«Dette bildet er så sterkt» skrev Wasim Zahid, twitter-legen som presenterer seg som «Humanist med tro på medmenneskelighet» på siden sin på Facebook. Han har rett i at det er et sterkt bilde som vant prisen for årets pressefoto.
I kommentarfeltet under delingen av bildet presiserer legen hva han tenker.
Den 29. desember i fjor kunngjorde Sør-Afrika at de vil bringe Israel inn for FN-domstolen ICJ i Haag med anklager om at Israel har begått handlinger som tilsvarer folkemord på Gazastripen, og argumentene som er bragt på banen er de samme som gjengis av Zahid. ICJ har åpnet sak, men saken vil kunne vare en årrekke. Der Zahid er overbevist om israelske onde intensjoner, lener han seg på rettsdokumentet fra Sør-Afrika, der det blant annet henvises til at Israels forsvarsminister Yoav Gallant har sagt at Israel sloss mot «menneskelige dyr». Uttalelsen er korrekt gjengitt, men å tillegge Gallant at han omtalte alle innbyggerne på Gaza er selvsagt å tillegge Galant meninger han ikke har gitt uttrykk for. Israel sloss mot og vil nedkjempe Hamas, ikke sivile palestinere, og det er generelt liten tro på at formålet med krigen på Gaza er å tilintetgjøre palestinerne. Heller ikke vår pro-palestinske utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) tror det.
Hva gjelder de høye drapstallene, forholder heller ikke Zahid seg til at Hamas selv har innrømmet at tallene ikke er korrekte. 6. april gikk Gazas helsedepartement ut med at de manglet dokumentasjon for 11.371 av de da 33.091 personene de hadde hevdet å kunne dokumentere at var drept av israelske styrker.
Men det nå prisvinnende bildet av den sørgende palestinske kvinnen som holder sin døde niese i armene framholdes altså som et bilde på Israels folkemord og de siviles lidelse, og det er ikke helt uproblematisk.
Terroristenes sørgende familier
Sorg er allmennmenneskelig og barn er uskyldige ofre. Det bør alle kunne enes om. Reuters-fotografen som tok bildet av kvinnen på sykehuset i Khan Younis har slik sett fanget et motiv som vekker allmenne følelser. Barn skal ikke dø, barn skal springe rundt og leke og ha bekymringsfrie liv med voksne som beskytter dem og tar vare på dem. Uavhengig av kultur og etnisitet ønsker menneskene det beste for sine barn.
På Reuters nettsider står følgende beskrivelse under bildet av den sørgende kvinnen: «Den palestinske kvinnen Inas Abu Maamar, 36, omfavner liket av sin 5 år gamle niese Saly, som ble drept i et israelsk angrep, på Nasser sykehus i Khan Younis i den sørlige Gazastripen, 17. oktober 2023.»
Bildet ble opprinnelig publisert i en større reportasje, der fotografen Mohammed Salem hadde følge av journalist Nidal al-Mughrabi da de reiste hjem til Inas Abu Maamar og intervjuet henne om tapet av niesen.
Inas hadde løpt til huset til onkelen sin da hun hadde hørt at det hadde blitt truffet, og så videre til likhuset.
«Jeg mistet bevisstheten da jeg så jenta, jeg tok henne i armene mine,» sa hun. «Legen ba meg gi slipp… men jeg ba dem om å la henne være hos meg.»
Salys mor og søster ble også drept, sammen med Inas onkel og tante. Saly var favoritten til Inas – hun pleide å stikke innom bestemorens hus på vei til barnehagen og be tanten om å ta bilder av henne med mobiltelefonen.
«De fleste videoene og bildene på mobiltelefonen min er av henne» sier Inas.
Det som forsvinner i fokuset på det nå prisvinnende bildet som viser palestinsk lidelse er to forhold, nærmere bestemt tidsrom og navn. Bildet er så sterkt at spørsmålene «hvem, hva hvor?» uteblir.
