Antisemittisme

Hva slags spill for galleriet er dette, Støre?

Lørdag kveld var statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) på plass på Gardermoen for å ta imot norske statsborgere som var evakuert fra Gaza. - Det er sterkt, sa Støre, flankert av et mottaksteam bestående av blant annet helsepersonell og NAV-ansatte. De norske borgerne gråter for velvillige norske medier og ønsker fred på jorden, men på samme tid oppfordrer de til bestialske massedrap på jøder i sosiale medier og hyller martyrdøden. Det er grunn til å spørre både om hva de gjør i Norge og hvorfor de har reist tilbake til Gaza. 

Først som sist; det er ingen etniske nordmenn i Gaza. Ikke en eneste. Ifølge norske myndigheter var det rundt 270 norske borgere på Gazastripen da krigen brøt ut 7. oktober. Dette er altså mennesker som har kommet til Norge som flyktninger, mange som har ervervet norsk statsborgerskap, men som etter alle solemerker ikke frykter å reise tilbake tilbake til det de gjerne omtaler som «verdens største fengsel».

Glede

Statsminister Støre brukte lørdagskvelden på å ønske om lag 80 personer velkommen tilbake til Norge i ankomsthallen på Gardermoen. NRK fikk følgende uttalelse:

– Det har vært et sterkt møte fordi, særlig barna som tulles inn i ulltepper i denne kalde novemberkvelden her på Gardermoen, og kommer inn til registrering og mottak som er en enorm kontrast til der de kommer fra. Det sier statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) etter møtet med de som kom med flyet lørdag kveld.

De 80 er ikke de første som har returnert. Første pulje på 51 norske borgere kom ut fra Gaza onsdag 15. november. Støre uttalte seg til VG:

– Det er en glede midt i det hele at omkring 50 personer har fått tillatelse til å forlate Gaza og over halvparten av dem er barn, sier Støre.

Fokuset på barna har vært stort, og det skulle da også bare mangle. Men noen har altså tatt med seg sine barn tilbake til landet de angivelig har flyktet fra, og mange har vært der lenge. Det bør utløse en rekke spørsmål når de nå vender tilbake til Norge, ikke bare fra nordmenn generelt som lurer, men fra myndighetene.

Hva gjør de der?

Den siste uken har vi mottatt mange slike spørsmål og refleksjoner fra lesere. Her gjengis et utdrag:

– Var de der kun for høstferien? Eller tok de barna ut av skolen og hadde hjemmeskole et semester? Eller kanskje ingen skole et semester eller to? Var de borte i over 3 mnd? Hva skjedde med barnetrygd? Evt andre stønader til familien?

– At herboende mennesker vil besøke folk i hjemlandet for hvilken som helst grunn, er jeg grunnleggende for – gitt at de finansierer slike ting selv. So far, so good! Men når vi ser på hjemlandet blir det jo mer interessant. Har du status som flyktning mv, spesielt hvis du kommer vi FN-systemet blir jeg mer skeptisk. Kjenner noen eritreere og disse vet at selv med norsk pass, er det forbundet med stor risiko å dra til Eritrea. Da er det enten Etiopia eller et europeisk land som blir samlingssted. Hvis det handler om liv og levnet, er det pussig at folk fra det Freedom House omtaler som 6-7-land (least free), drar på lengre ferier, spesielt utenfor feriedagene i skolekalenderen som er rimelig rikholdig. Har man i tillegg jobb som innebærer 25 feriedager på et år (slik det er for de fleste) at man fra skoleårets/bhg-årets slutt (medio juni-medio juli) til begynnelse på neste år (medio-ultimo august) og derimellom melder flytting fra Bærum til Gaza city, er selvsagt rett til fri bevegelse gått over til aktiv migrasjon. Ref bærumsfamilie som ikke kommer «hjem» fra Gaza. Har norske borgere andre rettigheter enn innreisetillatelse til landet hvis de har forsatt seg selv i en slik situasjon? Bolig? Sosialhjelp? Bostøtte? Dette klarer ingen medier å artikulere. Jeg er ikke den eneste som lurer på dette vil jeg tro.

– Hvis du ikke melder flytting så vil jo trygd av alle slag fortsatt tikke inn på kontoen, det er ingen kontroll med hvor du befinner deg. Pengene kan overføres elektronisk hvor som helst. Hvis barna uteblir fra skolen kan det tenkes at skolen prøver å finne ut hva som har skjedd, men det er rimelig vanntette skott mellom NAV, Folkeregistre og barnevern så det skal noe mer til før det har innvirkning på trygden. Du kan sitte lenge i Mogadishu og heve norsk barnetrygd, sosialstønad osv før noe skjer.

