Den store politiske snakkisen i sommeren som gikk utløste Unge Høyres leder, Ola Svenneby. Han vil ha full innvandringsstopp for å forhindre at Norge faller fra hverandre. Hvorfor Norge skulle kunne falle fra hverandre, handler om kultur- og religionskonflikter, ifølge samme Svenneby.
Avvist kontant av Solberg
Ola Svenneby fikk ros fra mange hold for at han nærmet seg elefanten i rommet, selv om han gjorde det så stillferdig som mulig var. Svennebys utspill i begynnelsen av juli var virkelig oppsiktsvekkende, ikke minst fordi Høyre i alle år har stått for en høy innvandring av ikke-integrerbare fra islambeltet. Nettopp derfor overrasket det oss ikke at Høyre-leder Erna Solberg da sommeren 2023 gikk mot slutten var ute med et krystallklart budskap: Svenneby har ikke støtte hos moderpartiet for sitt forslag om å skrote asylinstituttet, sette antall kvoteflyktninger til null og sterkt begrense familiegjenforeninger for å unngå franske og svenske tilstander i nær fremtid.
Svenneby hadde erkjent at innvandringspolitikken, særlig asylpolitikken, er konkurs.
Den kontante avvisningen fra Solberg var trist både for velgerne og for partiet Høyre.
Nå gjør Torbjørn Røe Isaksen, tidligere statsråd (kunnskapsminister, næringsminister, arbeids- og sosialminister) i Erna Solbergs mannskap, det enda vanskeligere for Solberg å fortsette å ignorere bevegelsene i eget parti. For ikke å snakke om bevegelsene i folket, som i flerfoldige år har vært bekymret for innvandringen fra islambeltet og fremveksten av totalitær islam over det ganske land.
Et dempet men tydelig budskap
Røe Isaksen er en dempet person, han smeller aldri med dørene. Ei heller gjør han det som kommentator i E24, der hans kommentar ble publisert. Utgangspunktet hans er at det har kommet en tungtveiende erkjennelse fra Sveriges Moderaternas finansminister gjennom hele åtte år (2006 – 2014), Anders Borg. Borg sier nå rett ut at «Vi begikk store feil med innvandringen».
Ikke minst er det interessant for oss i HRS at Borg innledningsvis i artikkelen hos Expresssen (betalingsmur), løfter æreskulturen i et kvinneperspektiv:
– Kostnaden (ved innvandringen, red.) har vist seg å være veldig høy, sier han.
Samtidig oppfordrer han nå regjeringen til å mobilisere mot økende æresvold og undertrykkelse av unge innvandrerkvinner i Sverige.
– De blir forhindret av pårørende og familie i å bygge sitt eget liv, sier han.
Ja, nettopp, det er dette HRS har kjempet for å få solid på den politiske dagsordenen i alle år. Det vi kan slå fast er at det knapt aldri har vært drahjelp å hente hos Høyre, tvert om. Tross kunnskap om eksempelvis dumping av barn på koranskoler, at muslimske kvinner nektes skilsmisse av ektemannen og familien, kunnskap om transkontinentale søskenbarnekteskap og hvordan de gjennom årene har ødelagt integreringen, har Høyre stort sett alltid sittet musestille i båten.
Høyres ignoranse har mildt sagt vært svært frustrerende.
«Vi klarer det ikke lenger»
Men nå er det langt tryggere å gripe fatt til årene. Røe Isaksen er selvsagt kjent med at det pågår en bølge av politisk oppvåkning i både ulike partier i Europa og i folkemassene, som kjenner innvandringens konsekvenser på kroppen nær sagt daglig. Nå kan han derfor forsiktig si ifra. Han peker på suksessen til sosialdemokratene i Danmark, anført av statsminister Mette Frederiksen, som «først (ble) virkelig konkurransedyktige igjen da de sluttet å kjefte på innvandringskritiske Dansk Folkeparti og begynte å ta velgernes bekymring alvorlig. Resultatet var en total omlegging av sosialdemokratiets innvandringspolitikk».