Fortvilelsen i sykehuset er fotografert 17. oktober, nøyaktig ti dager etter Hamas’ terrorangrep mot Israel. Det er svært tidlig i krigen mellom Hamas og Israel, lenge før Israel har sendt bakkestyrker inn på Gazastripen, men etternavnet Abu Maamar har likevel vært i nyhetsbildet før Inas Abu Maamar dukket opp på sykehuset.
Navnet dukket opp i nyhetene allerede 10. oktober, to dager etter terrorangrepet, og Reuters publiserte gråtende kvinner og barn da også, i en reportasje om tap og begravelser på begge sider av krigen. Faksimilen viser hvordan det så ut.
De gråter over tapet av Zakaria Abu Maamar, en høytstående offiser i Hamas.
Da Israel gikk til motangrep i sørlige Gaza etter terrorangrepet, var det høytstående Hamas-ledere de var ute etter. At terroristenes familier også gråter er naturlig, men samtidig er det underlig å framstille Israels angrep som målrettede angrep mot sivile – enda verre er det å framstille det som typiske eksempler på folkemord, slik lege Wasim Zahid gjør.
De døde som alle bærer etternavnet Abu Maamar tilhører en av de største klanene på Gazastripen, men før vi tar for oss hva arabiske medier skriver om Hamas-lederen, er det nødvendig å fastslå at det er en umulighet å unngå sivile tap i krigen på Gaza.
Tilsiktede kontra utilsiktede drap
I artikkelen Krigens brutale regnestykke: Kan drap på sivile noen gang rettferdiggjøres? forklarer Michel Paradis, menneskerettsadvokat og ekspert på sikkerhetslovgivning hvordan man i væpnet konflikt forsøker å unngå sivile tap – og hvordan man beregner verdien av å eliminere militære ledere.
Å målrette sivile er en krigsforbrytelse. Men hva om det er sivile i eller i nærheten av et legitimt militært mål? Det er her noe i krigens lover som kalles «proporsjonalitet» kommer inn i bildet. I henhold til loven må den militære fordelen stå i forhold til tapet av sivile liv.
I et slikt tilfelle bruker det amerikanske militæret det som kalles et «collateral damage estimate», eller CDE, som bestemmer hvor mange sivile som kan bli drept eller såret når et militært mål blir truffet, sier Michel Paradis.
Da må det vurderes hvor verdifullt målet er. Hvis det er et medlem av al-Qaida som planlegger det neste angrepet, kan beregningen inkludere mulige dødsfall for en eller to sivile, men hvis målet for eksempel er Osama bin Laden, kan et høyere antall sannsynlige sivile dødsfall anses som akseptabelt.
I Israels tilfelle er de kjent for å i tillegg varsle sivile før angrep. De sender tekstmeldinger, ringer, slipper flygeblader og advarer på ulike måter.
«Den mest kjente av disse er ‘takbanking’, der de slipper et lite, men høylytt eksplosiv på taket av en bygning som kommer til å bli bombet» sier han. «De venter 15 minutter til en time for å la folk evakuere, og så gjennomfører de angrepet.»
Denne informasjonen ledsager ikke de opprørende bildene av kvinner som gråter og barn som er døde. Heller ikke så tidlig som i oktober, henholdsvis tre og ti dager etter det bestialske terrorangrepet som målrettet sivile israelere, var reportasjene preget av å formidle et budskap snarere enn å opplyse hele bildet.
Historiker Edward N. Luttwak er en av dem som har reagert på det samme. Som han skrev på X i januar i år oppstår det et formidlingsproblem når fotografer og journalister selv har tatt stilling i en krig. Det blir ingen nøytral formidling av hendelser, det blir propaganda. Han viste spesifikt til Reuters og bruken av fotograf Salems journalistmakker Nidal Al-Mughrabi.
«Reuters: På stedet for det [israelske] angepet… hadde et enormt krater blitt sprengt ..Um Ayman al-Najjar, hvis datter og niese ble drept [sa] «Vi våknet omgitt av… ruiner.» Kilde: Nidal Al-Mughrabi, som ennå ikke har rapportert en eneste gang at det er Hamas KIA (killed in acton, min anm). Dette er ikke Reuters-reportere, det er propagandister.»
