La oss slå følgende fast i klartekst: Det norske samfunnet er ikke kalibrert for å innlemme lovreligionen islam. Det er visse normer og regler som vi nordmenn tar for gitt, ikke minst de som oppfattes som pliktbaserte. Vi har en usynlig kontrakt med staten og fellesskapet, der det å utnytte muligheter og smutthull for egen vinning ikke er noe man gjør uten skamfølelse. Dette får vi inn med morsmelken. Vi oppfører oss til våre omgivelsers beste, vi bidrar etter evne. Dette har vært Norge i et nøtteskall.
Det er her flerkoneriet kommer inn. Som HRS som første instans nylig kunne avdekke har antakelig minst 4.000 barn født i flerkoneri innvandret til Norge de siste om lag 25 årene. Vi lever med andre ord i totalt parallelle verdener med deler av den muslimske befolkningen.
Rettsløse kvinner og barn
Allerede i 2004 advarte vi i rapporten Norske barn i utlandet. Ute av syne, ute av sinn: Ansatte på den norske ambassaden i Islamabad, som vi intervjuet da, var krystallklare allerede den gang. Norske myndigheter vet overhodet ikke hvor mange potensielle norske statsborgere som faktisk befinner seg i Pakistan gjennom norskpakistanske menns praksis med å ha flere koner der, i tillegg til en i Norge, ble vi fortalt. – Vi har allerede en viss mengde søknader fra fedre til disse barna om å gi dem norsk personnummer og deretter søkes det om norsk statsborgerskap, ble det sagt videre.
Det var i denne sammenheng det ble uttalt at tusenvis av barn, i løpet av de neste årene, kan komme til Norge gjennom flerkoneri.
Merk også dette: Vi sjekket med andre norske ambassader/konsulater den gang, som bekreftet at de registrerte samme utvikling.
I en patriarkalsk æreskultur der islam dominerer, som i Irak, Pakistan, Gambia og Somalia, har ikke kvinnen som er kone nummer 2, noe hun skulle ha sagt den dagen «ektemannen» i Norge etter sharia vil hente barnet hit som norsk statsborger. Kona i Norge har også ytterst lite å stille opp med dersom hun ikke har lyst til å «takke ja» til pålegget om å ta vare på barnet her. Hun er underlagt det islamske lov-tankesettet. Hun plikter å være lydig mot ektemannen.
Barna har har heller ingenting å stille opp med. Og det til tross for alle rettigheter nedfelt i konvensjoner, som eksempelvis retten til samliv med begge foreldre. Dette var verken media eller politikerne på begynnelsen av 2000-tallet opptatt av. Barna skulle jo bli norske. Samme tankesett lever i beste velgående i dag.
Flerkoneri er utbredt i Gambia, og også andre afrikanske land. I Gambia lever både nåværende og forhenværende president med flere koner.
I 2003 inviterte vi Kommunalkomiteen på Stortinget til kontoret vårt i Oslo. Vi hadde også invitert kilder fra UDI og Politiets utlendingsenhet til samme møte, som la frem sentrale problemstillinger for de ledende politikerne med ansvar for innvandring- og integreringspolitikken. Og ja, komiteen vedgikk med hakeslepp at regelen om tildeling av statsborgerskap også gjennom far var en konsekvens av den da pågående endringen av statsborgerskapsloven. De innrømmet også – uten problemer – at problemstillingen med flerkoneri knyttet til dette og innvandring, var noe de ikke hadde tenkt på. Politikerne innrømmet glatt at informasjonen de fikk var dypt urovekkende.
Vi lobbet mye disse årene med tematikken, ikke minst på grunn av arbeidet med den nye statsborgerloven. Den kom og trådte i kraft i 2006, uten at denne regelrette galskapen ble rettet opp. Norsk statsborgerskap følger automatisk fars norske statsborgerskap også når barna er født av kone nummer to, tre osv. i hans hjemland. Sannheten er at den norske statsborgerskapsloven faktisk stimulerer til flerkoneri. En norsk statsborger kan i teorien ha 20 koner i hjemlandet og 100 barn med dem, og alle barna er automatisk norske statsborgere. De kan vandre rett inn med norsk pass i hånden.
