Det burde egentlig være åpenbart for ethvert selvtenkende menneske: Europas kapasitet til å ta imot flere migranter og asylsøkere er for lengst sprengt. Kontinentet i vest og sør er i de større byene ikke til å kjenne igjen. Det går på helsa løs for innbyggerne og byene i form av økt personkriminalitet, økt klanbasert kriminalitet, en velferdsstat som svekkes, og økende mistillit borgerne imellom.
Kan man i det hele tatt snakke om dagens innvandringssystem som bærekraftig og rettferdig?
Gigantisk bløff
Først: Siden 2014 har over 25.000 mennesker dødd i Middelhavet alene i forsøk på å nå Europa. Dette gjør asylmigrasjon til Europa til det migrasjonssystemet som forårsaker flest dødsfall: Av alle migrasjonsrelaterte dødsfall som har skjedd over hele verden siden 2014, skjedde nesten 70 prosent i migrasjon over Middelhavet og til Kanariøyene samt på adkomstveiene gjennom Sahara.
Vi vet det godt. Svært mange av dem som kommer trenger overhodet ikke Europas hjelp. De er de bedrestilte som har råd til å legge ut på reisen. De flykter ikke grunnet politisk forfølgelse. De drar i håp om et bedre liv økonomisk for seg og sine. Dette står ikke til diskusjon lenger.
Den eksisterende asylpolitikken fører med seg alvorlige integreringsproblemer og sikkerhetsrisikoer for europeiske samfunn. Løftet om at flyktningmigrasjon skulle løse Europas kompetansemangel og demografiske problemer har ikke vært i nærheten av å bli oppfylt. Tvert om har dette løftet vært en gigantisk bløff. I Tyskland, innen utgangen av 2020, var nesten to tredjedeler av alle mennesker fra de åtte viktigste opprinnelseslandene avhengig av statlige ytelser for å dekke levekostnadene. Tallet er svimlende.
Løsninger blokkeres
Et flertall av dødelige islamistiske terrorangrep det siste tiåret ble utført av gjerningsmenn som var flyktninger eller utga seg for å være flyktninger. Vanlig voldskriminalitet krever også mange ofre. Bare i Tyskland, mellom 2017 og 2020, ble rundt 300 mennesker drept og over 1.600 personer utsatt for drapsforsøk – av gjerningsmenn som hadde tatt seg inn i landet som flyktninger. Over 3.000 kvinner ble ofre for voldtekt av en eller flere flyktninger i samme periode. Nasjonalstatens evne til å ta imot nye og til å beskytte den opprinnelige befolkningen er ute av vater.
Selv om det har vært forsøkt på å reformere asylpolitikken i flere tiår, har ikke problemene endret seg i særlig grad, tvert om ser vi eksempelvis økende voldsproblem i Europas mottaksland. Kanskje den største utfordringen nå er å finne et kompromiss mellom den progressive og den konservative politiske leiren. Spørsmålet om flyktninger/migranter/asylsøkere er et kraftig middel for velgermobilisering for begge sider, noe som ikke minst har ført til at venstresiden i årenes løp har sett seg tjent med en mest mulig åpen dør-politikk.
Klassisk retorikk fra venstresiden er å anklage høyresiden for umenneskelighet – og da hopper man selvsagt bukk over alle dødsfallene som kommer i kjølvannet av migrasjonen og overgrep mot den opprinnelige befolkningen (så mye for den «menneskeligheten»). På den andre siden, blant de konservative, gir man venstresiden skylden for for de negative bivirkningene av flyktninginnvandring og man anklager venstresiden for å ignorere interessene til sin egen befolkning. Dertil gir begge sider hverandre skylden for dødsfallene på Europas yttergrenser og fremveksten av det som negativt omtales som høyrepopulisme (i Norge les Fremskrittspartiet).
Dette har igjen ført til at forsøk på radikale, fornuftige løsninger har blitt blokkert. Det vi borgere ser er et uverdig spill med våre trygge nasjonalstater som spillkort. Politikerne tenker neste valg, ikke langsiktig og med omsorg for nasjonalstatens væren i fremtiden.
Hvorfor bare Europa?
Så hva kan løsningen være? Et grunnprinsipp må være å erstatte irregulær asyl- og migrantinnvandring med regulær migrasjon, mener Ruud Koopmans.
Dets grunnleggende prinsipp vil være å erstatte irregulær flyktningmigrasjon med vanlig migrasjon. I stedet for å tvinge folk til å ta den farlige og, for mange, utilgjengelige ruten til Europa, bør Europa ta imot flyktninger direkte fra krise- og forfølgelsesland så vel som fra første mottaksland. En årlig kvote for humanitær innvandring kan fastsettes for dette formålet.
For at det politiske kompromisset som er nødvendig for en slik reform skal kunne oppnås, må kvotene settes på en slik måte at antallet flyktninger ikke reduseres. Snarere bør styringen vekk fra irregulære til vanlige migrasjonsruter gjøre det mulig for minst like mange mennesker å bli akseptert som tidligere. Hvis man tar gjennomsnittlig antall asylsøkere anerkjent i EU siden 2013 pluss de beskjedne kvoteopptakene som en veiledning, ville EU godta 325.000 personer per år. I Tyskland ville det være 160.000.