Reuters: At the site of the [Israeli] strike..a huge crater had been blasted ..Um Ayman al-Najjar, whose daughter and niece were killed [said] "We woke up surrounded by..rubble." Source: Nidal Al-Mughrabi who has yet to report even 1 Hamas KIA. No Reuters reporters, propagandists
— Edward N Luttwak (@ELuttwak) January 10, 2024
Dersom man unnlater å skille mellom målrettede angrep mot kvinner og barn og utilsiktet skade mot de samme, står man igjen med det bildet av krigen terrororganisasjonen Hamas ønsker seg.
Hvordan det israelske forsvaret IDF skal evne å unngå sivile tap i en befolkning som følger Hamas’ oppfordring om å bli, snarere enn IDFs advarsler om forestående angrep, er selvsagt et spørsmål som er umulig å besvare. Det ærlige svaret er at det ikke er mulig.
Det israelske forsvaret har blitt kritisert for å bruke kunstig intelligens for å finne bombemål og utarbeide lister over akseptert antall utilsiktede drepte. I Norge er denne nyheten filtrert gjennom pennen til NRKs Yama Wolasmal, som lar det skinne gjennom at han synes dette er grusomt. På Facebook oppsummerer han:
Programmene skal, blant annet, ha laget en drapsliste med navnene til 37.000 palestinere som kan ha bånd til Hamas og andre militante grupper, og som derfor kan drepes.
(…) Kunstig intelligens-systemene skal også ha blitt matet med informasjon om hvor mange sivile liv det israelske forsvaret mente var akseptabelt å ta for å drepe en Hamas-kriger.
For en lavtstående Hamas-kriger:
15-20 sivile tap.
For en toppleder i Hamas:
Opp mot 100 sivile.
IDF har besvart kritikken i The Guardian.
«Systemet» spørsmålene refererer til er ikke et system, men bare en database hvis formål er å finne kryssreferanser mellom etterretningskilder, for å produsere oppdaterte lag med informasjon om militære operatører i terrororganisasjoner. Dette er ikke en liste over bekreftede militære operatører som er kvalifiserer til angrep.
Ifølge internasjonal humanitær lov anses en person som er identifisert som medlem av en organisert væpnet gruppe (som Hamas’ militære fløy), eller en person som direkte deltar i fiendtligheter, som et lovlig mål. Denne rettsregelen gjenspeiles i politikken til alle lovlydige land, inkludert IDFs juridiske praksis og politikk, som ikke har endret seg i løpet av krigen.
For hvert mål krever IDF-prosedyrer at det gjennomføres en individuell vurdering av den forventede militære fordelen og forventet utilsiktet skade.
Wolasmal «glemmer» å presisere at Hamas ikke følger krigens folkerett overhodet, og idet han lister opp at israelserne har en liste over 37.000 terrortilknyttede individer på Gaza, «glemmer» han øyensynlig også hvilken dødelig trussel disse utgjør for Israel. Hva skal Israel gjøre? La seg utslette? I motsetning til IDF vil Hamas drepe sivile med overlegg, noe de demonstrerte til fulle 7. oktober.
Samme i Norge
Hadde Reuters vært alene om praksisen med å utelate vesentlig informasjon, hadde det ikke vært så ille. Men fenomenet er gjennomgående. Vestlige medier må forholde seg til informasjon fra Hamas – og gjør det som om Hamas er en nøytral aktør i regionen, snarere enn en terrororganisasjon. At det ikke finnes noen fri presse på Gaza synes ikke vesentlig å opplyse om for mediene, som videreformidler informasjon som ikke kan bekreftes av andre enn Hamas selv – og av samarbeidende aktører som tjener penger på mest mulig menneskelig lidelse.
