Den verdenskjente islmkritikeren og feministen Ayaan Hirsi Ali, var tidlig ute etter Hamas’ terrorangrep mot Israel og advarte vestlige land mot å være mer opptatt av intern politisk uenighet og polarisering enn å være opptatt av å stå tydelig på demokratiets side i krigen mellom Israel og Hamas. Allerede i begynnelsen av november i fjor skrev Ali at Iran, Russland og Kina ser et svakt Vesten som ikke evner å stå opp for egne verdier og at at Vesten burde ha en langt tydeligere respons overfor Hamas’ angrep på Israel.
I en kronikk i Unherd.com skriver Ali om vestlig dobbeltmoral i betydningen doble standarder, med utgangspunkt i avdøde senator Daniel Patrick Moynihans essay fra 1993, «Defining Deviancy Down«, som på norsk kan oversettes til noe slikt som «Nedjustering av avvik».
Spesielt interessant er Alis analyser sett i lys av denne ukens hendelser i FN. Tirsdag framsatte FNs sikkerhetsråd krav om umiddelbar våpenhvile og betingelsesløs frigivelse av alle gisler i Gaza. I stedet for å nedlegge veto, avsto USA fra å stemme over resolusjonen, med den effekt at forholdet til Israel kjøles kraftig ned.
Ayaan Hirsi Ali som er somaliskfødt, men nå anser seg å være amerikaner, tror Vestens ettergivelse er dårlig nytt. Hun skriver at det er uttrykk for doble standarder og at det er å stille seg på feil side i en sivilisasjonskrig.
Hvordan ble vi så grusomme i Vesten?
Til tross for uhyrlige meningsytringer i full offentlighet, er viljen til å tilgi slike ytringer sterk når ytringene framsettes av representanter for moskemiljøene og deres støttespillere. Ingen leer på et øyebryn av den åpenbare, glødende antisemittismen og brunbeisingen de bedriver av enhver som snakker dem imot. Millionene triller ut av statsbudsjett etter statsbudsjett, de inviteres til dialogmøter med den til enhver tid sittende statsleder og deres krav om «tiltak mot islamofobi» etterkommes. Klokkerene oppfordringer til å fordrive jødene fra Israel ignoreres. Det er som om politisk leseevne fordufter. Er man derimot etnisk norsk og kritisk til innvandret hat, skal man trå uhyre varsomt for ikke å bli definert ut av det gode selskap. Tilgivelse for eventuelle retoriske sleivspark er nær umulig å få.
Det er dette dobbeltmoralske fenomenet Ali filtrerer gjennom Moynihans essay der han gir en semantisk forklaring på fenomenet, når hun besvarer spørsmålet «Når og hvorfor ble det amerikanske livet så grovt, umoralsk og uregjerlig?»
Han konkluderte med at etter hvert som mengden avvikende atferd økte utover nivåene samfunnet har «råd til å gjenkjenne», har vi redefinert avvik for å unnta atferd vi pleide å stigmatisere, samtidig som vi i det stille hever det «normale» nivået i kategorier der atferd nå er unormal etter tidligere standarder. Årsakene til dette, sa han, var altruisme, opportunisme og fornektelse – men resultatet var det samme: en aksept av mental patologi, ødelagte familier og kriminalitet som livets realiteter.
Samme sommer svarte Charles Krauthammer senator Moynihan med en tale ved American Enterprise Institute. Han anerkjente senator Moynihans poeng, men sa at det bare var én side av saken. Avvik ble definert ned for én kategori av samfunnet: de lavere klassene og det svarte samfunnet. For middelklassen, som i overveiende grad er hvite og kristne, var det motsatt. Avvik ble omdefinert, slik at atferd som tidligere ble ansett som normalt, nå skulle forstås som stigmatiserende og kriminell. Det var med andre ord dobbeltmoral i spill.
Men Krauthammer gikk lenger: han regnet med at denne dobbeltmoralen får oss til å føle oss bra. Et samfunn må føle at det ivaretar sine normer ved å bekjempe avvik. Og når vi først har gitt opp å bekjempe avvik i en del av samfunnet, går vi over til å konsentrere oss om andre.
Norske doble standarder
Analysen samsvarer med den norske samfunnsmodellen, der både politikere, medier og offentlig ansatte tror de har utrettet noe dersom alle har fått sagt litt om hva de føler. Ikke sjeldent føler de voldsom omsorg for minoriteter, mens de totalt ignorerer de negative praksisene som er utbredt i de samme miljøene. Er man den som bringer dårlig nytt til torgs, avskrives man som islamofob og rasist.