Hvem er de?

At den jevne nordmann lurer på hvordan det er mulig å oppholde seg i måneder av gangen i et land man angivelig har fryktet fra, er ikke urimelig. Hvordan skal barn kunne integreres dersom de tilbringer store deler av barndommen i foreldrenes opprinnelsesland? Hvordan skal de evne å ta igjen det de taper av skolegang, språktrening og sosial trening i norsk kultur?

Hva det koster norske skattebetalere, både å finansiere trygdeytelser til mennesker som øyensynlig ikke er opptatt av å bli en del av det norske fellesskapet, men også evakuering og omfattende videre oppfølging av de samme etter retur til Norge er andre spørsmål.

Et tredje, og kanskje aller viktigste punkt, er hvem disse menneskene er og hvorvidt de er tilknyttet Hamas. Det er gode grunner til å håpe at PST følger med på hvilke norske borgere vi har med å gjøre. Her er det beviselig ikke bare fredselskende flyktninger vi snakker om.

Rabita-tilknytningen

Søndag fikk Imen Hasnaoui, daglig leder i Det Islamske forbundet, Rabita, spalteplass i VG. Under overskriften Det var bare snakk om tid, forteller hun harmdirrende at Norge gjør altfor lite for palestinere, og hun forteller hvor fælt det var å motta beskjeden om at en av deres moskémedlemmer var bekreftet drept i Gaza.

Mandag sto jeg opp til nyheten om at en norsk borger ble drept, det kunne vært en av våre tenkte jeg, etter litt research kom det jeg fryktet frem, det er en av våre!

En av medlemmene i moskeen min, har blitt bombet i filler av okkupasjonsmakten i Gaza.

Ghadah og hennes 13 slektninger ble massakrert i den sørlige delen av Gaza, der det i grunn skulle være trygt.

Den «norske» Ghadah kan umulig ha frekventert Rabita-moskeen i særlig grad, all den tid hun flyttet med sønnene til Birmingham for ti år siden. Det opplyste enkemannen Bashar El-Najar til VG. I samme VG-intervju framstår den sørgende enkemannen svært mild, og framsetter den samme gjengivelsen som Rabitas daglige leder; det skulle vært trygt sør i Gaza.

Ghadahs ektemann sier han har en enkel bønn til verden:

– Hjelp Gazas folk.

Bindingen til Rabita-moskeen er dog interessant. På Facebook skriver moskeens profil utad, Bazim Ghozlan:

Kondolerer min kjære bror og bestevenn, Bashar El-najjar. Din kone har mistet livet sammen med mange andre familiemedlemmer i sitt eget hjem. Israelske bomber har ikke spart noe trygt sted i Gaza.
Dette er en del av den høye prisen dere (vi) palestinere må betale fordi vi reiser oss opp mot israels okkupasjon.
Må din kone hvile i fred. Må Gud gi henne beste plass i paradiset. Må Han gi deg og familien styrke og mot.

At avdøde Ghadahs ektemann er bestevenn med Brorskapets største profil i Norge er interessant, og ikke mindre interessant er det at Ghozlan selv omtaler Ghadas død som «prisen vi må betale for å reise oss opp mot okkupasjon». Det insinuerer mer enn utelukkende sivil tilstedeværelse i Gaza.

Et besøk på den norske enkemannen Bashar El-Najars Facebook-side gjør ikke mistanken mindre. El-Najar skriver på arabisk, men dersom man oversetter det han skriver, kan det gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver.

Hyller martyrene

Borte er den milde sorgen som vises fram i norske medier, der El-Najar framstiller sin avdøde kone og hennes familie som vanlige sivile. På Facebook har den nå sørgende enkemannen oppfordret til død og forferdelse siden Hamas utførte terrorangrepet mot Israel 7. oktober. Utdrag fra tidslinjen levner liten tvil om at denne mannen i alle fall ikke kan påberope seg å ha flyktet fra Gaza fordi han var redd Hamas.

Oversatt til norsk: Tro ikke at de som ble drept for Allahs sak er døde, de er i live og forsørget av sin Herre.
Måtte Allah være barmhjertig med martyrene, Insh’Allah, min onkel Abu Zaki. Hamdan Al-Najjar. Han ble martyrdød i morges. Jeg ber Allah, Insh’Allah, gi ham det høyeste paradis og de av hans barn og kone som ble martyrer i bombingen av huset hans.

