Til og med statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) måtte onsdag motvillig innrømme at Hamas er en terrororganisasjon, men mantraet om at Hamas og palestinere på Gazastripen er høyst ulike vil han neppe forlate. Dette er informasjon som durer i vei i alle NRKs kanaler også – historien om et stakkars, sårbart folk som undertrykkes – mest av grufulle Israel, og dernest av Hamas. Dette er venstresidens paradegren, og vi skal ikke langt tilbake i tid for å se hvor virkelighetsfjern denne modusen er, og hva som vil utspille seg videre fra norsk regjeringshold. Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) har gjort det før og vil gjøre det igjen: Samtaler med terrorister.
Demokratiske initiativ overfor islamister
Prosjektet er dømt til å feile før det i det hele tatt er iverksatt, og høyst sannsynlig vet også Huitfeldt det innerst inne. Hun bør minnes sine samtaler med Taliban – og det norske folk bør minnes om hennes uttalelser. Spol tilbake til januar 2022, da Huitfeldt lot seg intervjue i VG i anledning det nå famøse besøket av den afghanske terrordelegasjonen.
– Vi er ekstremt bekymret for den alvorlige situasjonen i Afghanistan. Det er en fullskala humanitær katastrofe for millioner av mennesker. For å hjelpe de sivile i Afghanistan må det internasjonale samfunn, så vel som afghanere fra ulike deler av samfunnet ha dialog med Taliban. Vi vil være tydelige i våre forventninger til Taliban, særlig når det gjelder jenters skolegang og menneskerettigheter som kvinners deltagelse i samfunnet, sier utenriksminister Anniken Huitfeldt.
– Dette er ikke en legitimering eller anerkjennelse av Taliban. Men vi må snakke med de som i praksis styrer landet i dag. Vi kan ikke la den politiske situasjonen føre til en enda verre humanitær katastrofe, sa Huitfeldt til VG.
Her kan man ganske enkelt streke over Taliban og sette inn Hamas i stedet, så vet man hva utenriksministeren tenker, og på samme tid vet man hvor hinsides meningsløst det er.
Huitfeldt sa ikke et ord om hva «den politiske situasjonen» reelt sett besto i, og det gjorde hun jo rimelig klokt i, for hadde hun gått inn på realpolitiske forhold i Afghanistan, ville hun kanskje blitt konfrontert med absurditeten i å iverksette demokratiske initiativ overfor Taliban.
Befolkning skal bli martyrer
Situasjonen er den at afghanerne heller ville ha islamister enn vestlig intervensjon. At norsk UD evnet å mobilisere en håndfull afghanske aktivister og feminister endret ikke det faktum at Afghanistan er et klansamfunn der vestlige bistandsmidler har det med å ende opp i hendene på brutale klanledere, alternativt går til skoleprosjekter gjennomsyret av religiøs propaganda, der det oppfordres til jihad, martyrdom glorifiseres og i tillegg skapes hat mot andre religioner og folkeslag – akkurat som i Gaza.
Man kan også se en parallell i hva som skjer når demokratiske bevegelser trekker seg ut av islamske områder. Når islamske land og folk selv får velge veien videre, velger de islam. Afghanerne gjorde det og Gaza har definitivt gjort det. Da Israel forlot Gaza i 2005, tok det ikke lang tid før folket der selv fikk velge. Det ble avholdt valg, og i 2006 vant Hamas. Folket ville altså med god margin ha den gruppen som hadde terrorisert Israel med selvmordsbombing på 90- og tidlig 2000-tall, den gruppen som har fastslått at målet er å fjerne hele Israel fra kartet.
At politikere som sitter trygt polstret i Norge kan forholde seg kritiske til menneskerettighetsbrudd begått av Israel er nå én ting, men de bør på samme tid si noe om hvilke reelle alternativer som har ligget på bordet. Blokaden Israel innførte var et sikkerhetstiltak, og ikke på noe punkt i historien har Israel nektet for framtidig mulighet til å oppheve den. De satte bare en enkelt betingelse – at den folkevalgte Hamasregjeringen offisielt må fjerne målet om å utslette Israel. Oppmykning av språket i charteret er kanskje overbevisende for en venstreside som elsker å se muslimer som ofre i enhver setting, men realiteten er at Hamas aldri vil gi opp.