Dermed oppstår helt absurde situasjoner, eksempelvis regjeringens dialogmøter med moskemiljøer som ønsker jødene vekk fra israelsk jord for godt, samt samme regjerings oppbud som velkomstkomite på Gardermoen for «hjemkomne» palestinere – blant dem folk som aldri tidligere har vært i Norge.
Pussig i dette bildet der skillet mellom sivile og Hamas-kollaboratører totalt viskes ut, er også kondolansene statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) frambragte til norsk statsborger Bashar El-Najar. VG lagde sørgereportasje om El-Najars kone som ble drept i Gaza av et israelsk angrep, og lot ham framstå nettopp mild og sorgtung, mens han selv la ut facebook-poster om at jødene er «sønner av aper og griser» og oppfordret til massedrap. Sorgen til den i VG og av regjeringen framstilt som sivile El-Najar omfattet også hans drepte onkel, som på X ble omtalt å ha tilhørt Hamasledelsen i Khan Younis.
Når de sivile som poserer med sin sorg og er bildet på den påstått grusomme krigføringen i realiteten er tilknyttet Hamas, ville det vært redelig om også norske medier opplyste om tilknytningen. Reuters hadde i det minste skamvett nok til å skrive hvem de sørgende er.
De glemte ofrene
Et samfunn må og skal beskytte seg mot terror. I et ensidig fokus på palestinsk sivil lidelse, forsvant fokuset fra de målrettede ofrene for Hamas-terror raskt. Vi påpekte det allerede 27. oktober i fjor, knappe tre uker etter terrorangrepet. i saken Et helt umulig oppdrag skrev vi følgende:
Det finnes ingen presseetikk i palestinske områder. Der israelerne deler bilder av hvite likposer og bilder av hvordan deres kjære så ut før terroren, produseres filmer av blødende, gråtende småbarn på Gaza i et slikt tempo at vissheten om at det er Hamas som bruker de samme barna som menneskelige skjold, blekner fullstendig. Påpeker man noe slikt, fastslås det umiddelbart at man mangler både moral og etikk, samt at man er villig til å la barn dø. Det er en ukjempelig kamp, en kamp de færreste vil ta, selv når de vet hvilket intenst, institusjonalisert hat som ligger bak terroren.
Det er et umulig ståsted å hevde at tilsiktede og utilsiktede drap er det samme. Det er det ikke. Sorg er sorg, død er død, og på samme tid er det enorme forskjeller. Når man bevisst målretter sivile med tanke på å gjøre drapene så smertefulle og forferdelige som mulig, er det noe annet. Når man voldtar, torturerer, brenner og skyter kvinner og barn foran familiemedlemmer, kan det ikke kalles det samme. Det kan det bare ikke. Det er grotesk å påstå at seksuelle torturdrap er det samme som å dø av en bombe. Resultatet er død, men drapene kan ikke sidestilles.
Detaljene i hva de israelske ofrene ble utsatt for under terrorangrepet har vi gått inn i i en rekke saker. Man kan ikke som forelder påstå at man ville vært likegyldig til hvorvidt ens barn døde for Hamas’ hender eller israelske bomber. Jeg nekter å tro det er sant når folk påstår slikt. Å voldtas og lemlestes til døde er noe annet. Å se inn i øynene på noen som fryder seg ved å drepe deg er noe annet.
Ingen gråter på bildene hjelpeorganisasjonen Zaka har frigitt til Wikimedia. Den blodige barnesengen, kaoset og blodet oppetter veggen forteller likevel en historie, en historie som forteller om et barns kamp for å leve. Et barns kamp mot voksne terrorister. Det er forbi å kunne kalles makabert, det er terror i sin reneste form.
Zaka har ikke vunnet noen fotopriser. Det er ikke noe allmennmenneskelig i et bilde av et blodig åsted for terrordrap. At noen er i stand til å drepe et barn på kloss hold er noe som er så fælt at det er vanskelig å ta innover seg.
I arabiske medier omtales slik terror som «den vellykkede motstandsoperasjonen «Al-Aqsa-flommen»».
