I tidsrommet 6.-9. juni velger EU-landene sine representanter til Europa-parlamentet (EP). Til sammen skal 720 representanter finne sitt sete i EP – og sin partigruppe, som består av syv grupperinger alt etter politisk ståsted. To av disse gruppene er plassert i det som i mainstream media (MSM) fremstilles som skrekk-kabinettet «ytre høyre».
Den ene er Identitet og demokrati (ID), som blant annet omfatter Lega i Italia, Marine Le Pens Nasjonal samling i Frankrike, Frihetspartiet i Østerrike, Geert Wilders PVV og Alternativ for Tyskland (AfD). I den andre, Europeiske konservative og reformister (ECR), finner vi partier som polske PiS (Lov og rett-partiet), spanske Vox og Giorgia Melonis Italias brødre.
Skrekkhistorier om samtlige av disse finner vi daglig i MSM – som selv tilhører de rødgrønne, eller kanskje noen har strukket seg helt til Den Dannede høyrefløyen.
Men til tross for all skrekk og advarsler, altfor mange i det klin idiotiske folket i hele Europa stemmer (fortsatt) på dem! Hvordan er det mulig?
Høyrebølgen
I går foregikk valget i Nederland og ifølge NRK nyhetsmorgen kunne Simen Ekrem fortelle oss – med et dårlig skjult lettelsens sukk – at det kan se ut som et lite flertall fortsatt ønsker en rødgrønn koalisjon. For den rødgrønne koalisjonen i Nederland ligger an til åtte representanter, mens Geert Wilders parti ser ut til å få syv (ved forrige valg for fem år siden havnet de på en). Meningsmålingene forut hadde tippet 10-11 til ytre høyre. Så kan det legges til at dette er en valgdagsmåling, det endelige resultatet kommer søndag.
Han ten Broeke, direktør for politiske anliggender ved Haag Center for Strategic Studies, ser det dog litt annerledes enn NRK-Ekrem. Ifølge Broeke er det ingen tvil om hvem som vant gårsdagens avstemning: «Det må være Geert Wilders».
Så – hvorfor?
De fleste kjenner vel likheten til disse partiene, som i korte trekk er innvandringsrestriktive, fortalere for eget land, holder på selvråderetten og er ditto skeptiske til å samle for mye makt i EU. Og folket liker det.
Danske Weekendavisens Martin Krasnik sier det slik:
Over hele Europa gikk det et lettelsens sukk da stemmene ble talt opp etter EP-valget for fem år siden. Frykten hadde vært at Europa skulle kaste parlamentet i armene på høyrepopulister, sjåvinister, rasister og småfascister og sende unionen ut i dyp krise. Men det skjedde ikke. Høyrebølgen uteble. Men at Dansk Folkepartis likesinnede fikk et dårlig valg, var i beste fall et tegn på en liten nøling blant europeiske velgere. Til helgens EP-valg, fem år senere, står den europeiske høyresiden foran et jordskredvalg.
Igjen ser vi at Ekrems ørlille håp valses over, for Krasnik forholder seg til hva som er realitetene i Europa, hvorpå han ramser opp:
- I Belgia, Frankrike, Nederland, Italia, Polen, Slovakia, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike står høyrefløyen i parlamentet til å bli størst.
- I Bulgaria, Estland, Finland, Latvia, Portugal, Romania, Spania, Sverige og Tysland nest størst eller tredje størst.
Derfor kan det ikke være noen bombe om ID og ECR styrker seg markant.
Ifølge Krasnik handler høyrebølgen først og fremst om innvandring.
Presset
Det europeiske folk har fått med seg at innvandringen til Europa fortsetter med uforminsket styrke, med et handlingslammet EU.