Oversatt til norsk: Den amerikanske bukken uttalte ord som bare kan beskrives som latterlige og som bare kan ytres av en uvitende mann. Han snakker om folks rettigheter og menneskelighet, men han glemte arbeidet sitt i Irak, Vietnam og afghanerne. Denne ydmyke mannen, med sitt lille og bortkastede sinn har begynt å stramme skruen. Han forsvarer dem, sønnene til aper og griser, har glemt tragediene de har gjort i Palestina, som fordrivelse, tyveri av land, etc., og de har endret seg, og du forstår. Jeg kan bare si at Allah er tilstrekkelig for oss, og Allah er den som legger de beste planene, og jeg utelukker ikke noen av dem eller de som støtter dem. Å Allah, gi seier til din stolthet og ditt folk. Å Allah, gjør dem standhaftige, slå tilbake angrepene, beskytt ditt folk og gi dem tålmodighet, og kast redsel inn i deres fienders hjerter.

Den «amerikanske bukken» er utvilsomt en henvisning til den amerikanske presidenten Joe Biden, som kommenterte terrorangrepet i en offisiell uttalelse fra Det hvite hus 10. oktober. «Sønnene til aper og griser» er en henvisning til jødene. Verre rasisme skal godt gjøres å finne. Og El-Bashar har hatt mer på hjertet. 15. oktober la han ut en oppfordring om å frykte Allah og ikke forholde seg tause, men gjøre det Allah krever. Den 19. oktober skrev at han hadde gjort en jobb, med antydninger om at han involverer seg direkte, før han la ut følgende 23. oktober:

Oversatt til norsk: Si mer enn at Allah er nok for oss, og han er den beste planleggeren. De etterlot verken stein eller mennesker, men ødela alt. Å Allah, tell dem i antall, drep dem alle og ikke la noen av dem bli igjen. Å Allah, hevn våre martyrer. Å Allah, rist jorden under føttene deres og kast redsel i deres hjerter… Allah er nok for oss, og han er den beste planleggeren.

Deretter er det stille fra Bashar El-Najar fram til søndag. Da kommenterer han at hans kone ble drept.

Oversatt til norsk: Vi tilhører Allah og til Ham skal vi vende tilbake.
En uke har gått siden min kone og en gruppe familiemedlemmer ble martyrer i hendene på den tilranende enheten i Palestina, som ikke har nåde med verken et barn, en kvinne eller en eldre person. Lidelsen er stor, men vi sier bare det som behager Allah. Hjertet sørger og øynene feller tårer, og vi er triste over å være adskilt fra dem. Vi tilhører Allah og til Ham skal vi vende tilbake. Måtte Allah forbarme seg over alle martyrene i Gaza og Palestina.

Fortjener svar

Mens både statsminister Støre og utenriksminister Barth Eide har kondolert norske El-Najar og Rabita-ledelsen får spalteplass i riksavisene for å refse manglende norsk engasjement for palestinerne, framstår det politiske Norge å spille for galleriet.

Vi skal ikke langt tilbake i tid for å minnes hvor mange nordmenn som tilsluttet seg IS i Syria. Det var over hundre av dem, mange inspirert i moskémiljøene. De hadde vilje til å utføre terrorhandlinger, og gjorde da også det, selv om det i ettertid er vanskelig å vite detaljene i hva de foretok seg. Det vi likevel vet er at Rabita-moskeen har fostret terrorister før. Som nevnt tidligere mandag, i saken Vi har latt tilhengere av terrorister etablere seg her, bør historien gjøre at myndighetene er på vakt overfor Hamas-entusiaster.

De er i moskeene disse tilhengerne. Det er alltid slik viser vår nyere historie, enten det er IS-terrorister, andre terrorister, eller personer som støtter terror-ideologi. Du finner dem i moskeene.

I Norge er det særlig Det islamske forbundet med Brorskapsmoskeen sin, Rabita-moskeen, som har utpekt seg som et yndet «bedested» for ekstremister som tar den helt ut og blir terrorister. Den verste er så langt Dhuhulow, som i 2013 var en ledende skikkelse i det vanvittige Westgate-angrepet der 67 mennesker ble drept på verst tenkelig vis. Systematisk plukket al-Shabaab-terroristene og Dhuhulow med tilknytning til Rabita-moskeen ut ikke-muslimer som målskiver.

Folk er ikke nødvendigvis venner av verken Norge eller demokratiet, selv ikke når de innehar norsk pass og framstår snille og sørgende i norske medier. Slik det fantes norske IS-krigere og norske IS-kvinner er det all grunn til å anta at det finnes norske Hamas-krigere og norske Hamas-kvinner. Nordmenns mange spørsmål vedrørende de norske borgerne i Gaza og deres miljø her hjemme krever mer enn politiske velkomstkomiteer og kondolanser. Spørsmålene fortjener ganske enkelt noen svar.