Fredens ambassadør
World Press Photo of the Year 2024 gikk altså til bildet av en sørgende tante med sin døde niese i fanget. Vel vitende om at alle angrep fra Israel i dagene etter terroren var rettet mot Hamas-ledere, framstilles kvinnen på bildet som en tilfeldig sivil person.
Mannen hun deler etternavn med, Zakaria Abu Maamar, ble nevnt hos NRK 16. oktober i fjor, og statskanalen skrev om ham at han «skal ha hatt ansvar for internasjonale forbindelser». Hadde statskanalen brukt sine arabisktalende ansatte til å søke opp informasjon på arabiske nettsider, ville de kunnet gi litt mer omfattende informasjon til leserne.
Nyhetssiden Zatmisr.com har en omfattende gjennomgang av hvem Abu Maamar var og hvilken rolle han hadde i terroren mot Israel.
Under overskriften Martyr Zakaria Abu Maamar. «Fredens ambassadør» mellom Egypt og Hamas, beskrives Abu Maamar som en dialogens mann, og det framholdes at hans rolige måte å prate på gjorde ham spesielt vellykket. Nyhetsstedet skriver videre at Abu Maamar jobbet iherdig for å gjenopprette relasjonen mellom Hamas og Egypt, og at han var sentral i å villede israelerne.
Noen av Hamas’ ledere, deres politiske historie og oppholdssted er delvis innhyllet i mystikk, og å identifisere dem virker ikke enkelt i lys av de pågående angrepene fra okkupasjonsstyrkene på Gazastripen og Vestbredden, og dens utrettelige innsats for å eliminere motstand i Palestina.
Lederen for Hamas-bevegelsen, Zakaria Abu Maamar, ser imidlertid ut fra sin biografi til å være ukjent i utlandet, men han er «velkjent» i interne- og lederskapskretser i naboland og internasjonale organer, spesielt fordi han tilhører en av de største familiene i Gaza.
Zakaria Ahmed Abu Maamar, 50, har fått en fremtredende plass på den regionale scenen de siste årene, ettersom han ble valgt som leder for internasjonale relasjoner, i tillegg til å være ansvarlig for nasjonale relasjoner og koordinering med de palestinske fraksjonene.
Som vanlig for palestinere sluttet Hamas-lederen seg til motstandens rekker i ung alder og var aktiv i mostandskampt gjennom tiårene for senere å bli nærstående til den nåværende lederen av Hamas, og Israels første terrorisator, Yahya Sinwar.
Maamar hadde mange lederstillinger i Hamas-bevegelsen. Han var talsmann for å lindre lidelsene til internerte og fanger i okkupasjonsfengslene.
Maamar spilte en viktig rolle i fraksjonsforhandlingene de siste årene, for å bygge bro mellom dem og bringe synspunkter nærmere hverandre. På grunn av sin innflytelsesrike rolle og rolige språk, ble han senere valgt til å delta i fraksjonsmøtene som ble holdt i noen land, spesielt i Egypt.
Maamars språk gjorde ham til en veltalende talsmann for bevegelsen, og holdt konstant fokus på å presentere motstandsspørsmål og krisene i sektoren i lokale, regionale og internasjonale medier, for å produsere Hamas’ svar på den palestinske myndighetens oppfordring om et møte med fraksjonene i Kairo.
Martyrdødsmarsjen
Artikkelen beskriver i detalj hvilket iherdig nettverksarbeid Abu Maamar bedrev, og hvordan han ville samle ikke bare de ulike motstandsgruppene (les: terrorgruppene), men også få normalisert forholdet til Egypt for lettere å gjennomføre målet: Å fjerne Israel fra kartet.
Da Al-Qassam-brigadene i løpet av den siste perioden forberedte seg på å sette i gang «Al-Aqsa-flommen»-angrepet mot okkupasjonen, spilte Maamar sin siste rolle i rekken av motstand mot okkupasjonen, ved å gi villedende uttalelser om Hamas-situasjonen og forblinde det israelske sinn som planlagt.
