikke. Det er åpenbart at Sandeliens erfaringer er de samme som Ellingsens fire år tidligere. «Tiden i UNE får en til å tenke over om det systemet vi har etablert er hensiktsmessig. Sett ut fra rene norske interesser er det så absolutt ikke det, og det  tjener heller ikke de reelle asylsøkerne, de som flyktningkonvensjonen i utgangspunktet var ment å skulle beskytte», konkluderte Ellingsen den gang.

Sandeliens konklusjon er av det enda dystrere slaget:

De som ikke forstår at den norske velferdsstaten – på grunn av alt dette – fremstår som en eksklusiv piñata av flortynt papir, og hvilke pull-effekter og insentiver dette skaper for ulønnsom og dysfunksjonell migrasjon, er veldig, veldig naive.

Dette er mine politiske tanker basert på de erfaringer jeg har gjort meg etter én periode som nemndmedlem i UNE.

Asylsystemets opprinnelige tanke om å gi vern mot statlig forfølgelse er i realiteten borte og asylinstituttet har for lengst utspilt sin rolle. Viljen til å ta tak i problematikken er dog laber fra politisk hold, og Sandelien er den siste i rekken av nemndsmedlemmer i UNE som har blitt innsatt etter forslag fra HRS. Da HRS ble fratatt statsstøtte ble vi også fratatt retten til å foreslå nemndsmedlemmer. Denne retten er det nå utelukkende innvandringsaktivistiske organisasjoner blant NGOer med forslagsrett som besitter.

(PS: Vi kan jo også nevne at vi har fått en rekke positive tilbakemeldinger fra UNE om de nemndmedlemmer vi foreslo. For eksempel at de var godt forberedt, argumenterte saklig og rasjonelt. Antakelig var de for dyktige for systemet.)