Denne sosiologiske patologien er nå gjennomgripende, og bidrar til den «myke skinnhelligheten med lave forventninger» som utgjør en del av moderne identitetspolitikk. Og etter hvert som utenrikspolitikken blir stadig mer viklet inn i kulturkrigen, har denne patologien nå utvidet seg til et nytt terreng. Resultatet er at anvendelsen av progressive moralske dobbeltstandarder nå sees på geopolitisk nivå, mest spesifikt over den pågående Israel-Hamas-krigen. Vi har produsert en diskurs der avvik er definert opp for jøder og Israel, og ned for arabere og muslimer.
Igjen er analysen treffsikker, og at den er treffende for norske forhold så vel som utenrikspolitiske, kan vi se i eksempelvis den ferske Ekstremismekommisjonens rapport. Rapporten har en underlig gjengivelse av hvordan reaksjonene på Hamas’ terrorangrep har vært i Norge. Beskrivelsen er noe i nærheten av historieforfalskning.
Konflikten mellom Israel og Palestina har stor oppmerksomhet i Norge, med aktive støttemiljøer på begge sider som hver har tydelige fortellinger som gir tung følelsesmessig mobiliseringskraft.
(…)Sterke bilder og brutal informasjon fra begge sider har blitt spredd ufiltrert til andre deler av verden, og har satt sinnene i kok hos støttespillere på begge sider.
(…)I Norge handlet pro-palestinske demonstrasjoner og solidaritetsmarkeringer primært om støtte til den palestinske befolkningen og kritikk av Israels bombing av sivilbefolkningen i Gaza og dels om å anerkjenne Palestina som egen stat.
Det er påfallende å beskrive det som om Norge er delt på midten i dette spørsmålet. Mobiliseringen på pro-palestinsk side har vært så stor og så politisk at Norge har vakt oppsikt i land vi ellers allierer oss med. At regjeringen nektet kongen å kondolere Israel eller at Palestinakomiteens leder Line Khateeb nær jublende kommenterte Hamas’ terrorangrep på NRK Dagsrevyen 7. oktober i fjor ved å si at Hamas «brøt gjennom gjerdet og på en måte frigjorde seg», er eksempelvis ikke nevnt med et ord. Slik omtale av terror ville neppe vært stuerent hvis terroren ble begått av andre aktører. Man kan jo levende forestille seg hva som hadde skjedd dersom noen hadde omtalt Anders Behring Breiviks massakre på Utøya som en «frigjøring», men ekstremismen fra Khateeb er ikke nevnt med et ord.
Vi belyste i november i fjor hvordan det spres en tanke i moskemiljøene om at Hamas ikke begikk terror mot Israel den 7. oktober. «Hamas har ikke bevisst siktet mot sivile. Hamas har aldri voldtatt noen kvinner. Hamas har ikke angrepet eller slaktet barn», framholdt Rabita-moskeens Basim Ghozlan. Han var ikke alene. Marianne Sætre, sosiolog og mangeårig strategisk analytiker for Politiet og en av hovedarkitektene for å hindre overfallsvoldtekter å bli omtalt i mediene, mener også at det er misvisende å referere til 7. oktober som «Hamas’ terror». Hun pekte på helt andre aktører enn Hamas – og mente 7. oktober skjedde med israelsk medvirkning. Mens Basim Ghozlan i Rabita-moskeen sa klart og tydelig at «Israel har ikke rett til å avvikle Hamas» og at jødene må finne seg et annet sted enn Israel, har Minotenk-konvertitten Linda Noor vært like tydelig når hun forsvarer Hamas: – Vi vet ikke om det var planlagt eller ikke å drepe sivile.
Men heller ikke Linda Noor er nevnt i forbindelse med norske reaksjoner på Hamas-terroren. Noor byttet til palestinsk profilbilde før de terrordrepte var kalde, fornektet at Hamas utøvde terrorhandlinger, men ble invitert til innspillsmøter med Ekstremismekommisjonen. Eksemplene kunne vært langt flere, men disse få er nok til å belyse det Ali påpeker: «Og når vi først har gitt opp å bekjempe avvik i en del av samfunnet, går vi over til å konsentrere oss om andre.»
For det er jo den andre siden av saken. Det ene er viljen til å tilgi/ignorere/akseptere hårreisende avvikende holdninger hos den ene parten, mens den andre parten skal tillegges de mest nedrige motiver. Også dette er å finne i Ekstremismekommisjonens rapport.
Skribenten og aktivisten Hege Storhaug har også blitt kritisert for å i forkant av angrepet 22. juli 2011 gjengi tekster fra både Fjordman, Bat Ye’or og Robert Spencer og elementer fra Eurabia-fortellingen i sin bok «Islam- Den ellevte landeplage» og på Human Rights Services’ nettsider, Rights.no.