Det kan illustreres godt med den kollektive fordømmelsen av Israels avstenging av strøm, vann og øvrig innførsel til Gaza, der det raskt kommer bekymrede tilrop om at Israel i praksis utfører folkemord, mens Hamas selv vet inderlig godt hvordan de kan få tilbake både strøm, vann og øvrig hjelp: Ved å frigi gisler. De velger bare å ikke gjøre det.
Mens krigen Hamas har initiert med terror mot Israel omtales som «krig mot sivilbefolkningen», er sannheten at israelske soldater sloss mot terrorister, og Hamas selv er tydelige på at de ønsker at egen befolkning skal bli martyrer – barn inkludert. Det er ganske enkelt ikke mulig å gjennomføre en krig mot Hamas uten å drepe barn.
– Viktigere enn oss selv
Når mennesker begår så bestialske handlinger som å egenhendig drepe barn og babyer, er det handlinger som fordrer en mentalitet der man anser disse barna som avskum, som ikke-mennesker. Det tar tid å etablere så sterk forakt, det er ikke gjort i løpet av noen ukers intensiv trening. Det vet også Hamas, og nettopp derfor trener de terrorister fra barnsben av. Det glødende jødehatet får barna så å si inn med morsmelken, og rart er det ikke. Islam og koranen er gjennomsyret av jødehat. I Hamas’ charter er da også målet å jevne Israel med jorden.
Når nordmenn ser «sårbare barn», bør de på samme tid se hva Hamas selv ser. Det er terrororganisasjonen helt tydelige på.
Gazas islamske lærde Wael Al-Zard ble intervjuet på Al-Aqsa TV (Hamas-Gaza) 14. september 2023 etter «martyrdøden» til sønnen Baraa Al-Zard dagen i forveien. Intervjuet kan sees på YouTube. Sønnen ble drept sammen med fire andre Gaza-militanter da en eksplosjon han forsøkte å plassere langs grensegjerdet mellom Gazastripen og Israel detonerte for tidlig.
Men Wael Al-Zard er ikke lei seg. Det er heller ikke den gjenlevende sønnen som nettopp har mistet sin bror. «Palestina og islam er kjærere og viktigere for oss enn oss selv», fastslås det smilende. Al-Zard sa at den yngre generasjonen vil følge i Baraas fotspor og fullføre frigjøringens vei. Baraas yngre bror Abdallah og hans nevø Muhammed ble også intervjuet, og de lovet å kjempe og bli martyrer akkurat som ham.
Avslutning i barnehagen
Å holde Israel ansvarlig for drap på disse barna er det vestlige tankesettets manglende evne til å ta innover seg at noen er villige til å ofre egne barn. Men Hamas er villige til det, de oppmuntrer til det.
Vi kan anbefale et klipp til, et opptak fra 2018, der det er avslutning i barnehagen. Ja, du leste riktig; avslutning i barnehagen.
Ved avslutningsseremonien til Al-Hoda-barnehagen i Gaza, simulerte førskolebarn som bar falske våpen og rifler militante fra Islamsk Jihad som stormet en israelsk bygning på «Al-Quds Street».
Her er rollene utdelt, der noen barn får være terrorister, mens andre er tildelt rollene som jøder. Skuespillet som utfolder seg til glede for foreldrene er at de islamske terroristene fanger et barn kledd opp som en ortodoks jøde og dreper en israelsk soldat. Til lyden av høye eksplosjoner og skuddveksling angriper barna, kledd i uniformer fra den islamske jihads Al-Quds-brigader, bygningen som er plassert på scenen. Det hele ender «godt», der terroristene kan ta jødene som gisler. Barnas foreldre opptrer akkurat som foreldre her til lands når de ser barna ha skuespill på avslutninger. De filmer med mobiltelefonene sine og har det antakelig som koselige barndomsminner.
Tusenkronersspørsmålet er selvsagt hvor stor andel av Gazas befolkning som synes Hamas og Islamsk jihad har gode verdier. Svaret er ikke så vanskelig som norske medier vil ha det til, det er jo ganske enkelt slik at palestinerne selv har valgt Hamas. Du kan jo forsøke selv å finne en palestiner som tar avstand fra Hamas’ terror mot Israel. Det skal vanskelig gjøres. Folk er som regel ikke avvikende fra den kulturen de er en del av, enten de er palestinere eller nordmenn.