«Forby disse ekteskapene», sa ambassaden
Jeg har som utsendt fra HRS selv opplevd flerkoneri begått av norske statsborgere i Gambia. Det gjorde mildt sagt dypt inntrykk. Jeg møtte den ene i hans storslagne villa på den gambiske kysten. I huset hadde han fire norskfødte jenter, alle lemlestet, alle innesluttet. De var under «omsorg» av hun som var «sistekona», som det heter i Gambia. Hun var den tredje kona. Kone nummer en og jentenes mor var i Norge der hun bodde som norsk statsborger. Mannen inngikk et nytt ekteskap i Gambia, med «mellomste kone», og den gang hadde han to barn med henne, men da kona i Norge fikk nyss om flerkoneriet ble hun rasende og tvang ham til å skille seg. Like fullt hadde han altså giftet seg med «sistekona» etter det, som han hadde ett barn med den gang. De tre barna i flerkoneriet hadde alle rett på norsk statsborgerskap grunnet «human» norsk lovgivning.
I 2017 slo ambassaden i Islamabad alarm: Ansatte fortalte om koner nummer to i Pakistan som ikke visste at mannen allerede var gift i Norge, og de trodde at de på et tidspunkt skulle familiegjenforenes i Norge med ham. Tross at flerkoneri ikke er tillatt i Norge, er disse ekteskapene ikke forbudt etter norsk lov når landet ekteskapet er inngått i tillater flerkoneri.
Altså aksepterer Norge sharia og flerkoneri i islambeltet, som i Pakistan, Irak, Afghanistan og Somalia. Det var det dette ambassadenotatet talte mot: Forby disse ekteskapene, het det.
Her bør det føyes til følgende i den «hellige multikulturelle» ånden: Frankrike tillot innvandring av inntil fire koner per mann, typisk fra Vest-Afrika, helt frem til 1993. Så nedsnødd har europeiske politikere vært.
Ny rapport om dumping
Rapporten til Institutt for samfunnsforskning (ISF) bekrefter den samme problemstillingen – uten at ISF foreslår et eneste tiltak for å stoppe flerkoneriet. Rapporten «Kvinner og deres barn holdt tilbake mot sin vilje i utlandet. Fenomenforståelse og mulig bistand» legger flerkoneriet åpent på bordet. Og det er ikke pent det som kommer frem om hva norske statsborgere bedriver i sine respektive hjemland.
Utgangspunktet for oppdraget ISF fikk av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, er at departementet ønsket å få belyst dette:
Formålet med denne studien er å innhente ny kunnskap om årsaker til og konsekvenser av at gifte kvinner og deres eventuelle barn, ofte med kort botid i Norge, blir holdt tilbake eller etterlatt i utlandet mot sin vilje av ektefelle og svigerfamilie, eventuelt med aktiv støtte fra innflytelsesrike familiemedlemmer i hjemlandet. Vi spør om hvilket problem slik tilbakeholdelse er ment å løse, og hvorfor det å sende kvinner og eventuelle barn til utlandet blir ansett som en løsning. Et videre formål med studien er å undersøke hvilke hjelpetiltak som finnes for denne gruppen i dag, og hva slags oppfølgende og forebyggende tiltak som bør iverksettes.
Det handler altså om regelrett dumping av kvinner og barn. Men rapportørene legger altså også på bordet hva ambassader rapporterer om flerkoneri til dem. Og det er dette vi først og fremst skal gripe fatt i.
Men først: Rapporten forteller at jenter bosatt i Norge og med norsk statsborgerskap sendes til land som Pakistan og Somalia, og giftes bort der før de er 18 år. De holdes tilbake blant annet grunnet regelen om at man må være 24 år for å kunne hente ny ektefelle til Norge, de føder barn der, og alle barna har rett til norske statsborgerskap.
Tvangsgifting av barn som har returnert til hjemlandet, for eksempel Somalia, kan føre til at de blir værende hos slektninger fordi ekteskapet er ulovlig inngått.