Det Koopmans ikke bemerker her er at kanskje tiden er omme for at hele verden kan ta seg til Europa, regulært eller irregulært. Hvorfor kan ikke andre land ta imot på andre kontinent? Hva med det enorme kontinentet Sør-Amerika? Hva med fredelige land dominert av islam, som Marokko, som Egypt, som Malaysia, som Indonesia? Hvorfor skal byrden fortsatt bæres av den europeiske mann og kvinne – tiår ut og tiår inn?
Returavtaler og bistandsmidler
Koopmans er dog klar på én ting: Uten at den irregulære migrasjonen bremses helt, kan man skyte en hvit pil etter «sjenerøse mottakskvoter og humanitære visum». Uten full stans i irregulær migrasjon vil vi ikke kunne stoppe dødsfallene ved yttergrensene og løse integrerings- og sikkerhetsproblemene som først og fremst forårsakes av sjanseløse asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse.
Som flere og flere erkjenner det nå, trengs det å få på plass effektive returavtaler ikke minst med land som ikke produserer reelle flyktninger, som vestafrikanske land. Et virkemiddel er å bruke bistandsmidler som brekkstang (som jo vil gå utover de trengende i de aktuelle landene) overfor regjeringer som ikke vil samarbeide om returavtale, samtidig som de aktuelle landene er svært avhengig av de enorme summene som overføres fra person her til person der (svimlende beløp som HRS presenter jevnlig for Norges vedkommende). Nettopp disse pengetransaksjonene gjør at både regjeringer og befolkninger ikke er interessert i å begrense migrasjonen til Europa.
Det er her Koopmans mener han har løsningen:
Derfor bør plikten til å ta tilbake avviste asylsøkere og andre illegale migranter kombineres med åpning av lovlige kvoter for økonomisk migrasjon. Den tyske føderale regjeringen prøver for tiden å forhandle dette med Gambia.
Når man skal bestemme hvor høye slike kvoter for arbeidsmarkedsmigrasjon skal være, kan man igjen ta fortiden som rettesnor. Målet her bør ikke være å redusere migrasjonen, men heller å gå over fra irregulær til regulær migrasjon. I likhet med de humanitære kvotene, bør kvotene for økonomisk migrasjon gjøres selvregulerende til en viss grad: jo bedre returen av irregulære migranter fungerer, jo mer kan kvotene økes.
Igjen vil jeg tilbake til ansvaret Europa pålegges: Hvorfor kun oss? Hvorfor er det ikke andre kontinent som nå bør overta stafettpinnen?
Asylprosedyrene ut av Europa
Koopmans gir mening når han sier videre at å flytte asylprosedyrene ut av Europa (som til Rwanda som blant annet britene nå jobber med), «kan føre til en betydelig reduksjon i irregulær migrasjon». Koopmans peker så på Australia:
Gjennom en slik politikk har Australia klart å få fullstendig slutt på dødsfall på sjøveier, men samtidig er det et av landene i verden som tar imot flest flyktninger gjennom humanitære kvoter og visum. Målet bør være å gjøre det klart for potensielle irregulære innvandrere at de kan få beskyttelse etter folkeretten i Europa dersom de oppfyller kravene – men ikke i de ønskede destinasjonslandene i Nordvest-Europa, men i et tredjeland.
Selvsagt har ikke reelle flyktninger rett til å velge destinasjonsland, slik vi de siste årene har sett at asylsøkere uten beskyttelsesbehov shopper oppholdstillatelse der velferden er mest raus. Koopmans mener det er avgjørende at det er et tredjeland utenfor Europa som garanterer en rettferdig asylprosess. Igjen peker han på at når Europas mottakskapasitet blir skjermet for irregulær migrasjon vil flere kunne tas imot her som «kan bli generøst akseptert gjennom humanitære programmer».
Men igjen hopper han bukk over at våre særegne nasjonalstater i Europa demonteres mer og mer av denne «flerkulturen», som ikke minst ses ved den religiøse forvandlingen av Vest- og Sør-Europa. Vi blir mer og mer islamske.
Her må følgende skytes inn: Lider Europa av en overlegenhets-tankegang som gjør at man ikke evner å se at faktisk andre fredelige land kan ta ansvar for migrasjonen i dagens verden?
Av aktuelle land er eksempelvis Albania, som Georgia Melloni i Italia har inngått avtale med om mottak der. Moldova, Senegal, (charterturistlandet) Tunisia er andre eksempler som ligger forholdsvis nær det sentrale Europa.
Kvalifiserte
Så hvem er aktuelle for å bli tatt opp i en outsourcing-prosess utenfor Europa?
Tre kategorier asylsøkere ser definitivt ut til å være kvalifisert for dette. Den første består av personer som har kommet fra et første mottaksland der det allerede er humanitære mottakskvoter for deres opprinnelsesgruppe, for eksempel syrere som kommer inn via Tyrkia.