Tilstrømningen har vært voldsom i flere av de nevnte landene, og det er en sterk og velbegrunnet mistillit til EUs evne til å håndtere utfordringen. De borgerlige sentrumspartier tror at innvandringen kan begrenses ved å redusere offentlige ytelser og forverre vilkårene, noe som har vist seg å være feil. I ulik grad holder sosialdemokratene og venstrefløyen seg til den åpne dørs-politikk. Situasjonen gjenspeiles av EU-parlamentet, som ikke har vært i stand til å bidra fornuftig til en strammere, sammenhengende asylpolitikk. Også her ignorerer man velgernes bekymringer: kriminalitet, religiøs intoleranse, økonomiske problemer og ikke minst det komplett uholdbare ved de mange hundretusener av illegale immigrantene i unionen.
For fire år siden så EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, seg nødt til å besøke Hellas. For presset på de greske grensene hadde skapt opptøyer, men grensevaktene sto imot. Det ville von der Leyen takke for dem for, hvor hun kalte Hellas grensevakter «europeiske skjold».
Jo takk, det passet sikkert inn i en takketale med påfølgende høye smørbrød og stettglass, men i ettertid har vi ikke sett mye til «skjold». Den registrerte asylinnvandringen til Europa er nå på samme nivå som under folkevandringskrisen i 2015-16, viser tall fra Eurostat. Samtidig har antallet illegale innvandrere vokst voldsomt de seneste år i Europa, viser tall fra Frontex. Og i dag kunne NRK melde om at «mer enn 500 migranter reddet utenfor Kanariøyene».
Det er begynt å gå opp for mange at det er et kontinuerlig og økende innvandringspress mot Europa.
Men når for eksempel Sverigedemokraterna (SD) snakker om at «mitt Europa bygger murer» går spesielt mediefolk fullstendig i vranglås, mens de sprer om seg (sikkert velmenende ord) om frihet.
Den samme «friheten» som vanlige folk ser forvitre.
Velgernes makt
Handlingslammelsen fra EU på innvandringspolitikken har fått mange land til å ta saken i egne hender, og i Norden er det ikke minst Danmark som har gått foran, så også nå med deres samarbeidsplaner med Rwanda (hvor asylsøkerne skal sendes). Det er som Krasnik sier «et besværlig, ikke uproblematisk, men nødvendig prosjekt». Ja, det er nødvendig, fordi alle burde se at dagens asylinstitutt har spilt fallitt. Når noe ikke fungerer, må det endres – ikke pyntes på, slik EUs migrasjonspakt er et ynkelig bevis på.
«Danmark har alltid vært et foregangsland fordi vi har fullført den vanskelige integrasjonen mellom høyresiden og resten av det politiske spekteret», sier Krasnik presist. Men det betyr jo ikke at «resten av det politiske spekteret» egentlig ønsket et mer restriktiv innvandringspolitikk, men de så seg nødt til det – fordi velgerne presset dem.
Nødvendig var den forandringen som i Danmark tok godt over 20 år. Frem til da vokste ytre høyre seg større og større og dominerte flere og flere politiske områder. Akkurat nå høster resten av Europa – spesielt Frankrike og Tyskland, EUs motor – de samme kostbare erfaringene. Det vil fortsette inntil resten av det politiske livet endrer kurs og skaper overenstemmelse mellom det politiske systemet og velgerne.
Derfor ser Krasnik det kommende EP-valget som en demokratisering, idet velgerne utpeker politikere som representerer dere holdninger.
( … ) sannheten er at det ikke finnes befolkninger som virkelig ønsker storstilt innvandringen. Ignorerer man det, vil velgerne begynne å tvile på demokratiets institusjoner og peke på stadig sterkere politiske krefter uten varme følelser for vestlige verdier og interesser. Det er de på vei til å finne ut av i en rekke europeiske land. Det vil i denne helgen også gå opp for det politiske system i EU. Det er ikke pent. Men det er på høy tid.
Så det kan være at Frankrikes Emmanuel Macron har helt rett i at ytre høyre kan ende opp med å ta livet av Europa slik vi kjenner det i dag, men om det blir til det verre er et helt annet spørsmål.