Sosiologen Jeffrey Alexander, forfatter av Performative Revolution in Egypt: An Essay in Cultural Power slår fast at evnen til å mobilisere kulturelle elementer for å bevege publikum er grunnlaget for politisk makt. Hamas’ brutale islamisme og klangbunnen den finner i det palestinske folket kan kanskje forstås i en slik kontekst.
Vanskelig å endre
Uansett hvor mange ganger Støre, Huitfeldt og et lydig NRK fastslår at det palestinske folket er ofre som må reddes, er det slik at jødene må forholde seg til en virkelighet der «Fra elven til havet» er den palestinske drømmen som innpodes fra barnsben av. Den norske regjeringen forstår kanskje ikke hva det betyr, men jødene forstår det. Hvordan skal israelere unngå å drepe barn når Hamas selv sender barna i skuddlinjen?
Israel dreper barn. Derom hersker ingen tvil, og det er en tragedie at barn må dø. Men også for israelere er barnas død uønsket, det er ikke en intendert handling, men en konsekvens av at det finnes barn ved militære mål. Israel har selvsagt og åpenbart ikke barnedrap som mål i seg selv, og det er denne forskjellen som er det tydeligste bildet på hvor ulike kulturene er. Hamas dreper barn nettopp fordi barna er et mål i seg selv.
Når de slakter eldre, kvinner og barn, så er det fordi eldre, kvinner og barn nettopp er målet. Det er et selvstendig mål at de dør. det å drepe så mange sivile som mulig og å ta sivile gisler, inkludert barn, er målet. Det er et uttrykk for terrorens vesen; sjokk og utryddelse. Individet har ingen betydning.
Dette tankesettet er vanskelig å endre, og det endres definitivt ikke av vestlig, velvillig hjelpevilje.
Vi kan minne om det som startet på begynnelsen av 1990-tallet, da en rekke såkalte statsløse palestinere søkte asyl i Danmark. De fikk avslag. Så oppsto et innvandringspolitisk slagsmål – med blant annet flere hundre prester som kjempet palestinernes sak – som endte med opphold etter særlov. Da det ble undersøkt hva «takken» er viste det seg at de i stor stil er dømt for kriminalitet og er på trygd:
Med kanskje verre: tallene er også nedslående for etterkommerne.
- Av de 999 etterkommerne har 337 blitt dømt for kriminalitet, herav er 126 er blitt idømt en betinget eller ubetinget fengselsstraff. Vi snakker altså en av tre.
- I 2019 ble 372 av dem forsørget av det offentlige, det høyeste antallet siden 2008. Snittet i denne perioden er på i overkant av 260. At tallet går opp handler kanskje om at gruppen blir eldre, men er arbeidsledige eller trenger offentlig hjelp for å ta utdanning.
Dette kan tyde på, slik det har vært i debatten om klanmentaliteten i Sverige, at foreldrene overfører kultur, praksiser og verdier til barna – og at disse ikke er forenelig med «våre» verdier. Med andre ord har mange av disse ikke integrert verken seg selv eller barna. Andre mener derimot at forklaringen er foreldrene har krigstraumer og at det er disse som er overført barna, altså en sekundær traumatisering.
Det er bred barnefaglig bevissthet i Norge om at barndomserfaringer brenner seg fast. Hadde vi ikke visst det, ville eksempelvis aldri norsk barnevern hatt fokus på tidlig intervensjon i risikofamilier. På samme tid selges det inn en ide om at mennesker enkelt blir akkurat som oss, bare vi får hjulpet dem. Det er en utopisk tanke, og fra andre kulturers ståsted heller ikke en ønskelig en. De vil ganske enkelt ha sin kultur i fred.
Når Hamas bruker egne barn er det også med tanke på et større gode. De ofrer gjerne martyrer for å nå et større mål. Vi har gjentatt Golda Meirs ord flere ganger de siste dagene, men de er fortsatt like sanne: Det blir ikke fred før araberne elsker barna sine mer enn de hater jødene.