Dersom EU eller enkelte medlemsland hadde fastsatt større humanitære kvoter for syriske flyktninger som oppholder seg i Tyrkia, burde ikke de syriske flyktningene som ikke er kvalifisert ta seg til Europa og kreve asyl der. Du skal kunne kreve beskyttelse av internasjonal asyllovgivning, men ikke i EU, men i et tredjeland.
Den andre gruppen asylsøkere som kommer på tale er personer fra land med lav anerkjennelsesprosent, for eksempel fra Vest-Afrika. Også for dem vil insentivet til å reise til Europa reduseres drastisk dersom valget ikke står mellom Tyskland og Nigeria, men mellom Tunisia og Nigeria.
Den tredje gruppen er de som kommer inn i Europa uten identitetsdokumenter. Det er her sikkerhetsproblemer og kriminalitet er konsentrert: Spesielt personer fra denne gruppen er vanskelige å utvise etter at asylsøknaden har blitt avslått eller til og med etter at de har begått alvorlig kriminalitet. Også de vil tenke seg om to ganger før de drar til Europa hvis de vet at turen ikke ender i Stockholm eller Berlin, men i Tirana eller Chisinau.
Koopmans er opptatt av balanse i rettferdighet. «Et rikt land betaler et fattigere for å fullføre en oppgave man gjerne vil unngå. En mye mer balansert og lønnsom løsning for begge sider ville være formelen om å erstatte irregulær med vanlig migrasjon», er hans konklusjon. Dette betyr at vi i Europa stiller opp med å utdanne tjenestemenn og dommere med ansvar for asylprosedyrer utenfor Europa, mot at vi lover de aktuelle landene arbeidsmigrasjons-kvoter. Vi gir dem altså visumfri innreise hit.
Som flere har påpekt gjennom årene er Australias håndtering av båtflyktningene er stjerneeksempel på at politikk virker. I 2001 innførte Australia den såkalte «Pacific Solution» der asylleirene i Papua Ny-Guinea og Nauru ble fylt opp av irregulære migranter. Få år senere var leirene tomme. Tilstrømningen stoppet opp. Altså ble verken Papua Ny-Guinea eller Nauru pålagt en mengde asylprosesser og deretter arbeidet med integrering.
Dette kombinert med de regulære kvotene Koopmans ønsker seg, mener han resulterer i en moralsk akseptable prosess. «En slik politikk ville gjøre det mulig for oss å hjelpe flere mennesker og gi mer målrettet støtte til de som trenger det mest – uten at folk må risikere livet. Samtidig vil denne fremgangsmåten svare mye bedre til interessene til opprinnelseslandene, startmottaksland og EU-land enn dagens flyktningpolitikk gjør.»
Nok nå
At venstresiden ville kunne akseptere en slik løsning som skissert, med humanitære kvoter og arbeidsmigrasjon som erstatning for irregulær migrasjon, er sannsynlig. Dette forutsetter dog at den irregulære migrasjonen stanses helt slik at vi ikke må fylle opp de tiltenkte visumfrie kvotene med irregulære migranter som spiser av de samme visumfrie kvotene.
Så hva med de konservative? Vil de kunne akseptere Koopmans skisserte løsning?
De (konservative) må imidlertid akseptere (dempet irregulær migrasjon) at dette målet bare kan oppnås i kombinasjon med åpning av lovlige kanaler for humanitær og arbeidsmigrasjon, og at det overordnede målet man kan bli enige om ikke er mindre migrasjon, men lovlig, kontrollert og annerledes strukturert migrasjon. Dersom lovlig innvandring skulle erstatte irregulær migrasjon, kan dette ikke minst bidra til å stabilisere avtaler mellom EU og dets medlemsland på den ene siden og innledende mottaksland og opprinnelsesland på den andre.
Koopmans er realistisk når han sier at hans løsning ikke vil føre til ren glede, at alle på magisk vis kan hjelpes, at alle som migrerer får sine drømmer oppfylt, at ingen dør lenger, at alle finner jobb og bolig, at velferdsstaten bevares og at potensielle terrorister og kriminelle over natten blir engler. Men alternativet til hans skisse er fortsatt tusener av dødsfall, høyt kriminalitetsnivå blant unge migranter med liten mulighet til å gli inn i sine nye land i Europa, høye kostnader for oss (også ved all arbeidsløsheten blant ukvalifiserte migranter), «et giftig og polarisert politisk klima og sist, men ikke minst: mange mennesker som trenger beskyttelse. Vi kunne hjelpe hvis vi ikke var så opptatt av å håndtere de mange negative bivirkningene av dagens flyktningpolitikk. Vi kunne gjort mye bedre, og vi skylder både flyktningene og våre egne innbyggere å endelig hoppe over vår skygge».
Koopmans har mange gode tanker, han er både klok og modig i sine utspill gjennom årene og i sin forskning. Men vi er antakelig mange som kjenner på at det er nok nå. Som tenker at, ja, vi kan ta imot politisk dissidenter, frihetsforkjempere, og vi kan ha god nytte av høykvalifisert arbeidskraft med det verdimessige kompasset på plass. Men vi er trøtt og lei det meste andre. Slitasjen mentalt har nådd et point of no return. Så enkelt, så logisk etter disse over 50 årene.