Antisemittisme

Regjeringen forsterker utenlandske konflikter – i Norge

Hvor lurt er det å blande en politisk dagsorden som en kompleks konflikt i Midtøsten og humanitær krise i Gaza inn i norske forhold? Vil det bidra til annet enn forsterket polarisering og mer konflikt her hjemme? 

Det var mange som lot seg overraske da Copenhagen Pride nylig krevde «tilfredsstillende svar» fra deres sponsorer og samarbeidspartnere om «interesser og aktiviteter i Israel og Gaza». Kunne de ikke gi et «tilfredsstillende svar», så kunne de heller ikke være samarbeidspartner med Pride.

– Vi kan ikke si det enklere enn det, lød det overbærende fra Copenhagen Pride.

Men hva som er et «tilfredsstillende svar», ville ikke organisasjonen si konkret, selv om de fleste nok oppfattet det underliggende budskapet.

Kravet fikk Dansk Industri (DI), som er en av sponsorene til Pride, opp i det røde feltet. De oppfatter det som et krav om at potensielle sponsorer skal ta stilling i forhold til konflikten i Gaza

– Først og fremst er vi veldig overrasket og også lettere sjokkert over at priden stiller et slikt krav, fordi vi mener at man ikke skal blande en politisk agenda som en kompleks konflikt i Midtøsten og humanitær krise i Gaza sammen med rettigheter til seksuelle minoriteter, sa DIs rådgivningsdirektør, Kinga Szabo Christensen.

Nettopp. Man skal være uhyre forsiktig med å blande utenriks storpolitikk, dertil svært så betente konflikter, inn i andre forhold. Men slik ser ikke Copenhagen Pride på saken.

«Det er verken kontroversielt eller overraskende at vi som menneskerettighetsorganisasjon står fast på helt grunnleggende menneskerettigheter, eller at vi ber organisasjonene eller kommersielle partnere vi samarbeider med om å dele vår visjon om en verden med respekt for menneskerettigheter over alt på kloden», heter det i en skriftlig melding fra Copenhagen Pride.

Man fristes til å si; over alt på kloden, bortsett fra i Israel. Dette utspillet fra Pride er en komplett uforståelig beslutning. Den vil effektivt føre til at vanlige borgeres, organisasjoners og bedrifters adgang til å støtte minoriteters frihet og rettigheter i hjemlandet betinges av et utenrikspolitisk spørsmål. Sistnevnte er Frederik Vads ord, som er folketingsmedlem for de danske sosialdemokratene.

Og det er kloke ord, som står i grell kontrast til hvordan vår egen Ap/Sp-regjering håndterer den samme konflikten her hjemme.

Politisk grense

– Vi frårår no norsk næringsliv å drive handel og næringsverksemd som bidrar til å halde oppe dei folkerettsstridige israelske busettingane, seier utanriksminister Espen Barth Eide (Ap) til NRK torsdag morgon.

Hva som driver Barth Eide til å forsterke denne konflikten på norsk jord, er vanskelig å forstå. Men det er åpenbart at regjeringen har bestemt seg for hva som er rett og galt i konflikt i Midtøsten og den humanitære krisen i Gaza, og nå skal næringslivet blandes aktivt inn. For ifølge Barth Eide er hele verden enige om at den «israelske okkupasjonen er folkerettsstridig». At Israel ikke er enig, teller antakelig ikke. USA er heller ikke enig, da de mener at områdene må tilhøre Israel for landets sikkerhet (trusselen kommer fra hvem, mon tro?). Heller ikke Storbritannia er så bastant som Barth Eide, det er ganske enkelt ikke mulig å finne et eneste vestlig land som er «så enige» som hva Norge (les: Bath Eide) er.

Vinmonopolet har allerede hoppet på, og sier at dette er «eit nytt signal fra regjeringa som dei er positive til». Kanskje fordi, som de selv sier, at det betyr lite for dem. De selger nesten ikke vin fra Vestbredden eller Golanhøyden, men dette er kortsiktig tenkt fra Vinmonopolet. Hvis den norske regjeringen er uenige med for eksempel Frankrikes Macron i en betent utenrikspolitisk sak, skal da Vinmonopolet slutte med franske viner, champagne og konjakk?

Hvor går den politiske grensen?

Også NHO stiller seg positiv til regjerings «råd».

– Situasjonen i Gaza er uakseptabel, og ein må gjere alt ein kan for å stoppe det. Og vi støttar jo naturlegvis frårådinga til regjeringa, og ber også norske bedrifter følge frårådinga om å handle i desse områda, seier Ole Erik Almlid, dagleg leiar i Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO.

Ja, situasjonen i Gaza er uakseptabel, men det er Hamas som må stoppes – men den norske regjeringen, som en av få, vil ikke fryse bistandsmidler til de palestinske områdene og Gaza. Tvert om øker Norge bevilgningene. Og det selv om alle vet hvem som faktisk styrer i de samme områdene og at sannsynligheten er stor for at det nettopp er Hamas som får kloa i pengene, og slik sett kan videreføre konflikten og forsterke den humanitære krisen.

Potensielt konfliktnivå

At ikke regjeringen forstår at de pisker opp et potensielt konfliktnivå her hjemme, kan være veldig farlig. For Norge (og Europa) importerer stadig flere konflikter fra land med store problemer. Vi har også sett det i forbindelse med Gaza-demonstrasjonene som har hatt en karakter, en språkbruk og en organisering som enøyd kopierer et verdensbilde som mobiliserer uro og fiendskap her hjemme, slik som Frederik Vad påpeker i en kronikk der han påpeker at ikke hele verden skal lukkes inn i eget land, noe skal faktisk holdes ute (lenke over).

Og dette skjer samtidig med at medienes dekning av ulike utenrikspolitiske konflikter som får stadig sterkere fotfeste på europeisk jord, ikke får den nyanserte dekningen som de fortjener. Et annet eksempel er konfliktene, volden og masseslagsmålene vi har sett blant eritreere, også mot politiet, både i Norge, Danmark, Sverige og Sveits. En intern konflikt om styret av Eritrea utspiller seg altså på europeisk jord.

Utvilsomt har vi i denne globaliserte verden fått en rekke konflikter tettere på oss, og flere vil det nok bli. Men skal man svare med boikott hver gang, vil vi stå overfor et uløselig problem. Det er som forsker Torkel Brekke sier i en kronikk i dagens VG, knyttet til akademisk boikott av Israel (etter at han i en amerikansk avisen nylig foreslo for amerikanske forskere og universitetsledere at de bør vurdere å innføre boikott av norske, og andre lands, universiteter som boikotter Israel), at krav om boikott handler om noe annet enn virkeligheten i Midtøsten. For antisemittismen i vår tid tar først og fremst form av såkalt «antisionisme», påpeker Brekke.

Norsk dydsposering er normalt uten kostnader. En motboikott fra det viktigste landet i verden for akademisk samarbeid, USA, kan øke kostnadene.

Målet må være et skikkelig oppgjør med den antisionistiske antisemittismen som akademisk boikott er et uttrykk for.

Det bør regjeringen og Barth Eide også ta innover seg.