I flere av eksemplene vi kjenner til, er det snakk om barneekteskap. Særlig ambassadene i Amman og Nairobi har blitt gjort kjent med barneekteskap gjennom søknader om førstegangs pass, som forutsetter at barnet blir tildelt fødselsnummer gjennom å bli registrert i folkeregisteret i Norge. Det kan også være gjennom søknad om familieinnvandring. Det er da snakk om enten at en mann som er norsk borger, reiser til hjemlandet og gifter seg med en jente under 18 år, eller at unge jenter med norsk statsborgerskap blir giftet bort i farens hjemland før de er 18 år. De siste årene har forvaltningen blitt kjent med færre saker som gjelder barne- og tvangsekteskap i veletablerte diasporamiljøer der det tradisjonelt har vært høy andel transnasjonale ekteskap. Ifølge SSB har andelen innvandrere som inngår ekteskap i tidlig alder og med ektefelle fra hjemlandet, gått noe ned for flere av de større landbakgrunnene. Utenrikstjenesten reflekterer likevel over at nedgangen i barne- og tvangsekteskapssaker også kan skjule mørketall, fordi miljøene som er godt integrert i Norge, kjenner systemene og lovverket godt og kan gå under radaren. Det spekuleres i at det kanskje ikke er færre saker med utilbørlig press og tvang, men at familiene vet bedre hvordan de skal leve på en måte som gjør at myndighetene ikke klarer å avdekke lovbrudd. En måte å gjøre dette på er gjennom tilbakeholdelse.
Det som sies her er at grupper med lang botid og som anses for å være «godt integrert», er altså integrert i den forstand at de kjenner norske lover og systemer som setter dem i stand til å bryte de samme lovene og skjule grove overgrep som begås mot sårbare. Det er ingen overraskelse, og det er en konsekvens av en feilslått integreringspolitikk, en politikk som har hatt fullt fokus på at det å være integrert er å snakke norsk og være i arbeid. Verdiene og graden av norskhet har stort sett vært ignorert, og dermed har vi grupper som har tilvandret og blitt motborgere.
HRS var den sterkeste pådriveren for å få en 24-årsregel for innvandring gjennom nyetablerte ekteskap. Samtidig advarte vi kraftig mot å innføre regelen uten samtidig å innføre et tilknytningskrav til Norge, slik at vi nettopp hadde forebygget dumping av unge i hjemlandet, at disse ble bortgiftet i ung alder, og deretter returnerte etter flere år, gjerne med barn, for å søke familiegjenforening med ektefelle fra hjemlandet. Men politikere flest (minus FrP) ignorerte tilknytningskravet. Resultatet ser man i ISFs eksempel over.
Det heter videre at når eksempelvis somaliske gutter giftes bort i Somalia, er det vanlig at kona ikke hentes hit, men blir boende i Somalia, også etter at barn fødes i ekteskapet. Ektemannen fortsetter livet sitt i Norge.
Varianter av flerkoneri
En variant av flerkoneri er at menn som er norske statsborgere, har koner «på si» i hjemlandet som de har barn med. Kona kan være mindreårige, mannen kan være to til tre ganger eldre enn henne. Han velger selv om han vil hente barna – potensielle norske statsborgere – til Norge. Hva kona i hjemlandet måtte mene, betyr så godt som ingenting i den ekstrempatriarkalske kulturen vi her snakker om. Mannen gjør som han lyster.
Det er også verd å merke seg at for kvinnene og hennes familie som begir seg inn i flerkoneri med norske statsborgere, kan motivet være økonomisk sikkerhet. Ektemannen plikter i henhold til islam å forsørge henne.
En annen variant er at ei kone som er kommet hit på familiegjenforening dumpes i opprinnelseslandet, mens ektemannen, norsk statsborger, fortsetter samlivet med henne der ved jevnlige besøk. Selv om den dumpede kona ikke er norsk statsborger, blir alle barna i samlivet tilnærmet automatisk norske statsborgere.
Flerkoneriet foregår også ved at en mann returnerer ektefelle med barn til hjemlandet, hvor intensjonen er at de skal fortsette relasjonen og mannen skal besøke dem innimellom. I noen tilfeller er det snakk om at mannen inngår ekteskap med kone nummer to, heter det i rapporten.
Nok en variant er at et arrangert ekteskap utløser at ektemannen med norsk statsborgerskap dumper kona i opprinnelseslandet. Deretter gifter han seg med en ny kvinne i samme land. Han tvinger den første kona til å skille seg, slik at han kan hente den nyeste til Norge. Uansett er alle barn i disse to ekteskapene potensielle norske borgere.
Det er også flere eksempler på menn her som inngår flerkoneri i opprinnelseslandet der hovedmotivet er å sikre familie/foreldre i hjemlandet en gratis hushjelp gjennom svigerdatteren. Barna hun eventuelt får er da norske statsborgere.
