Da meldingen om Jon Hustads død kom, var det som om verden med ett ble et enda tristere sted. Da dagen i dag opprant skjønte vi lite da ingen i MSM, ei eller hans arbeidsgiver, nynorskavisen Dag og Tid, omtalte det triste budskapet.
Forklaringen viste seg å komme i VG, da familien hadde ønsket at nettopp Dag og Tid omtalte det først. Redaktør Svein Gjerdåker sier det slik:
Jon Hustad (f. 1968) døydde torsdag 12. oktober. Det vert eit stort tomrom etter han i Dag og Tid. Han var ein særmerkt og kunnskapsrik journalist som mange lesarar sette pris på. Han var uredd og til å stola på, og han tok journalistikken på stort alvor. For redaksjonen var han ein viktig medarbeidar som i tillegg til å levera gjennomarbeidde artiklar veke etter veke, gav gode og nyttige tilbakemeldingar til kollegaane til det beste for avisa.
Vår medkjensle går til dei tre borna, Ingvild, mora, syskena og slekta elles.
Jon vil bli sårt sakna av oss alle som kjende han som kollegaer og vener.
Ja, Jon Hustad vil bli sårt savnet. For oss alle som kjente litt til Jon vet vi at han var uredd inntil det som kunne virke som skremmende på mange. Han sa hva han mente, og det han mente var han stort sett 100 prosent sikker på, og budskapet kunne bli fremført med braks og bram. I alle fall muntlig. Med det skrevne ordet var han langt mer pedagogisk, og en kunne ikke lese en tekst av han uten å lære noe, i de fleste tilfeller mye.
I sitt forfatterskap på ti bøker står ikke minst Farvel Norge: velferdsstatens fremtidig kollaps (2013) og Ung gigant: Winston Churchill og opptakten til første verdenskrig (2014) i en særklasse.
Jons bidrag til samfunnsdebatten kan ikke undervurderes. Ikke minst kunne han kunsten med å behandle tall, og forklare dem slik at vi forsto. Han var «en av de få journalister som hadde en intellektuell tilnærming til Norges destruktive utvikling», som en politiker MSM-et meg i dag tidlig. Flere politikere burde hørt på Jon.
Men han hadde en annen side også, som en nær bekjent karakteriserer slik; «han var sprø, hyperintelligent, følsom og nydelig». Denne følsomme siden ble ikke minst hans barns til del. Vi andre opplevde vel kanskje hans sprø side forkledd som en alfa-hann. Dessuten kunne Jon noe som det ikke er mange i journalistverden som vet hva er, han kunne beklage. Da Jon gikk hardt ut mot Hege Storhaug i programmet Underhuset på TV2 og innså at han hadde tatt feil, kom også beklagelsen på Facebook:
Sånn er det, ho hadde rett, eg hadde feil. Berre å dela. Feil skal ein vedgå.
Nettopp, derfor var også Jon til å stole på.
Det de fleste av oss også visste var at Jon i flere år har vært syk og at sykdommen svekket han mer og mer. Til tross for det hadde han arbeidskapasitet som overgikk de fleste av oss.
Tapet er stort, for hele Norge. Hvil i fred, Jon Hustad.