Danske myndigheter vurdert at palestinerne ikke var i fare i hjemlandet og samtlige fikk avslag i 1991. Det resulterte i at de samme gikk i kirkeasyl. Saken fikk 600 danske prester til å undertegne en støtteerklæring for å gi palestinerne opphold. I tillegg deltok en rekke andre prester, kunstnere og venstreorienterte politikere i det om lag to års lange lobbyarbeidet.
Den daværende borgerlige regjeringen, KV-regjeringen med statsminister Poul Schlüter (K) i spissen, støttet avslaget, men opposisjonen samlet seg om å sikre kollektivt asyl for alle palestinerne som hadde vært i Danmark mer enn 12 måneder. Særloven, i Danmark dømt til palestinerloven, kom på plass i 1992.
At disse palestinerne i det hele tatt kom til Danmark, hadde sitt utspring i borgerkrigen i Libanon (1975-1990). Samtidig var det mange i Danmark som mente at de egentlig var libanesere.
Men nå angrer de fleste seg, uansett politisk valør.
Massivt overrepresentert
Innvandring- og integreringsdepartementet i Danmark har fått foretatt en undersøkelse av hvordan det har gått med disse palestinerne og deres etterkommere. Det lover ikke godt for noen av gruppene.
I 1992 var det snakk om 321 personer som fikk kollektivt asyl, på slutten av 2019 bodde 270 av disse fortsatt i Danmark. I tillegg er det 999 etterkommere i Danmark.
De er massivt overrepresentert i kriminalitet- og arbeidsledighetsstatistikken.
- 204 av dem har fått en dom, herav er 71 er blitt idømt en betinget eller ubetinget fengselsstraff i perioden 1992-2019. Det betyr to av tre hvis vi tar utgangspunkt i de totalt 321.
- Av de 270 som fortsatt bor i Danmark er 176 forsørget av det offentlige i 2019. Det er for øvrig det laveste antallet siden 2008, snittet i denne perioden ligger på i overkant av 190. At tallet går ned handler kanskje om at gruppen blir eldre og flere faller fra.
Med kanskje verre: tallene er også nedslående for etterkommerne.
- Av de 999 etterkommerne har 337 blitt dømt for kriminalitet, herav er 126 er blitt idømt en betinget eller ubetinget fengselsstraff. Vi snakker altså en av tre.
- I 2019 ble 372 av dem forsørget av det offentlige, det høyeste antallet siden 2008. Snittet i denne perioden er på i overkant av 260. At tallet går opp handler kanskje om at gruppen blir eldre, men er arbeidsledige eller trenger offentlig hjelp for å ta utdanning.
Dette kan tyde på, slik det har vært i debatten om klanmentaliteten i Sverige, at foreldrene overfører kultur, praksiser og verdier til barna – og at disse ikke er forenelig med «våre» verdier. Med andre ord har mange av disse ikke integrert verken seg selv eller barna. Andre mener derimot at forklaringen er foreldrene har krigstraumer og at det er disse som er overført barna, altså en sekundær traumatisering.
Fortidens synder
Motstanden mot å gi disse opphold på begynnelsen av 1990-tallet var ikke minst å finne i det som i dag er Dansk Folkeparti (DF) med Pia Kjærsgaard i front. Det er også Kjærsgaard som har bedt departementet om disse tallene.
Innvandringspolitisk talsperson for Venstre, Mads Fuglede, anser særloven som fortidens synder. Han irriterer seg over at dagens politikere må «rydde opp» i konsekvensene. Han vurderer å kalle inn fungerende innvandring- og integreringsminister Kaare Dybvad Bek (S) til Folketinget for å svare for utviklingen og stille sosialdemokratene til ansvar for særloven.
De har også fått selskap av flere, også på venstresiden.
Krav
I Radikale Venstre, partiet som ikke bare støttet særloven, men som kjempet hardt at palestinerne skulle få asyl i Danmark, har pipen fått en annen lyd. Innvandringspolitisk talsperson Andreas Steenberg (R) mener at partiet innvandringspolitikk som ble ført tilbake på 1990-tallet var «for mild».
– Problemet på 90-tallet var at oppholdstillatelse og statsborgerskap ble gitt mer eller mindre automatisk. Det var ingen krav til at folk skulle lære seg dansk og komme ut på arbeidsmarkedet. Det har vi heldigvis kommet vekk fra – også i partiet mitt, sier han til Berlingske og fortsetter:
– Vi skal stille krav til dem som er med i fellesskapet og det gjorde man ikke den gang. Det er derfor at de som kom til Danmark på 80- og 90-tallet er så dårlig integrert.
At krav er en fornuftig ting er vi enige om, men å stille krav betyr også at det må være restriksjoner hvis en ikke oppfyller dem. Og hva er det politiske svaret på det?
Det er vel intet annet å si enn at om 20-30 år så forstår også den politiske venstresiden at dagens innvandring- og integreringspolitikk er «for mild». Innen den tid er det mye som kan gå galt i landet, både i Danmark og i øvrige land med høy innvandring i forhold til folketallet.
Men om politikerne tar de små museskritt inn i realitetens verden, så vil aktivistene blant kirkens folk, kunstnere og de andre uten ansvar forbli i sin drømmeverden.