At menn gifter seg med en eller flere yngre kvinner i hjemlandet eller i andre europeiske land uten at ektefellen i Norge har kjennskap til det, er også kjent fra diasporamiljøene med bakgrunn i Vest-Afrika.
Ved ambassaden i Nairobi, fortelles dette:
«I ett tilfelle oppdaget jeg at en av de to kvinnene han var gift med i Somalia var 15 år gammel ved inngåelse av ekteskapet, og han var 39–40.»
«Konservativt estimat»
Det er særlig ambassaden i Ghana, Vest-Afrika, som rapporterer om flerkoneri. I rapporten heter det:
For eksempel beskriver ambassaden i Ghana at de er kjent med et større antall barn av kvinner i regionen som denne ambassaden dekker – Ghana, Elfenbenskysten, Liberia, Sierra Leone, Guinea, Senegal og Gambia – som har norsk statsborgerskap som følge av statsborgerskapsloven § 4 om erverv ved fødsel dersom mor eller far er norsk borger. Ambassaden håndterer lignende saker fra Mali, Burkina Faso, Niger, Togo og Benin etter at de overtok dette embetsdistriktet da den norske ambassaden i Bamako i Mali stengte. Den største mengden saker er fra Gambia, Ghana og Senegal. Ambassaden beskriver en typisk situasjon med en lokal mor og en norsk far som opprinnelig kommer fra samme land. Etnisk og kulturelt kommer altså begge foreldrene fra denne regionen. I flere tilfeller er far lokalt gift og har barn med flere kvinner samtidig. Om lag 95 prosent av ambassadens passaker gjelder søknader om førstegangs pass for barn som er født i ambassadens embetsdistrikt. … Flertallet av norske borgere som bor fast i distriktet ambassaden dekker, er altså mindreårige. Til enhver tid håndterer ambassaden mellom 80 og 100 slike saker. Ambassadens estimat over hvor mange norske borgere som bor fast i embetsdistriktet, er rundt 1400, og er stort sett basert på antallet saker som gjelder farskap, personnummer og førstegangs pass. Ambassaden mener dette sannsynligvis er et konservativt estimat.
(…)
Mødrene ser for en stor del ut til ikke å ha noen utsikter til verken familiegjenforening eller bosetting i Norge. Ambassaden melder at kvinnene som regel er under tung innflytelse fra barnets far, og som regel sier lite, men det skinner ofte gjennom at dersom de sender fra seg barnet, vil de aldri se barnet igjen.
I 2011 ble følgende avdekket da politiet aksjonerte mot somaliske barnefamilier som ble siktet for grovt trygdebedrageri.
«Hver familie skal ha svindlet staten for 800 000 kroner ved å late som moren er aleneforsørger», skrev NRK. Det var snakk om over 100 familier som fikk politiet på døra. (… ) Vi har statistikk på antall personer som har barn med samme barnefar før og etter samlivsbrudd, og da har vi rundt 100 personer i det somaliske miljøet», sier Magne Fladby, direktør i Nav Kontroll.
Altså fikk mødrene alene-forsørgertillegg. I måneden utgjorde det i snitt 15.000 kroner per barn. Rundt halvparten av somaliske barn var den gang født utenfor ekteskap.
Det er her de angivelige skilsmissene kommer inn. Man skiller seg her etter norsk lov, beholder shariakontrakten, og kan hente ny hustru i opprinnelseslandet. Hvor mange eksempelvis somaliere og pakistanere dette gjelder, vet ingen. Jeg har møtt dem også, som i en leilighet på Rykkinn i Bærum. En pakistansk mann som drev pizzarestaurant i Sandvika sentrum, og som hadde to kvinner i leiligheten. Den eldste dypt deprimert, førstekona, helt isolert fra det norske samfunnet, uten språk etter rundt 25 år i Norge og med to voksne barn. Mannen hadde skilt seg fra henne og hentet ny, yngre kone i Pakistan.
Helt ute av kontroll
I 2016 kunne vi melde om Omar fra Somalia som hentet kone nummer en og deres syv barn. Men han var ikke fornøyd. Han ville også sikre at de to barna han hadde i Somalia med kone nummer to der, skulle hentes til Norge.
Fire år før dette kom en liknende sak på bordet. Da handlet det om en somalier som ville ha rundt 20 barn til Norge – med oppskriftshjelp fra UDI av alle.