Martyren var en av ridderne i siste fase av bevegelsens planlegging av å angripe okkupasjonen, og budskapene hans var i stand til å gjøre motstandskrigen til en suksess, slik at okkupasjonshæren til slutt klarte å drepe ham i et israelsk raid på Al-Rimal-nabolaget sentralt i Gaza ved daggry i dag, slik at han ble martyrdød sammen med Hamas økonomiminister, Jawad Abu Shamala.
Å bli martyr er en ære, noe som ikke legges skjul på i artikkelen. Stolt videreformidles uttalelser fra Hamas’ ledelse:
Hamas-bevegelsen sa i en uttalelse som nådde Safa Agency (Palestinsk pressebyrå, min anm.): «Med de høyeste tegn på ære og stolthet, og med større aksept for Allahs vilje og skjebne, presenterer den islamske motstandsbevegelsen Hamas til vårt palestinske folk, vår arabiske og islamske nasjon, og til verdens frie mennesker: martyren, Mujahid-lederen, medlem av bevegelsens politiske byrå i Gaza, Zakaria Abu Maamar (50), og martyren, Mujahid-lederen og medlem av bevegelsens politiske byrå i Gaza, Jawad Abu Shamala (50), som fikk martyrdøden som følge av den israelske okkupasjonens bombing av Gazastripen i går kveld.»
Bevegelsens uttalelse la til: «I lys av martyrdøden til disse store lederne, bekrefter vi at martyrdødsmarsjen, der blodet til lederne og soldatene til Hamas-bevegelsen er blandet med blodet til vårt standhaftige folk stasjonert i Gaza og i alle deler av hjemlandet og diasporaen, i forløsning for vårt land og våre helligheter, og til forsvar av vårt folks og vår arabiske og islamske nasjon, vil fortsette inntil okkupasjonen er utslettet av vårt lands helligheter og våre velsignede land, og vårt folks ambisjoner om frigjøring og tilbakevending er oppfylt.»
Hvordan begravelsen gikk for seg kan du se på YouTube.
At propagandakrigen, der årets bilde kun er siste tilskudd på stammen, har fungert, ser du raskt dersom du leser kommentarfeltet til begravelsesvideoen. Mannen som æres for å ha klart å holde terrorangrepet mot Israel 7. oktober hemmelig, hylles ikke bare av et hav av palestinere, slik videoen viser. I kommentarfeltet står sympatisører i kø. En buddhist, en jøde og en kristen kommenterer alle at de føler den palestinske smerten.
I Israel har overlevende etter 7. oktober-terroren gått til søksmål mot nyhetsgiganten Associated Press (AP) fordi nyhetsbyrået betaler for og publiserer bilder som er tatt av fotografer med tilknytning til Hamas. Jeg er redd de aldri vil nå noen vei med det søksmålet. Folk ser palestinske tårer og lidelse og tenker ikke på resten av bildet.
Dobbeltmoralen er utstrakt og tydelig. I møte med Putins angrep på Ukraina er alle enige om at det er en kamp mellom sivilisasjoner, en kamp der vi må støtte Ukraina med milliarder for å beskytte våre vestlige, demokratiske verdier mot Putins tiltakende totalitære maktutøvelse. Når Iran driver proxy-krig via Hamas, Hezbollah og Palestinsk islamsk jihad, ser Vesten derimot palestinsk lidelse. Mens Israel refses for å ikke gi opp målet om å få sine gisler hjem og overvinne Hamas, kan Hamas konstatere at strategien med ekstrem propaganda har fungert. Jo flere palestinske barn som dør, jo bedre for terrororganisasjonen, som innkasserer vestlig omtanke og sorg i bytte mot å ikke holde familiemedlemmene til egne stridende skjermet fra sine egne åpenbart legitime militære mål. Har man reell omtanke for sivile, kan man bare minnes hva Hamas-lederne har lovet: De vil gjenta 7. oktober igjen og igjen – til Israel er utradert. Det er dette som er folkemord-retorikk og drøm om etnisk renskning.
Hovedillustrasjon: ZAKA, Wikimedia Commons