Hvordan det var mulig å gjengi noe som helst i en bok fra 2015 i tekster før 22. juli 2011, er sannelig ikke godt å forstå, men HRS generelt og Hege Storhaug spesielt skal knyttes til terror, med de underligste referanser. Akkurat dette sitatet fra rapporten skal vi komme tilbake til, men vi tar det med her for å illustrere at de doble standardene finnes i rikt monn også her i hjemlige Norge.
Terrorister bruker ofte en kombinasjon av ideologiske, politiske, religiøse eller kulturelle begrunnelser for å rasjonalisere egne voldshandlinger. Det er viktig å merke seg at disse begrunnelsene er forankret i ekstremistiske oppfatninger. De samme metodene brukes av herboende islamister, men deres uttalelser får ingen konsekvenser.
Vurdering av avvik
Ali skriver at det er påfallende hvor raskt det ble glemt «at den største framvisningen av avvik i denne konflikten kom fra Hamas».
Mer enn noe annet illustrerte 7. oktober hvor raskt fallet fra sivilisasjon til barbari kan skje. Den dagen ble de avskyelige handlingene manifestert i massakren av uskyldige, ubevæpnede og totalt uforberedte sivile. Dette var unge mennesker på en musikkfestival, mange av dem fredsarbeidere. Familiemedlemmer ble skutt, knivstukket og lemlestet foran hverandre. Kvinner ble voldtatt, hjem ble brent, og gjerningsmennene frydet seg over handlingene sine. GoPro-kameraene deres var satt i opptaksmodus, for de visste at et stort publikum hjemme ventet på opptakene.
Feiringer fulgte, ikke bare blant palestinere, men også blant mange arabere, muslimer og «medreisende» på vestlige universitetscampuser. Ledelsen ved amerikanske toppuniversiteter viste et sjokkerende nivå av moralsk forvirring som svar. De tre kvinnene i Ivies (Ivy League universitetene, min anm.) kunne ikke engang ta mot til seg i kongressen for å si: «Dette er ikke hvem vi er. Vi fordømmer dette.»
Den påfølgende demoniseringen av Israel for å føre det som historisk sett er en standard beleiring har medført de nådeløse påfølgende oppfordringene om våpenhvile. Og disse oppfordringene har vært så effektive at allierte i Storbritannia og USA setter Israel i en skrutvinge for å få landet til å gi etter. Men selv uten tilfredsstillelsen av en fullstendig våpenhvile, vet vi godt at det bare er et spørsmål om tid før Hamas og dennes hjelpere reorganiserer og gjentar grusomhetene fra 7. oktober. Vi vet det fordi dette har vært Hamas’ mønster. Angripe, framprovosere en gjengjeldelse, klage over uforholdsmessighet. Skaff deg verdens sympati, og forhandle om våpenhvile, bistand og tid til å planlegge neste angrep.
Ali har rett. Da NRKs Yama Wolasmal intervjuet Hamas-leder Osama Hamdan, var Hamdan svært tydelig på hvor Hamas står. Et hvert forsøk på fredsmekling og vyer om en tostatsløsning vil være bortkastet energi, slik det alltid har vært. Osama Hamdan var klokkeklar på dette ene: Israel finnes ikke, det finnes bare Palestina, akkurat slik det står i terrororganisasjonens charter. Om han ser for seg at jøder kan bo i et framtidig Palestina der Israel er visket fra kartet? Ja visst, de skal bare underkaste seg sharia-styre.
Ali skriver at det vestlige kravet om våpenhvile «bare er mulig på grunn av flere vanlige falske antakelser om gjennomføringen av denne konflikten, som alle definerer avvik opp for Israel og ned for Hamas».
Den viktigste blant disse er at islamsk terror bare er en monstrøs skapelse av israeleren Frankenstein. Vi blir ofte fortalt at hvis Israel fortsetter å gjennomføre sitt oppdrag for å ødelegge Hamas, så vil Israel skape neste generasjon av islamister og terrorister, ikke bare i Midtøsten, men over hele kloden. Som et resultat bør Israel gå med på en våpenhvile og holde fast ved den, selv om den andre siden ikke gjør det. Men denne antagelsen er åpenbart falsk. Det overveldende beviset de siste 75 årene er at islamistisk ekstremisme er upåvirket av hva Israel gjør eller unnlater å gjøre. Ekstremistene er skapt i klasserommene, stuene og nabolagene i muslimske og arabiske land, i madrasaer og moskeer – hvorav mange er en halv verden unna Israel.
Ali påpeker at demoniseringen av Netanyahu er en del av taktikken. Å peke ut ett enkelt menneske og la dette mennesket være selve personifiseringen av ondskap, er et nyttig pressmiddel.