Hossein Ahmed Mayamuud bodde da i Svelgen i Sogn og Fjordane. Han har 22 barn og han ønsket at 11 av disse skulle hentes til Norge.
UDI repliserte at Mayamuud, som hadde disse 22 barna med flere koner, måtte skille seg (sic!) fra den ene kona i Norge for også å kunne få den andre kona med ytterligere ti barn til Norge. Altså kunne Omar «forenkle» prosessen. Han kunne skille seg etter norsk lov, og gjerne beholde ekteskapet etter sharia, for så å søke familiegjenforening med kone nummer to og de to barna. Det hører med til historien at Omars kone i Norge da igjen var gravid.
Det er ved lov man bygger landet. Nå handler det om å ta tilbake landet fra krefter som ikke vil det beste for den sekulære velferdsstaten basert på likestilling mellom kjønnene.
Hva foreslår så rapportskriverne til ISF? Ikke ett ord om tiltak knyttet til å stoppe flerkoneriet. Ikke ett ord om å styrke lovverket knyttet til dumping av barn og kvinner. Det som foreslås er å styrke alle deler av relevant offentlig apparat i Norge ved informasjonsarbeid, holdningsendring og kompetanseheving knyttet til dumping av barn og kvinner.
Så faller disse odene på siste side av rapporten:
Det bør vurderes å kurse imamer om ufrivillig utenlandsopphold.
Vi anbefaler å videreføre tilskuddsordning til frivillige organisasjoner og menigheter for tiltak som blant annet inkluderer informasjon, nettverksbygging, holdningsendring, også blant menn.
Akkurat som om imamer skulle være en forebyggende løsning. Det er så tanketomt at man blir svimmel. Hvorfor skulle imamer være imot at kvinner og barn sendes til en islamsk stat for å leve et «rent» liv i tråd med sharia? Hvorfor skulle imamer underkjenne lydighetsplikten som er pålagt muslimske kvinner?
– Folk fikk rett
Hva gjelder frivillige organisasjoner, som vil være OMOD, Mira-senteret, Antirasistisk senter etc. – hva har de bidratt med gjennom årene av realpolitiske løsninger på kvinneundertrykking, dumping og flerkoneri? Ingenting som jeg kan komme på. Tvert om har de aktivt jobbet for de åpne dørers politikk fra islambeltet og nærmest heiet frem de parallelle samfunnene vi har fått i Norge.
Det ligger i sakens natur at hva ambassaden vår i Pakistan sa for flere år siden: Forby flerkoneriet – er veien å gå, selv om det er tillatt i islamdominerte land grunnet sharia og Muhammeds praksis. I tillegg må selvsagt statsborgerloven endres slik at barns statsborgerskap følger kun mors statsborgerskap. Det ville ha satt en full stopper for innvandring gjennom flerkoneri.
Det er også nødvendig å stoppe de transnasjonale arrangerte ekteskapene som er bygget på verdier i full motstrid til likestilling, religiøs frihet og likeverd. Da kan ikke muslimske menn her fortsette praksisen med å skille seg etter norsk lov, beholde den islamske ekteskapskontrakten, og dermed kunne hente en ny hustru i opprinnelseslandet.
I tillegg bør menn som dumper kone og eventuelle barn i opprinnelseslandet, straffeforfølges for frihetsberøvelse. Men ingen slike tiltak surrer i hodene til forskerne hos ISF, anført av Hilde Lidén, som i 2008 begikk forskningssvindel da hun og kolleger slo fast at omfanget av kjønnslemlestelse ikke er utbredt i Norge. Dette for optimalt å sikre at daværende regjering ikke gjeninnførte helkroppundersøkelsen av også jenter.
Sagt med Unge Høyres leders ord, Ola Svenneby, trenger vi en lang innvandringspause for å forhindre at Norge faller fra hverandre. Som også Høyres avgåtte statsråd, Torbjørn Røe Isaksen, som har blitt en innvandringsrealist, har slått fast knyttet til den massive innvandringen som skulle gjøre Norge til en blomstrende mulitikulturell stat, noe samfunnseliten forespeilet oss, mens folk generelt var skeptiske:
Folk fikk rett. Samfunnselitene tok feil.
Er det noe folk også har forstått så er det at organisert islam ikke er kompatibelt med det norske samfunnet. Organisert islam er ikke minst kvinneundertrykking satt i system med et religiøst slør drapert over det hele.