Røde Isaksen peker også på tysk politikk, der Angela Merkel skrev seg inn i en begredelig historie daa hun proklamerte «Wir schaffen das» midt under den voldsomme folkevandringen inn i Europa i 2015. «Wir schaffen das nicht mehr (vi klarer det ikke lenger)», sa en tysk politiker i sentrum-høyrepartiet CDU ganske nylig, forteller Røe Isaksen.
I USA kjemper Republikanerne mot den illegale innvandringen fra sør, og får mer og mer støtte fra Demokratene. I 2018 gikk Arbeiderpartiets Masud Garahkhani, da leder av Aps integreringsutvalg, ut og etterlyst mer hjelp i nærområdene, et visst inntak av kvoteflyktninger på bekostning av asylpolitikken (altså stramme inn sistnevnte), og også stramme inn familieinnvandringen. Garahkhani benektet i kjent politisk stil at disse tankene var en kopi av hva FrP hadde presset på i mange år. Men enhver oppegående borger så jo at utspillet var en tydelig tilnærming til FrPs politikk på feltet.
«Det har vært en nær 180 graders snuoperasjon i debatten om innvandring. At også det svært liberale Sverige har måttet snu, er bare det siste eksempelet i rekken», skriver Røe Isaksen.
Legg merke til: Sverige «har måttet snu», ifølge Røe Isaksen. Han peker videre på lovnader og argument vi ble gitt som folk for masseinnvandringen fra dysfunksjonelle stater:
- Den var «moralsk riktig» fordi vi er rike og de er fattige.
- Innvandringen var bra for norsk økonomi.
- Innvandringen var bra fordi vi fikk «økt mangfold».
Røe Isaksen mener at «ingen av disse argumentene er helt gale i seg selv».
Ingen av disse argumentene er helt gale i seg selv. En del av innvandringen er mennesker på flukt. Norge har hatt behov for arbeidskraft de siste tiårene, og et visst mangfold er noe de fleste av oss setter pris på. Allikevel er argumentene grovt forenklende, og det ble forsterket ved at motstemmene var så få.
Unngår elefanten
Én ting var at motstemmene var få, men det ble forsterket ved hvordan motstemmer flest ble behandlet gjennom årene. Folk mistet anseelse, de fikk karrierer blokkert, de mistet venner og nære. Hva gjelder «et visst mangfold», er det vi har fått et enfold gjennom fremveksten av totalitær islam, et tema Røe Isaksen ikke nevner med ett ord, antakelig fordi han vet godt at da fryses han ut av det gode selskapet. Vi andre vet på vår side at hadde det ikke vært for islam og klankultur så hadde vi knapt hatt integreringsproblem.
Det norske behovet for arbeidskraft (typisk høykvalifisert), burde vi selvsagt løst på en helt annen måte enn ved innvandring fra kollapsede stater i islambeltet.
Røe Isaksen erkjenner at asyl- og flyktningpolitikken ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom. Det kan han trygt gjøre med henvisning til Jens Stoltenbergs Brochmann-utvalget.
Det hadde vært interessant å få Røe Isaksens definisjon av mangfoldet han «setter pris på». Det er et ord som slenges ut fra nær sagt alle hold, men som sjeldent fylles med konkret innhold.
Røe Isaksen gir likevel folket helt rett, og refser samfunnselitene for å ha tatt feil:
Folk fikk rett. Samfunnselitene tok feil.
Han er et symbol på hva som har vært problemet
Hvorfor tok det så lang tid før debatten endret seg? undrer Røe Isaksen seg. «En viktig del av forklaringen ligger trolig i samfunnselitenes egne holdninger», svarer han selv.
Og nettopp disse holdningene var Høyre ansvarlig for så det monner gjennom flere tiår, og er det fortsatt. Røe Isaksen var selv en sentral del av problemet.
Men han skal få en takk for at han endelig våget å ta opp «innvandringstrollet» – nå som det er helt stuerent og dermed helt trygt.
Vi kan minne om maktpolitikkens far, Machiavelli, som formulerte seg så korrekt i 1513 i boken Fyrsten. Han pekte på at politiske onder erkjennes alt for ofte først når det er umulig å benekte deres eksistens. Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å identifisere og erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, kan det være for sent å rydde opp.