Ikke desto mindre er vi fortsatt pålagt å skylde på Israel for islamisme, med forbrytelsene til førstnevnte ofte personifisert av statsministeren. Det har utviklet seg et standardrefreng om at statsminister Benjamin Netanyahus handlinger og feil var årsaken til Hamas’ brutale angrep. Men uansett hva sannheten bak portrettet av Netanyahu som det krigerske, kompromissløse, demokratiundergravende monsteret, flytter troppen oppmerksomheten bort fra kjernespørsmålet, som er den krigførende kompromissløse palestinske uforsonligheten støttet av Den islamske republikken Iran. Siden 1947 har araberne holdt seg fast i sin besluttsomhet om å eliminere staten Israel, blant annet ved å hindre fred. Var de mislykkede fredsforsøkene i 1973, 1993, 1995, 1998, 2000 og 2008 Netanyahus skyld? Var ingen arabiske myndigheter involvert? Ta Oslo-avtalen og oppfølgingen på Camp David i 2000. Da statsminister Yitzhak Rabin tilbød «en separat palestinsk enhet», og en avtale mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjonen, forlot PLO-leder Yasser Arafat forhandlingensbordet.
Farlig moralsk forvirring
Ali har tidligere uttalt at krigen mellom Israel og Hamas må forstås som en sivilisasjonskrig, i motsetning til vår egen statsminister, som har gått ut og sagt at «det er veldig viktig å si at dette ikke er en konflikt mellom religioner». Men det er en krig mellom det vestlige demokratiet og det shariastyrte islam, fastholder Ali. Hun påpeker denne gang at det er påfallende at krigen mellom Israel og Hamas er unntatt all klassisk krigsdynamikk.
På samme måte blir vi ofte fortalt at den klassiske menneskelige dynamikken i krig og fred ikke gjelder denne konflikten. Standarddynamikken er at vinneren tar alt, slik at en varig fred kan oppstå. Men denne logikken har aldri blitt brukt på den israelsk-palestinske konflikten. Frem til 1967 ble det ført en konflikt kalt den arabisk-israelske krigen. Og Israel vant den krigen, og beseiret de arabiske landene i 1967, og så igjen seks år senere. Først på det tidspunktet ble navnet endret til den israelsk-palestinske konflikten, og territoriene Israel hadde skaffet seg for å forsvare seg mot aggresjon ble erklært å være «okkupert» og derfor illegitime. I krig, hvis det ikke er noen vinner, og ingen våpenhvile holder, kan fred aldri seire.
Midt i denne moralske forvirringen er det imidlertid glimt av håp. I løpet av få timer etter massakren 7. oktober fordømte det marokkanske regimet volden mot sivile. De Arabiske Emirater kalte hendelsen «barbarisk og avskyelig» og krevde at Hamas umiddelbart løslater gislene. Dette er ikke ingenting, og det viser at en kilde til råten – Gulf-midler til indoktrinering av palestinske barn – en dag kan tørke opp. USA bør hjelpe til med dette ved å bruke de samme oppførsels-standardene for muslimer og jøder, de samme standardene for statsstyring for arabiske nasjoner, Iran og Israel. Regimer som De Arabiske Emirater må hjelpes og belønnes. Motsatt, når arabiske stater fremmer dødskulten til politisk islam, må de fordømmes og unngås.
Vel vitende om at den sittende norske regjeringen vil avskrive Alis analyse som rasistisk hatpropaganda, ikke minst fordi Alis tilnærming 1) er en påminnelse om hva daværende amerikanske president Donald Trump fikk til med Abraham-avtalene og 2) erklærer Oslo-avtalen steindød og med det skroter utenriksminister Espen Barth Eides vyer om å være stor statsmann i Midtøsten. Men skal man tenke seg reell mulighet for fred, har Ali selvsagt rett i de påpekningene hun gjør. I Midtøsten, som bryr seg langt mindre om Palestina enn hva det offentlige Norge gjør, vil normalisering av forholdet til Israel kunne gi langt større gevinst på sikt enn noen anerkjennelse av Hamas.
«Alt ender til slutt, men ikke alle ting må ende i fiasko», avslutter Ali. Men hun advarer også sterkt mot å operere med de doble standardene Vesten nå har omfavnet.
I Vesten har vi et valg om å opprettholde vårt moralske utsiktspunkt, eller la det smuldre bort. Men når vi gjør det, bør vi erkjenne at enhver senkning av standarder for å blidgjøre ekstremistiske arabere og muslimer er rasisme utkledd som medfølelse og forakt som er forkledd som vennlighet. Det er moralsk forvirring og det er farlig – tilsvarende selvmord.